Kunstneren og alvoret

Kunstnerens brennende politiske engasjement for den gode sak, og da spesielt venstreradikales oppgjør mot borgerlig ideologi, er solid forankret i den norske kunsttradisjonen, og ligger på mange måter fremdeles implisitt i vår forståelse av kunstens og kunstnerens rolle.

Kunstnerens brennende politiske engasjement for den gode sak, og da spesielt venstreradikales oppgjør mot borgerlig ideologi, er solid forankret i den norske kunsttradisjonen, og ligger på mange måter fremdeles implisitt i vår forståelse av kunstens og kunstnerens rolle. Men hva gjør egentlig det politiske engasjementet med kunsten? Der Marianne Heier svarer ved å opprettholde en kritisk diskusjon om kunstbegrepet, inntar Andrea Lange den politiske aksjonistens rolle.


Kunst, politikk, og kritisk distanse

«Den politiske kunsten kan være selvbekreftende i sin moralske anfektelse. Og publikum er sjelden uenig i gode intensjoner. I disse utstillingene konfronteres vi derimot med ubehagelige sannheter vi ikke kan overse uten å gjøre oss medskyldige i overgrep. Vi konfronteres med sosiale realiteter i velferdsamfunnet det er vanskelig å ta inn over seg for radikalt tenkende mennesker født og oppvokst i Norge.»

Slik innleder Andes Eiebakke sin tekst om Stenersenmuseets to parallelle utstillinger av Andrea Lange og Marianne Heier. I Langes utstilling Riturnella og Heiers Jamais – Toujours prøves grensene mellom kunst og politikk. Gjennom tekst, foto, video og performance presenteres vi for et personlig politisk engasjement som er nesten programmatisk i sin karakter. Eiebakkes tittel «Situasjonens alvor» frister også til å stille spørsmålet: er dette politiske alvoret så viktig at det radikalt endrer det kunstneriske prosjektet? Marianne Heier og Andrea Lange svarer ulikt på dette, men begge stiller konkrete spørsmål tilbake: Er den kritiske distansen nødvendig for å skape god kunst? Og er det politiske engasjementet og den estetiske opplevelsen uforenelige størrelser?

NO ONE IS ILLEGAL

Andrea Lange, Pay Attention Motherfuckers, serigrafi/digital print, 2009

«Du fikk med deg det som skjedde nå i helgen?» spør Andrea Lange Morgenbladets journalist, og refererer til opptøyene som brøt ut i Calabria i Sør-Italia hvor det kom til sammenstøt mellom papirløse innvandrere og etniske italienere. (Morgenbladet15.- 21.01.2010). Lange virker oppriktig engasjert i motstanden mot den stadig strengere innvandringspolitikken i Italia, og ikke minst det som omtales som «gjeninnføring av raselover i Europa». Jeg rekker akkurat å lese gjennom intervjuet før jeg ankommer Stenersenmuseet, og nærmer meg Langes utstilling med artikkelen i minnet. «Riturnella» er et mangetydig ord hentet fra en vakker og suggererende italiensk folkesang som omhandler utvandring. I kontrast til den vakre sangen, tegnes i utstillingen et bilde av de vanskelige sosiale forholdene i Sør-Italia hvor de fleste båtflyktningene fra Afrika ankommer. Det første arbeidet som møter meg er Lampedusa Coastline (2009). Her har Lange abstrahert Lampedusas kystlinje over sju ark i hvitt papir med setninger om sju avgjørende faktorer for hvorvidt et lik synker eller flyter når det ligger i sjøen. Videoinstallasjonen Salle des pas perdus underbygger den ubehagelig stemningen i utstillingslokalet, og er svært virkningsfull med et nærbilde av havoverflaten filmet fra en speedbåt, projisert på gulvet med den konstant durende motorstøyen rungende over lydanlegget. Betrakteren får en sterk følelse av å hele tiden komme nærmere vannflaten. Det vi ikke ønsker å se, kan plutselig komme til syne.

Langes utstilling omhandler også den politiske aktivismen i den antifascistiske bevegelsen i Italia. Slagordet NO ONE IS ILLEGAL får ny mening innenfor den hvite kuben, men blir mer forsterket og romantisert ved at det er trykket på store plakater som publikum kan ta med seg. Slagordet er også satt i dialog med en hjemlig politisk pamflett, «Det Kommunistiske partis manifest» fra 1971, hvor følgende sitat er satt i glass og ramme; «Rettelse: Foran første avsnitt side 24 har følgende setning falt ut: Borgerkapet har i historien spilt en høyst revolusjonær rolle.» Referansen er kanskje litt kuriøs, men peker mot 1970-tallets storslåtte politiske prosjekt hvor den politiske kampen, også i Norge, fortonet seg større enn enkeltindividet.

Og det er nettopp her Lange og Heier er sterkest. I forholdet mellom enkeltindividet og saken – når kunstneren opphever den kritiske distansen og undersøker gråsonen mellom utstillingen og det politiske prosjektet – går verksbegrepet i oppløsning, og det relasjonelle overtar. For hva skjer når slagordet NO ONE IS ILLEGAL kommuniseres på offentlig reklameplass på Gardemoen og Lange tilslutter seg oppropet mot gjeninnføring av raselover i Europa ved å dele ut foldere på utstillingsåpningen hvor hun selv utdyper tekstinnholdet? Stående med folderen i hånden er jeg ikke lenger helt sikker. Er utstillingen instrumentell i forhold det politiske budskapet? Og hva gjør i så fall dette med den kunstneriske verdien?

Travaillons Toujurs

Marianne Heier, Jamais – Toujours, 2009, foto

I Jamais – Toujurs slår Marianne Heier hardt mot kunstens solar plexus ved å stille spørsmål om kunstens nytteverdi og mening. Overskridelser mellom kunstpraksis og eget liv har vært kjernen i Heiers verk, hvor ulike arbeidsforhold har gitt mulighet til blant annet økonomiske gaver som påpeker sosiale forhold i institusjonen hun har arbeidet i. Denne gang er utstillingsrommet tomt, veggene er hvite og nakne, midt på gulvet står en liten gardintrapp med innebygd monitor som viser Marianne Heiers performance på åpningen. Stående i rød kjole på den lille trappen, leser hun opp sin begrunnelse for hvorfor de hvite veggene er tomme. Dette prosjektet skulle egentlig være en avskjed med kunsten, innleder hun. Det syntes meningsløst å fastholde kunstinstitusjonens viktighet i lys av det massive israelske angrepet på Gaza julen 2008. Heier beskriver erkjennelsen som hennes eget definitive vendepunkt, hvor hun måtte ut av kunsten og inn i «den virkelige verden». Savnet etter mening og sammenheng var årsaken til at hun valgte å jobbe frivillig full tid i Røde Kors’ administrasjon den tiden hun ville brukt på å fylle utstillingslokalene i Stenersenmuseet med kunst. Heiers performance ville vært en hard nøtt for den relasjonelle kunstens far, Nicolas Bourriaud. Forankret i frankfurterskolens forståelse av kunsten som virkningsløs, velger Heier å tre ut av sitt eget relasjonelle mikrokosmos, og innta en plass i et større samfunnssystem som arbeider for et felles gode. Her er det umulig å komme forbi parallellen til 1970-tallets selvproletarisering.

De andre rommene i Heiers utstilling er viet tidligere verk, som det kjente Saganatt oppført på Maihaugen Museum hvor hun fikk asfaltert den delen av museets gangvei som representerer perioden fra 1968 og fram til i dag. Dette som en kommentar til oljefunnene på norsk sokkel i samme periode. Verket ble finansiert med salg av oljeaksjer som Heier kjøpte med kunstnerstipendet sitt. Jamais – Toujours ( 2009) av Marianne Heier og Marco Vaglieri er en gjennoppføring av grafittien «Ne Travaillez Jamais» (Arbeid aldri) fra 1952 i Rue de Seine i Paris, eller mer en gjendiktning og nytolkning da Heier/Vaglieris slagord er «Travaillons Toujours», som oversatt betyr «la oss alltid arbeide». Verket, som her er representert ved to fotografier av henholdsvis den originale og den rekonstruerte graffitien, kjennes noe tamt målt opp mot Heiers tale, men har altså fått navngi utstillingen. Det nye slagordet er kanskje mer en erkjennelse enn et politisk slagord. Håpet er svinnende lite, rettferdighet er en fjern utopi. Marianne Heier må for alltid lete etter mening i egen kunstpraksis, heldigvis. Men er vi dermed nærmere et svar på kunstnerens rolle i forhold et eget politisk prosjekt?

Kunstnerens kampsak

Andrea Lange, Fallujah Meditations, videostill, 2008

På vei ut fra Stenersenmuseet våger jeg meg inn i rommet hvor Andrea Langes videoinstallasjon Fallujah Meditations (2008) avspilles. Opptaket fra det amerikanske angrepet på Fallujah viser en amerikansk soldat som henretter en ubevepnet iraker, til lyden av en meditasjonsinstruksjon. Den påtagelig harmoniske mannestemmen underbygges med lyden av bølgesus, som i dette tilfelle skaper en ny sammenheng til utstillingen Riturnella. Samtidig peker den kontemplative stemningen i Fallujah Meditations på det individuelle fokus i vår kultur. Inntrykk og press fra samfunnet rundt oss skal balanseres med indre harmoni og lykke. Til sammenligning kan Heier og Langes politiske kamp forstås som en kritisk kommentar til egen institusjon, og et resultat av lengselen etter dypere mening i eget kunstnerskap. Men blir situasjonen alvorlig nok, vil verket alltid oppleves instrumentelt i den politiske konteksten.

Ingressbilde:Marianne Heier, Saganatt, 2008, asfaltskulptur/foto.

Læserindlæg