Mellom boksiden og netthinnen

Oppfinnelsen av den lyse dagen er blitt et monster av en utstilling, et slags interaktivt mediehistorisk panorama som eser ut i alle retninger – på intelligent vis.

Noen av kurositetene på Blaker gamle meieri: Fra høyre: The Octavo Nature-Printed British Ferns (illustrasjoner i naturtrykk av Henry Bradbury, 1859), askeflak av brent Teskjekjerringa, forsteining av plante (ca.50 millioner år gammel), russisk reiseikon, The Book of Common Prayer (1717), koptisk bibel (håndskrift på pergament, ca. 200 år gammel).
Noen av kurositetene på Blaker gamle meieri: Fra høyre: The Octavo Nature-Printed British Ferns (1859), askeflak av brent Teskjekjerringa, 50 millioner år gammel forsteining av plante, russisk reiseikon, The Book of Common Prayer (1717), koptisk bibel.

Det er noe eget med bildet som dannes inne i et camera obscura. Kanskje er det bare innbilning, men motivet virker direkte sanset, selv om bildet er diffust og fargegjengivelsen dårlig. Man står liksom på hodet og ser på verden gjennom et glassaktig stoff, en sotet øye-gele. Assosiasjonen til en umediert tilgang er forståelig – teknisk sett befinner man seg jo inne i en rudimentær modell av øyet vårt: Hullet i veggen som slipper lysstrålene inn er pupillen, og veggen der de fokuseres er netthinnen. Verden er i dette tilfellet den gruslagte plassen utenfor Blaker gamle Meieri som huser Guttorm Guttormgaards arkiv. En av Marianne Hurums blåmalte blindrammer fra serien Stretcher påhengt en genser, stikker ned fra øvre bildekant. Skikkelser og biler glir gjennom det ufokuserte tablået. Visstnok var det også mulig å skjelne en værhane med et bilde av Benny Hill (The hill seen from afar (after Roman Ondák), av Institutt for degenerert kunst) roterende sakte på toppen av et tak. 

Fotografi tatt inni camera obscura. I forgrunnen Marianne Hurums Stretchers (Locus #1). På taket til høyre for det høye bjørketreet skimtes Institutt for degenerert kunsts The Hill Seen from Afar (After Roman Ondak).
Fotografi tatt inni camera obscura.

Camera obscura-kinoen er konstruert i forbindelse med utstillingen Oppfinnelsen av den lyse dagen. Det er den andre i utstillingstrilogien Gutenberg-galaksen ligger på Blaker, der kurator Ellef Prestsæter tar for seg Guttormgaards arkiv med sikte på å «forestille seg bokas fortider og mulige fremtider på nytt». Den første, z(oo)m + – boka i bevegelse, gikk av stabelen i juni i fjor. Den siste åpner i august. Der z(oo)m… mer eksplisitt forholdt seg til forholdet mellom trykkekunstens fortid og fremtid (eller fortidige fremtid), blant annet gjennom et fokus på Marshall McLuhans teorier og eksperimentering med bokformatet, er avstikkerne fra boktemaet flere nå. Den assosiative forflytningen Guttormgaards arkiv innbyr til virker intensivert.

I tråd med senere års kurateringstrender tar Prestsæter lett på skillet mellom kunstverk og andre typer objekter, men kanskje er arkivets implisitte utjevning av hierarkier en viktigere påvirkning enn trender i kunstfeltet. Det er på mange måter ikke en kunstutstilling dette, mer et mediehistorisk panorama, ispedd litt samtidskunst. Guttormsgaard selv omtaler arkivet sitt som «impulser til å holde motet oppe», og fremhever dermed det umiddelbare i møtet med objektet. Hans eget arbeid med arkivet har dreiet seg om å finne nye måter å se og sortere det på, hinsides etablerte prinsipper. I disse forsøkene står det uforberedte blikket sentralt, en parathet til å oppdage forbindelser på tvers av kategoriale skillelinjer.

Plakat med bilde av menneskesjelen fra Comenius' Orbis Pictus trykt med fosforiserende blekk- På bordet Ina Bloms Copilia: videoens selvbiografi (utdrag).
Plakat med bilde av menneskesjelen fra Comenius’ Orbis Pictus trykt med fosforiserende blekk. På bordet Ina Bloms Copilia: videoens selvbiografi (utdrag).

Interessant ved Prestsæters metode er hvordan han på tilsvarende vis synes å ha latt seg føre rundt i arkivet med en viss åpenhet. Det overfylte utstillingsrommet er ikke umiddelbart lett å orientere seg i, samtidig tilbys et stort utbud av absorberende og tilgjengelige innganger: Boken Orbis sensualium pictus fra 1658, av tsjekkeren Amos Comenius, er verdens første illustrerte lesebok. Utgaven i utstillingen er den danske oversettelsen, Den gandske Verden fuld av de Ting der kand sees og sandses afmaled, fra 1672. Utvalgte sider fra boken er kopiert opp og hengt rundt omkring, og antyder kanskje bokens sansevennlige formidlingsfilosofi som et slags ideal.

Utstillingen veksler mellom et tematisk styrt blikk, og assosiative avstikkere. Et av symptomene på denne arkiv-essayismen er altså spranget fra Guttormsgaards boksamling – og også Margrethe Wiigs samling av ABC-bøker fra hele verden – til samtidskunsten. På åpningen holdt Annette Stav Johanssen en performance hvor hun fremførte dikt av den portugisiske kunstneren José de Almada Negreiros, oversatt av Prestsæter. Ivan Galuzin har oversatt tekster av den russiske konstruktivist-arkitekten Jakob Tsjernikov. I tillegg har man som nevnt Institutt for degenerert kunsts Ondák-parafrase. Plassert der den knapt er synlig, og i hvert fall ikke tydelig nok til at man skjelner bildet av Benny Hill, demonstrerer værhanen nettopp en slik bevegelse bort fra senter. Overflatelikheter som forbindelsen mellom Ondáks «hill» – altså «fjell» – og navnet på tv-klovnen, er typiske for assosiasjonsrekkens sidelengse krabbegang her. Værhanens lettdistraherte vesen, skiftet rundt av uforutsette vindkast, er en annen assosiasjonstypisk egenskap. Om ikke eksemplifiseringer av en assosiativ bevegelse per se, indikerer også Hurums blindrammer et fravær av senter. Den klare blåfargen fungerer som et signal om å søke mot kanten, vekk fra det vilkårlig innrammede utsnittet av bakgrunnen som til enhver tid befinner seg innenfor rektangelet. At det dreier seg om blindrammer gjør koblingen til Guttormsgaards trykk laget av såkalt blindmateriell (elementer brukt til å skape rom mellom bokstavene i trykkplater) vanskelig å overse.

Constant, Særtrekk og affiniteter #1 og #2, 2014.
Peter Campus, Double Vision, 1971.

Blindmateriell-trykket var med i z(oo)m, både i utstillingen og som motiv på flyeren. Denne gangen har mediekollektivet Constant tatt for seg et digitalt fotografi av selve trykkplaten og behandlet det med et program (SURF) som isolerer interessante trekk, data som senere kan brukes til gjenkjennelse. Eksperimentet er presentert i utstillingen som et digitalt print hvor programmets registreringer ligger som en sky av fargede sirkler over Guttormgaards kantede komposisjon, som en basal synliggjøring av programmets sofistikerte operasjoner. Constant har også foretatt en rekke sorteringer med utgangspunkt i metadataen (filinformasjon som ikke er synlig i brukergrensesnittet) til digitale fotoer av materiale fra Guttormgaards arkiv. Metadata kan brukes til å systematisere arkivmaterialet etter andre kriterier enn de som gir umiddelbar mening for oss (antall grønne piksler i bildet, kameraets lukkertid ved avfotograferingen, fildimensjoner osv.). Gjennom å overskride våre intuitive kategoriseringsprinsipper demonstrerer Constant forskjellen mellom menneskets og maskinens måte å prosessere, eller se, på. Dialektikken mellom et subjektivt og et rent mekanisk forholdningssett til data eller sanseinformasjon er særlig interessant, siden utgangspunktet er et arkiv som er komponert gjennom én persons (Guttormsgaards) seleksjoner og som nå digitaliseres.

Bøker fra Margarethe Wiigs samling ABC-bøker fra mange land.
Bøker fra Margarethe Wiigs samling ABC-bøker fra mange land.

Teknologispesifikke optikker blir også diskutert i et utdrag fra Ina Bloms kommende bok The Autobiography of Video. The Life and Times of a Memory Technology, trykket i et begrenset opplag og godt gjemt bak en vegg i et mørklagt rom hvor Peter Campus’ Double Vision vises på en liten monitor. Med utgangspunkt i hoppekrepsen Copilias særegne anatomi, påfallende lik mekanikken i et tv-kamera, drøfter Blom her trekk ved videoen som teknologisk livsform og hvordan den tidlige videokunstens selvrefleksivitet foregriper den moderne biologiens problematisering av skillet mellom biologiske og tekniske systemer. Hun trekker frem Double Vision, hvor Campus forsøker å simulere Copilia-inspirerte synserfaringer ved hjelp av enkle manipulasjoner og spleisinger av videobildet fra to kameraer. Dialogen mellom et biologisk og et maskinelt blikk peker mot utstillingens ledemotiv: møtet mellom mennesket og medieteknologi, fra boken via camera obscura til video og digitale computere.

José de Almada Negreiros, A Invenção do Dia Claro (Oppfinnelsen av den lyse dagen), 1921. Selvportrett ved forfatteren.
José de Almada Negreiros, A Invenção do Dia Claro (Oppfinnelsen av den lyse dagen), 1921. Selvportrett ved forfatteren.

Som utstillingsfenomen er Gutenberg-galaksen ligger på Blaker med sine mange satelitter, meddelelser og avstikkere, dynamisk og vanskelig å definere. Den byr på alt fra interaktiv og taktil presentasjon av gamle bøker, via walk-in demonstrasjon av camera obscura-prinsippet til bilder og objekter musealt presentert i glassmontre eller på vegg, videre til eksperimenter med og teoretiske utlegninger av video og digitale verktøy. Det dynamiske og udefinerbare er klart en styrke. Arbeidet Prestsæter har gjort er på alle måter overbevisende. Men til å være et prosjekt som blant annet vil undersøke «bokens mulige fremtider», er Gutenberg-galaksen ligger på Blaker så langt påfallende bakoverskuende. Utover Constants digitale sorteringer og Wolfgang Ernsts teoretiske utlegninger i essayet Gutenberg-galaksens underforståtte (tilbake-)vending – en av flere såkalte «meddelelser fra Gutenberg-galaksen» – er det få ansporinger til spekulasjon om morgendagens medieteknologier.

Dels skyldes det sikkert Guttormsgaard-arkivets slagside mot bokmediet, men det er også som om fremstillingskompleksiteten vokser til noe utstillingsmessig uhåndterlig når linjene trekkes inn i det samtidige medielandskapet. Gutenberg-galaksen anvender kort sagt et annet, mer abstrakt, språk til å belyse samtid (og fremtid) enn fortid. Er utstillingens gradvise avvikling av perseptuell tilgang på medieteknologien ment å speile en utviklingsmessig realitet: at teknologien i større grad vil bli usynlig for oss? Den visuelle presentasjonen av Constants sorteringer og analyser er et sted der den digitale teknologiens skjulte funksjoner blir forsøkt synliggjort. Prinsipielt interessant, men materialet i denne enden av utstillingens historiske spektrum savner konkresjon; det glipper unna, afmales ikke. Kanskje finnes det mer suggererende måter å nærme seg materien på: litt science fiction, hard sådan?

Blaker gml. meieri. Ytterveggen til camera obscuraet.
Blaker gamle meieri. Ytterveggen til camera obscuraet.

Læserindlæg