Den tyske avdelingen av organisasjonen Nye oppdragsgivere ble 28. november tildelt to millioner euro fra den tyske føderale kulturstiftelsen Kulturstiftung des Bundes. Den ferske bevilgningen dekker produksjonen av ca. 20 nye prosjekter, og gir den nye modellen for kunst i offentlige rom et solid fotfeste i Tyskland.
Nye oppdragsgivere tilbyr en alternativ organiseringsmodell for produksjon av kunstprosjekter i offentlige rom. Organisasjonen ble etablert i Frankrike i 1992 under navnet Nouveaux Commanditaires, og står bak over 450 prosjekter så langt, hovedsakelig i Frankrike og Belgia. På tysk kalles organisasjonen Neue Auftragsgeber og på engelsk New Patrons.
Prinsippet bak Nye oppdragsgivere er at hvem som helst kan være oppdragsgivere for kunstverk i offentlige rom. I de fleste realiserte arbeidene er det en mindre gruppe lokale innbyggere eller ansatte ved en institusjon som selv kontakter Nye oppdragsgivere for å ta opp et tema som har lokalpolitisk eller sosial relevans. Nye oppdragsgivere finner deretter en såkalt «mediator», eller «formidler», som assisterer lokalbefolkningen med å finne en passende kunstner og legger til rette for å utvikle en plan for prosjektet og søke produksjonsstøtte.
Alexander Koch driver Berlin-galleriet KOW og står bak den tyske etableringen av Nye oppdragsgivere, Neue Auftragsgeber. Han nevner et prosjekt initiert av en gruppe kvinner i Rostock nordøst i Tyskland som et eksempel på hvilken type prosjekter Neue Auftragsgeber engasjerer seg i.
– Kvinnene ønsket å utvikle et performativt kunstverk som kunne bygge bro mellom lokalbefolkningen og nyankomne innvandrere. Denne uken presenterte kunstneren Candice Breitz sitt prosjektforslag etter et år med utvekslinger og utvikling. Det ble godkjent av oppdragsgiverne, så nå er vi klare til å sette i gang produksjonen, sier Alexander Koch til Kunstkritikk.
Hva slags rolle spiller lokalbefolkningen i finansieringen av prosjektene?
Lokalbefolkningens rolle som oppdragsgivere avhenger ikke av deres økonomiske bakgrunn eller erfaring med å søke midler. Målet vårt er å skape et nettverk av bidragsytere og ressurser for hvert enkelt prosjekt, og lokalbefolkningen tar typisk del i dette samarbeidet på en eller annen måte. Kunstnerne gjør det også, det er en felles innsats. Men det overordnede ansvaret for å søke midler står vår organisasjon for, og det er Nye oppdragsgiveres formidlere som styrer prosjektene.
Nye oppdragsgivere oppmuntrer til at lokalbefolkningen skal være aktivt involvert. Hva skiller deres modell fra tradisjonell «deltakerbasert sosial kunst»?
Prosessen drives både av kravene fra lokalbefolkningen og av vårt eget mål om å skape ambisiøse kunstverk i spesifikke sosiale situasjoner. Vi snakker som regel lite om deltakelse. Lokalbefolkningen er oppdragsgiverne, og de har en sentral rolle i hvert av prosjektets nivåer. Det er de som legger kriteriene for valg av kunstner, for hva slags type verk det skal være, og andre slike parametere. Vi gir råd, deler våre nettverk, vår erfaring og vår konseptuelle kunnskap, men det er deres prosjekt. I mine øyne innebærer dette en mye mer grunnleggende involvering enn det vi refererer til når vi snakker om deltakerbasert kunst.
Du har tidligere sagt at enkelte av prosjektene produsert av Nye oppdragsgivere kunstnerisk sett har vært mindre interessante etter din smak, men at kritikere, for eksempel, må vurdere dem på bakgrunn av prosessen i sin helhet?
Vi skal ikke la kvaliteten på prosessen gå på bekostning av kvaliteten på kunstverket, eller vice versa. Det jeg mente var at en kritiker ikke vil forstå stort av prosjektets natur og virkning dersom man bare ser på utfallet og glemmer tilblivelsen. Den sosiale og politiske konteksten er ofte avgjørende for å kunne gi en presis beskrivelse av det kunstneriske innholdet. Fra et kulturpolitisk perspektiv, er det ikke så viktig for meg å bli overbevist av det kunstneriske resultatet i hvert enkelt tilfelle, det viktigste er å erfare at mennesker ikke holdes systematisk utenfor kulturproduksjonens privilegier.
Hvem er «formidleren»? Kan hvem som helst i prinsippet bli en formidler?
Formidlerne gjør jobben best dersom de har erfaring med å planlegge og produsere ambisiøse kunstprosjekter, og samtidig forplikter seg til å forstå lokale vilkår og behov. De må opptre ansvarlig i forholdet til lokalbefolkningen, kunstnerne, politikere, økonomiske støttespillere og presse. Så det er ikke alle som kan være gode formidlere. Men gode formidlere kan være svært forskjellige mennesker med svært forskjellige bakgrunner. Jeg vil si at dette krever noen bestemte erfaringer og personlige egenskaper.
Når det er sagt kan hvem som helst bli en formidler. Protokollen til Nye oppdragsgivere er et open source-kunstverk skapt av François Hers. Følgelig kan alle som ønsker ta i bruk modellen.
I Norge ville den vanlige fremgangsmåten være at en offentlig institusjon, for eksempel Kunst i offentlige rom (KORO), oppnevner en kunstkonsulent, som deretter finner en passende kunstner eller et passende kunstverk i dialog med brukerne. Hvordan skiller Nye oppdragsgivere seg fra denne tilnærmingen?
Først og fremst ville formidleren aldri først komme med en idé for så å involvere de berørte; det er motsatt. En formidler lytter først til lokalsamfunnet, eller til en enkelt person, for å forstå hva de ønsker å gjøre og hva hensikten er. Kvaliteten på en formidler avhenger av evnen til å se hva som er på spill, og deretter komme med et forslag som kommer lokalbefolkningens intensjoner i møte, eller utfordrer og forandrer dem på en produktiv måte. Kunst er ikke et service-tilbud.
I ditt eksempel ville jeg foreslått at den statlige etaten ansatte en formidler som kunne sette i gang en samtale blant brukerne av stedet eller bygget. Så ser man om brukerne ønsker å et kunstverk på det aktuelle stedet. Vil de ikke det, blir det ikke noe prosjekt. Om de vil – og det vil de ofte – er det deres idéer som setter rammene for prosjektet. Dersom man ønsker å unngå ovenfra-ned-hierarkier er dette én måte å gjøre det på. Og jeg tror det er godt for institusjonen å ikle seg rollen som offentlig administrator, og heller la prosjektets kjerneverdier komme fra dem som er direkte berørt.
