Jumana Manna: For those who like the smell of burning tires
Galleri Maria Veie, Oslo
16.10. – 08.11. 2009
Jumana Mannas For those who like the smell of burning tires er et sterkt verk, jeg opplever det som myndig, alvorlig, det vil oss noe. Arbeidet består av tre forvridde flaggstenger, alle hentet fra norske hytter, som er bøyd ned mot gulvet, vridd for å kunne passe inn i det bare noen få kvadratmeter store gallerirommet (i det andre, større rommet finnes fortsatt veggtegningene av Johannes Høie utstilt). Flaggstengene er slitte, maling skaler av, flere steder er de i ferd med å knekke.
Det er selvfølgelig betydningsfullt at det er nettopp flaggstenger som bøyes – og at de er hentet fra norske hytter. Hytta er jo et nærmest mytisk uttrykk for den norske forestillingen om rekreasjon og fritid, en inngrodd institusjon. Verket er kulturspesifikt, det griper bearbeidende inn i den norske ikonografien, det prøver å omforme bildet av nordmannen. Jumana Mannas har en ganske annen bakgrunn: født i New York, palestiner, oppvokst i Jerusalem og med utdannelse fra Oslo. For those who like the smell of burning tires lager en kulturell montasje av aksjonisme på gateplan og flegmatisk norsk hytteidyll. Volden føres inn i den tilsynelatende harmonien, helt konkret, gjennom stengenes omforming.
 |
| Jumana Manna, For those who like the smell of burning tires, 2009. Detalj. |
Objektene er assisterte readymades: Manna har brukt pressluft for å få dem trykket sammen slik de er i galleriet. I mer symbolsk forstand er dette et bilde på den tukt man må utøve for at et objekt skal kunne passe inn i kunstrommet. Men flaggstengene er ikke bare temmet i forhold til kunstrommet krav. De er også fleksible, myke og føyelige. Flaggstengene innfører ikke bare volden, de innehar også en ømhet. Fra en vinkel illustrerer de deformerte flaggstengene den omforming de måtte gjennomgå for å få plass i gallerirommet. Rommet dikterer objektets form, men objektets tap av påståelighet – sin konvensjonelle reisning – er også et uttrykk for en kanskje nødvendig forandring eller tilpasningsdyktighet. Det er denne ambivalensen – mellom vold og ydmykhet, fleksibilitet og tukt – som gjør Mannas arbeid så virksomt.
Ingressbilde: Jumana Manna, For those who like the smell of burning tires, 2009.
