Når Fotogalleriet nå åpner Dialogues: Beate Gütschow – Tomas Ramberg, er det ikke bare høstens første evenement, men også den nye lederen Stephanie von Spreters første utstilling på galleriet. Tyske Von Spreter har vært kunstnerisk leder på Fotogalleriet siden januar 2011, men siden forgjengeren Susanne Østby Sæther hadde lagt programmet for vårsesongen er det først nå kuratoren von Spreter trer frem. I dette intervjuet snakker hun om hva slags profil hun ønsker for Fotogalleriet, om norsk kunstpolitikk og om hva en spesialisert visningsarena som Fotogalleriet kan tilføre norsk kunstliv.
Siden mange av Kunstkritikks leser ikke kjenner deg, kunne vi kanskje begynne med en presentasjon? Hva gjorde du før du kom til Norge og ble leder for Fotogalleriet?
Jeg er utdannet kunsthistoriker med en master i samtidskunst. Min første jobb etter at jeg var ferdig med studiene var faktisk på Dokumenta 11 i 2002, det vil si utstillingen som for alvor introduserte den politiserte dokumentarismen som har preget viktige deler av kunsten i dette årtusenets første tiår. I flere år arbeidet jeg også for Berlin Biennalen, siste gang var med den femte biennalen i 2008, der jeg fungerte som prosjektleder. I tillegg har jeg jobbet freelance med mindre prosjekter, blant annet med Mette Tronvoll og Magne Furuholmen, så det fantes definitivt en «norwegian connection» der også før jeg flyttet til Norge.
Hva slags kunst har du vært opptatt av?
Fotografi er noe jeg alltid har interessert meg for, og særlig det konseptuelle fotografiet slik det blant annet manifesterer seg hos Jeff Wall og Allan Sekula. Fotogalleriet har hatt flere utstillinger som går inn i denne «tradisjonen». Den siste var med Susanne Winterling nå i mai, en utstilling som ble kuratert av min forgjenger Susanne Østby Sæther. Selv om hun har en annen tilnærming enn meg, er vi begge interessert i foto som orienterer seg mot det konseptuelle.
Utstillingen Dialogues: Beate Gütschow – Tomas Ramberg er den første du har kuratert for galleriet. Kan du fortelle litt om prosjektet?
Utgangspunktet for utstillingen er to kunstnere, Tomas Ramberg og Beate Gütschow, som begge har interessert seg for perspektiv, men som har ganske forskjellige tilnærminger til fenomenet. I Gütschows S-serie, der S’en står for Stadt (by), spiller kunstneren på forskjellige perspektiver, og gjør betrakteren bevisst på at alt er konstruert. Arbeidene relaterer seg til den foto-teoretiske diskursen som behandler fotografiets tilsynelatende evne til å fange en «virkelighet» som de facto ikke er en reell virkelighet. I Gütschows verk understrekes dette gjennom overdrivelsen. Hundreogfemti analoge fotografier settes sammen til ett bilde, en sømløs fotocollage som danner en ny virkelighet. Tomas Ramberg har en helt annen tilnærming. Han hadde tidlige laget en fotoserie kalt Dysco der han fotograferte diskotek i dagslys, la negativene oppå hverandre i flere lag og kuttet gjennom dem, slik at perspektivet endret seg og forskjellige overlappende rom oppstod. Utgangspunktet for utstillingen var altså å få disse arbeidene i dialog med hverandre. Men jeg ba Tomas om å lage et noe stedspesifikt, for å se om dette kunne overføres til byrommet, til stedet og lokalet.
Multimedialiteten i denne utstillingen belyser noen av paradoksene, men også mulighetene, som ligger i det å ha et eget fotogalleri. Hvordan bør denne typen spesialiserte visningsarenaer operere for fortsatt å ha en berettiget eksistens?
Det opprinnelige målet med Fotogalleriet var jo å gi fotografiet status som kunst, og det målet er nådd. Galleriet står dermed ved et slags vendepunkt, og har kanskje gjort det i noen år nå. Samtidig lever vi i en tid der kunstverdenen har eksplodert: Nye visningssteder for kunst dukker opp overalt, og en rekke forskjellige kunstdiskurser foregår parallelt. I en slik situasjon tror jeg faktisk at det er fruktbart for et galleri i å fokusere på noe, men selvsagt uten å bli rigid eller ensporet. Noe som gjør Fotogalleriet annerledes enn andre mediespesifikke visningsrom er at foto, i motsetning til andre kunstmedier, til de grader gjennomsyrer hverdagen til oss alle. Vi har med andre ord alle et forhold til fotografi.
Du har tidligere uttalt at Fotogalleriet skal fortsette å satse på unge, norske kunstnere, men at internasjonale navn også skal med. Kan du si noe om hva slags profil du vil at galleriet skal ha i årene fremover?
Først og fremst ønsker jeg å bygge videre på det renomméet Fotogalleriet har opparbeidet seg gjennom mange år. Jeg tror man må være bevisst noen av tradisjonene. Jeg vil for eksempel ikke fjerne muligheten kunstnere og kuratorer har for å søke utstillingsplass på galleriet. Denne typen søknadsbaserte utstillinger gir oss, blant mye annet, en fin oversikt over hva som skjer i Norge og Oslo. Jeg vil selvsagt fortsette å vise unge, norske kunstnere, men et av målene mine er å internasjonalisere fotogalleriet mer. Jeg ønsker å bruke mitt eget nettverk og gå ut og gjøre Fotogalleriet kjent utenfor Norge. Galleriet kan se tilbake på en historie preget av høy kvalitet, noe som sikkert kan være av interesse også utenfor landets grenser.
Vi har akkurat ansatt en person som skal jobbe med formidling på Fotogalleriet. Ikke bare for å tiltrekke oss skolebarn (selv om det ligger store penger der), men også fordi vi ønsker å formidle til et voksent publikum. Så programmet, eller innholdet, er et parameter, det må jobbes med. Rammeverket er et annet.
Mange av fotomuseene og galleriene ute i Europa og USA er bygget opp rundt private samlinger. Fotogalleriet har en annen forhistorie. Det springer ut av en interesseorganisasjon, Forbundet Frie Fotografer, og galleriet ble etablert for å promotere foto som et kunstnerisk medium. Finnes det noe ala Fotogalleriet i Tyskland?
Nei, vi har selvsagt flere gallerier som har spesialisert seg på fotografi, men så vidt jeg vet er det ingen som har en fagforening i ryggen. Jeg tror det er noe som er spesielt for Norge, og kanskje henger det sammen med det utbredte grasrotdemokratiet her til lands hvor mye er organisert gjennom fagforbund, komiteer, styrer. Jeg er veldig overrasket over at så mange institusjoner i kunstverdenen har sitt eget styre – det er nytt for meg. I Tyskland er det ikke på langt nær demokratisk, der er kunstverden mye mer hierarkisk.
En av ulempene med et kunstliv som er så rettet mot den enkelte kunstners behov, er at det er vanskelig for institusjonene å overleve. I kampen for GI, utsmykninger etc. glemmer man fra tid til annen at plattformer som viser kunsten også trenger støtte. Fotogalleriet og en rekke andre mindre institusjoner strever virkelig for å overleve. Et annet problem er at flere av støtteordningen har en nasjonal bias. Jeg vet at jeg får økonomisk støtte hvis jeg lager en mønstring med en norsk kunstner, men straks jeg begynner å sette sammen en utstilling med utenlandske kunstnere er ting langt mer usikkert. Det er en forskjellsbehandling som virker foreldet i dagens globaliserte kunstverden.