New Adventures in Chaosmos

Realms of Sentiment en eksplosiv orgie av sanseinntrykk som bare unntaksvis henvender seg til hjernens språklig-analytiske egenskaper. Det er som om man trer ut av samtidskunstens verden og går over i en slags drømmetilstand der kunstens lineære historie er forsvunnet.

Utstillingens dialektikk
Med Festspillutstillingen i Bergen kunsthall har Ole Jørgens Ness levert en av årets mest særegne utstillinger. Forskjellen mellom årets utstilling og Elmgreen og Dragseths utstilling i fjor kunne knapt vært større. Der The Welfare Show var en studie i klinisk konseptualisme pakket inn i kjølig design-minimalisme, er Realms of Sentiment en eksplosiv orgie av sanseinntrykk som bare unntaksvis henvender seg til hjernens språklig-analytiske egenskaper. Med freidig, nesten eplekjekk iver trekker Ole Jørgen Ness kunsten i retning av en antikonseptuell utopi – et sted der betrakterens blikk forstås som tilnærmet renskåren fysiologi. Et sted der grensene mellom dekorasjon og avantgarde viskes ut slik at distinksjonen gjøres til en begrepslig anakronisme knyttet til de siste 150 årenes kunstteori og historie.

Ness er kjent for å utnytte mulighetene, og det kommer ikke som noen overraskelse at utstillingen fyller Kunsthallen nesten til randen. Realms of Sentiment framstår nærmest som et massivt environment, men den følges også av en verksliste som gjør det klart at alle verk, med to unntak, er til salgs. Det gir utstillingen en merkelig tvetydighet der man lurer på om ikke det verket som egentlig stilles ut er selve monteringen. Å gå rundt i utstillingen kan sammenlignes med å besøke et gammelt italiensk slott der det ikke finnes noen kjente mesterverk, men hvor alle arbeidene holder et jevnt kvalitetsnivå. Det er som om man trer ut av samtidskunstens verden og går over i en slags drømmetilstand der kunstens lineære historie er forsvunnet.

Selvets oppløsning
I katalogen tegnes et bilde av den mangefasetterte kunstneren Ole Jørgen Ness. Vi kjenner alle Ness sine ulike personligheter fra 90-tallet og deres individuelle plassering med hensyn til stilretninger, medier og sjangre. I kunstverdenen har det vært altfor lett å tilskrive denne arbeidsmetoden en rent konseptuell motivasjon, men katalogen gjør det tydelig at hensikten også rommet noe mer. Ness siteres for eksempel på at det var viktig at hver type arbeid skulle gis et rom å eksistere i. De forskjellige personlighetene var altså ikke viktige i seg selv, men ble benyttet for å gi de forskjellige arbeidene en bakgrunn å spille mot. Hvis vi skal snakke om iscenesettelse i forbindelse med Ole Jørgen Ness, handler det ikke først og fremst om iscenesettelsen av Ness som kunstner, eller av kunstnerrollen mer generelt. I stedet handler det om at kunstverkene settes på en scene, og at de mister sine adskilte roller for i stedet å inngå i et gruppespill der alle til enhver tid er i stand til potensielt å overta hverandres roller. Slik oppstår også en dynamikk i betrakterens forhold til kunstverkene.

Verkets oppløsning
I kunsthallens største visningsrom finner vi den monumentale todelte installasjonen Mind The Gap. som består aven monokrom triptyk av sort glass og en installasjonsskulptur av store glassvegger som til sammen danner et rom. Glasset, som er behandlet med en kombinasjon av silketrykk og sandblåsning, er tilsynelatende svært likt Ness sitt utsmykningsarbeid for Norsk Hydro som er avbildet i katalogen. Det blir dermed tydelig at Ness ikke opererer med noe entydig skille mellom dekorasjon og gallerikontekst. Det er vanskelig å bedømme hvilken vei denne utvekslingen har størst kraft; om utsmykningsarbeidet får høyere status av gallerikunsten eller om gallerikunsten tilsmusses gjennom å bli assosiert med næringslivsdrevet kommersialisme. Samtidig kan verket leses som en kommentar på nettopp utsmykningsarbeidet. Rommet som dannes inne i verket kan for eksempel minne om et kontoravlukke som har mistet sine praktiske funksjoner. For denne anmelderen handler dette verket likevel mest om Ness’ utnyttelse av minimalismens vokabular. Ikke gjennom en utforsking av minimale strukturer eller gjennom glatte designoverflater, men ved å la betrakterens kropp i rommet gjøres gjeldende som kunstverkets primære materiale. Og med speilrefleksen i de store, svarte glassplatene blir dette poenget stående helt på grensen mot det overtydelige.

Av de utstillingene som har vært i Bergen kunsthall det siste året, er det ingen andre som i så stor grad har maktet å gjøre dette rommet til sitt eget. Og selv om glasskonstruksjonen er et åpenbart blikkfang, er det likevel et annet element som stjeler showet. Den høyre veggen i rommet ender i en bue som smyger seg innover i rommet, med en nesten umerkelig overgang fra den rette veggen til der buen begynner. Dette enkle grepet har en bemerkelsesverdig kraftfull effekt som suger til seg oppmerksomhet på en nesten overveldende måte. Oppe langs den ene veggen henger en TV-skjerm som viser en stormfull himmel og bak den buede veggen henger to høyttalere hvorfra lyden av torden blir liggende som et akkurat passe påtrengende bakteppe. Også her er virkemidlenes økonomi forbilledlig og fullstendig i tråd med minimalismens idealer. Når vi i tillegg tenker på hvordan disse idealene også rommet en stor interesse for å betrakte kunst- og naturerfaring som to sider av samme sak, oppleves dette rommet nærmest som en parafrase over den minimalistiske kunstens credo der betrakterens forhold til verket gis primær betydning fremfor verkets internlogikk.

Måla så det blir flatt
I naborommet, hvor gulvet for anledningen er malt hvitt slik at lyssettingen fremstår som noe midt mellom himmelsk og sykehusaktig, finner vi maleriserien -C-H-NO- hvor Ness primært jobber med skyformasjoner i gjennomgående milde farger. Serien Transhistory, som vi finner i det neste rommet er mørkere i uttrykket, men også den er preget av sterke dekorative kvaliteter. Transhistory preges av mer voldsomme penselstrøk og røffere overflatebehandling enn de pastellfargede barokkskyene i -C-H-NO- Her er morgengrøden erstattet av regntunge nattetimer og voldsomme vindkast av Sturm und Drang.

Og nettopp såpass flate tolkninger fremstår som det eneste riktige i møtet med disse verkene. Maleriene er enkle på en slik måte at de kunne solgt i bøtter og spann på de av landets mange gallerier der «samtidskunst» betyr dekorativt, non-figurativt maleri. Fellesnevneren for disse seriene blir dermed en beundringsverdig skamløshet hva angår kunstnerens tro på seg selv, sin egen smak og sitt talent. Ned til minste detalj er dette nemlig gjennomgående flinkt utført. Som Tommy Olsson skriver i katalogen kan man si at Ness leker seg innenfor modernismens lekegrind på omtrent samme måte som hans tidligere lærer Odd Nerdrum vasser rundt i mer klassisistiske sølepytter. Og når det gjelder materialbeherskelse står han heller ikke mye tilbake for kitschmesteren. Dette kommer kanskje tydeligst frem i de arbeidene der Ness arbeider med nitidig og hyperdetaljerte veggtegninger lik Skisse for et århundre på Kyss Frosken-utstillingen i fjor sommer.

I Kunsthallens to minste rom vises et utvalg av nettopp disse arbeidene. Men der han i Nasjonalmuseet tok mål av seg til å lage et Sixtinsk kapell for 68-ernes frigjorte barn, er det her snakk om rent nonfigurative former og dermed også et vagere tankemateriale. Det mest tilfredsstillende av disse er Martian Chronicles ad Nauseum fra 2003. Her trues betrakteren av et formunivers hvis elementer danner noe midt mellom et magnetisk kraftsentrum, en supernova og et Freudiansk vaginalmonster. Arbeidet har en magnetisk dynamikk der blikket suges innover i en dybde som ikke nødvendigvis eksisterer og som dermed fremstår som enda mer attraktivt å komme til bunns i.

Romantiske lengsler
På en måte viderefører disse arbeidene tendensen til å la kunstnerens produksjonstid ligge materialisert i kunstverket som vi blant annet kjenner igjen fra Jackson Pollocks action paintings. Det er umulig å møte Ness sine tegninger uten å la seg trollbinde av hvor inn i helvetes lang tid de må ha tatt å lage. I den forstand kan de minne om den amerikanske filmskaperen og kunstneren Bruce Conners ekstremt detaljerte mandalategninger fra 70-tallet. Her er heller ikke koblingen til Pollock langt unna, men der Pollocks abstraksjoner handler om øyeblikkets ekstase, så representer Ness en mer utstudert og planlagt vei mot de erfaringens ytterpunkter som ikke lar seg begrepsfeste. Ness tegner en mystikkens spiral ut fra minimalismens fokus på en fenomenologisk erfaring av det materielle. Veien går via romantikkens lengsel mot det sublime i naturen før det hele ender i koblingen til det kosmologiske innholdet i mandalategninger og islamsk ornamentikk. Ness minner oss om hvordan det kun er i nyere vestlig kunsthistorie at visuell dekorasjon ikke har hatt noen annen mening enn å se pent ut.

Arbeidene stiller oss ingen spørsmål, men fremstår mer som forslag til svar hvor så betrakteren selv må formulere de spørsmål som gjør at svarene oppleves som meningsfulle. Som en slags galleriutgave av spørreleken Jeopardy. Spørsmålene kan plasseres langs en akse som begynner med hvorvidt dette egentlig er relevant kunst i 2006 og som ender med hvordan det er mulig å forstå noe som helst om disse kunstverkene, om verden og om oss selv uten at vi stiller oss åpne for radikal mystisk erfaring. Utstillingen minner om den gamle gudsdefinisjonen om at gud er en sirkel hvis omkrets er overalt og hvis sentrum er ingen steder.