Den 58. Veneziabiennalen åpner i dag med 79 kunstnere i den internasjonale utstillingen, 90 nasjonale paviljonger i og utenfor biennaleområdet Giardini og et omfattende sideprogram. Espresso er Kunstkritikks miniintervjuer fra biennalevrimmelen i Venezia. Vi traff den Berlin-baserte, svenske kuratoren Maria Lind (f. 1966) over en espresso og en pose chips på Arsenale.
Kunstkritikk: Hva er ditt inntrykk av biennalen så langt?
Maria Lind: Jeg er glad for å se at så mange sterke kvinnelige kunstnerskap er representert, men den internasjonale utstillingen [May You Live In Interesting Times, red. anm.] er slapp. Den delen som befinner seg i den sentrale paviljongen i Giardini er sammenklemt og klumpete installert. Her på Arsenale får verkene mer luft, her er utstillingen snillere mot kunstnerne. Men begge steder mangler både klasssisk kontekstualisering og spennende konstellasjoner mellom verk. Med så mange kunstnere som alle bidrar med flere verk burde muligheten til å skape interessante clustere absolutt være til stede. Men det har Ralph Rugoff ikke gjort.
Hav med balansen mellom biennalens politikk på den ene siden og de kunstneriske utfordringene på den andre. Gir du ham bestått der?
Nei. Han er på mange måter feil mann til denne jobben. Han er snarere en ettertenksom connaisseur, han har sin styrke når han får oppdage og utvikle kunstnerskap og temaer i en mindre skala. Men det får han jo ikke her.
Er det noen spesielle kvinnelige kunstnerskap du ønsker du å trekke frem?
Hito Steyerl har etter min mening skapt en suveren installasjon her i Arsenale, og jeg er veldig glad for å se sterke presentasjoner av Seoul-baserte Suki Seokyeong Kang, Antwerpen-baserte Otobong Nkanga og Ad Minoliti från Buenos Aires, som jeg nå endelig har fått se live.
Hva med de nasjonale paviljongene?
Den sveistiske paviljongen med Pauline Boudry og Renate Lorenz er fantastisk, lekende og skarp. Natascha Süder Happelmans statement i den tyske paviljongen er både kraftfullt og komplekst, og Leonor Antunes i den portugisiska er suveren i sin abstrakte dialog med et praktfullt veneziansk palass och dets historie.
Om du var direktør for Veneziabiennalen, hva ville du forandre på?
For meg var biennalen i 2003 den mest stimulerende. Da inviterte Francesco Bonami 5-6 andre kuratorer med veldig ulike ståsteder til å gjøre «utstillinger i utstillingen». Det kan være en modell også for fremtiden, å bryte opp utstillingen i mindre deler. Den internasjonale utstillingen kunne for den delens skyld bli mindre. Nasjonale representatsjoner er et utdatert format. Det hadde vært interessant med en pool av paviljonger som ble distribuert uten nasjonale bindinger, à la kunst- og håndverkspaviljongen og Havets paviljong under årets biennale. Å sette søkelys på biennalens produksjonsbetingelser, særlig økonomien, hadde også vært viktig.
Hva arbeider du selv med for tiden?
Jeg lager en biennale som er betydelig mindre enn denne, i Timișoara i Romania. Arbeidet går ut på, med kunsten som sjel opch hjerte, å bygge sammenhenger og arbeide lokalt, noe som er viktig for meg. Dessuten kommer jeg snart med en ny bok med tekster som jeg skrev for Art Review fra 2011 til 2017, under tittelen Seven Years – The rematerialization of art.