Munchmuseet vil de kommende to årene presentere seks duoutstillinger der Munchs kunst settes i relieff med andre kunstnere. Første kunstner ut er Bjarne Melgaard, som inntar museets saler allerede 24. januar 2015 i en utstilling som har fått tittelen The end of it all has already happened. Tidligere i år ble det kjent at en utstilling med Munch og Vincent van Gogh vil bli vist på Munchmuseet i juni 2015, før den sendes videre til Van Gogh-museet i Amsterdam. Mens duoen med van Gogh og Munch tar sikte på å undersøke Munchs plass i den internasjonale kunsthistorien, løfter Melgaard-konstellasjonen Munchs kunstnerskap inn i samtiden.
Utstillingens kurator, Lars Toft-Eriksen, er for øyeblikket i New York for å lansere utstillingen for internasjonal presse i ettermiddag norsk tid – en lansering som skjer med støtte fra UD ved Generalkonsulatet i New York. Kunstkritikk tok en prat med Lars Toft-Eriksen.
Altså, Munch og Melgaard, hvordan oppstod den konstellasjonen?
Jeg har fulgt Melgaards kunstnerskap tett over flere år, og en utstilling med han har stått på listen over prosjekter jeg kunne tenke meg å gjøre. Når ideen om en serie med duoutstillinger ble lansert, tenkte jeg at dette var anledningen. I konseptet lå det en mulighet til å gjøre en ganske annerledes utstilling for Melgaards del, med større grad av kuratorisk distanse til kunstnerskapet enn hva tilfellet har vært i tidligere. Utstillingskonseptet åpner også for muligheten til å betrakte Munchs kunstnerskap i et samtidig perspektiv, hvor hans kunst i større grad får stå for seg selv, frigjort fra sin historiske ballast.
En opplagt likhet er jo hvordan både Melgaard og Munchs kunst nærer seg på biografien.
Ja, det biografiske er et sentralt aspekt ved både Munch og Melgaard. Deres kunst trekker i en eller annen forstand på det biografiske – eller snarere det kvasi-biografiske. Det er selvfølgelig elementer av sannhet i Munch og Melgaards bruk av biografi, men hos Melgaard som hos Munch har det biografiske hatt en tendens til å være uttømmende i fortolkningen, særlig i mer populære fremstillinger. Man bør med andre ord være forsiktig med å legge for stor vekt på det biografiske aspektet.
Men altså, hos begge spiller det biografiske en viktig rolle, i den forstand at det fungerer som en operativ faktor for en iscenesettelse av en individuell posisjon som står i opposisjon til det normative. Hvis man bruker Peter Bürgers teori om avantgardens forening av kunst og liv som et prisme, så er det nærliggende å tenke dette som en omvendt speiling av det borgerlige individets selvbilde. Ved å stå i opposisjon til samfunnets normative rammer for livsførsel, bekrefter kunstneren gjennom sitt frie liv samtidig forestillingen om individets autonomi. Dette finner du både hos Munch og Melgaard. Deres personaer er begge «larger than life». Jeg sier ikke at Munch eller Melgaard spekulerer i en bestemt iscenesettelse av seg selv. Poenget er heller man bør lese det biografiske som en allegorisk figur, snarere enn å forstå deres kunst som referensielle i forhold til deres liv.
Om den sosiale og politiske relevansen av Munchs kunst er tæret bort med tiden, så har bildene fortsatt en sterk betydning for mange som eksistensielle fortellinger. Bjarne Melgaards arbeider derimot er politisk høyaktuelle, de snakker om marginaliserte mennesker og subkulturelle fenomener av i dag. Men er det også eksistensielle anslag i Melgaards kunst?
Så absolutt. Det eksistensielle, eller kanskje heller det ekspressive, står helt sentralt hos Melgaard. Melgaards kunst gjennomsyres av opplevelsen av bestemte mentale tilstander, hvor begreper som melankoli, ensomhet og angst gis mening gjennom erfaringer knyttet til kropp, seksualitet, sykdom med mer. Melgaards kunst, i likhet med Munchs kunst, handler i grunnen lite om sex og utsvevende livsførsel pre se. Både hos Munch og Melgaard finner man en ganske ekstrem ikonografi, men heller ikke denne ikonografien bør leses en til en. I stedet kan man si at Munch og Melgaard gjennom en radikal og subversiv ikonografi berører allmenne menneskelige erfaringer. Samtidig er Melgaards kunst politisk, men da med et utvidet begrep om politikk, der kunsten problematiserer individets plass i samfunnet i dag. Gjennom sin kunst forsterker og problematiserer Melgaard på sett og vis mange av vår tids kollektive nevroser. I dette ligger det en forbindelse til Munch, som kan leses på samme vis i forhold til sin tid.
Både Melgaard og Munch fremstiller subkulturer som anses som moralsk depraverte i sin samtid. Der Munch skildrer kunstnernes liv på barer og bordeller, så er det den homofile mannen som nekter å modellere sitt liv etter en hetero-normativ mal som er det viktigste subjektet i Melgaards kunst. Er det Munchs opprinnelige provokative kraft du ønsker å kryste ut i denne utstillingen?
Vel, akkurat det skal jeg ikke ta mål av. Det provoserende er vel dessuten i seg selv ikke så interessant. Munchs kunst blir, gjennom hans kunsthistoriske betydning og popularitet, utsatt for en omfattende eksponering, men det blir i liten grad stilt spørsmål om hva hans aktualitet kan være i dag – annet enn som populærkulturelt ikon og kunsthistorisk mester. Slik utstillingstittelen antyder, ligger det en dystopisk og sivilisasjonskritisk holdning til grunn for både Melgaard og Munchs prosjekt. Med denne utstillingen vil vi se nærmere på dette aspektet, og om Munchs kunst fortsatt kan ha en slags samfunnsaktualitet. Et spørsmål som melder seg, er jo hvordan Munchs kunst står seg i forhold til Melgaards samtidige uttrykk og kritikk av sosiale og politiske forhold.
Hva har Munchs kunst betydd for Melgaard?
Det spørsmålet burde vel egentlig Melgaard svare på selv. Men man finner helt klart bånd til Munch hos Melgaard, både i formspråk og referanser. Men dette perspektivet er egentlig ikke så interessant. Påvirkning er ikke et tema for denne utstillingen. Jeg har heller ikke inntrykk av at Melgaard er så veldig opptatt av Munch som kunstner, selv om han som norsk kunstner på ett eller annet vis nærmest må forholde seg til Munch. For meg er det mer interessant å bevege meg inn i de mentale rommene Munch og Melgaard befinner seg i, og se hva som skjer når disse to kunstnerskapene stilles overfor hverandre.
Du og Melgaard samarbeider tett om utstillingen. Hvordan arter samarbeidet seg?
Det meste av utstillingen baserer seg på eksisterende arbeider av Melgaard, men han bidrar også med en rekke nye arbeider, som vil vises i et eget rom. Utover det samarbeider vi om presentasjonen av utstillingen. Melgaard bidrar blant annet med et par utstillingsmessige grep. En av grunnideene er å skape en mer samtidig ramme for Munchs kunst, en ramme som går utover selve sammenstillingen med Melgaards arbeider. I dette arbeidet er det inspirerende og fruktbart å arbeide sammen med Melgaard.