I 2008 mottok jeg et brev i en konvolutt med et svært så formelt og firkantet utseende. Noen måneder før hadde jeg utgitt en publikasjon som inneholdt flere tekster vi av opphavsrettighetsmessige årsaker strengt tatt ikke hadde lov til å trykke, og jeg var derfor overbevist om at grandnevøen til en eller annen glemt avantgardist nå hadde hyret inn et advokatfirma som via en postboksadresse i Maastricht ville kreve inn det vi måtte ha av penger. Jeg tok feil.
Avsenderen som sto oppført over adressen på brevutstyret lød ganske enkelt «Letterhead», som om noen hadde bestilt brevpapir og glemt å fylle inn noe navn i malen. Forsendelsen, og de titalls identiske konvoluttene jeg mottok de neste årene, inneholdt brev som var stilet til undertegnede i en forholdsvis intim tone og signert ulike avsendere (Joseph, Tito, G. etc.). Brevene var bruddstykker av en historie som jeg ikke kunne identifisere konturene av, men som noen av eller annen grunn ønsket å implisere meg i. Alle spor etter hvem som sto bak stopper i et mail art-diskusjonsforum på nett der det blant annet henvises til en «norsk journalist» (ikke meg!).
«Hvilken rolle spiller det hvem som snakker?» Selv anonyme stemmer kan spores til konkrete steder: en postboksadresse i Maastricht, et auditorium i Buffalo … Bologna er en universitetsby i Italia og har 380 635 innbyggere. Universitetet ble grunnlagt i 1088 og er Europas eldste. Berømte professorer herfra er bl.a. Romano Prodi og Umberto Eco. På bildet ser du San Petronio, Piazza Maggiore og Palazzo d’Accursio. Karin og jeg er her på oppdrag fra litteraturtidsskriftet Vinduet for å intervjue Wu Ming.
Wu Ming er mandarin for «anonym» og navnet på et letterhead med fire kropper (selvportrettet du ser på postkortet er utdatert, det stammer fra tiden før Wu Ming 3 trakk seg fra prosjektet) som produserer noe så utenkelig som revolusjonære pageturners, eksperimentelle og bestselgende historiske romaner der «arkivet møter gata». Selv om forfattersubjektet er høyst utradisjonelt gir det faktisk en viss mening å stille standardspørsmål som «Handler bøkene dine om deg selv, ditt eget liv?». Bevegelsen som blir igangsatt i og med forfatternavnet lever nemlig videre i romanene, her i Q fra 1999:
– Ja, det er meg. Men hvis du ikke vil gjøre politiet en tjeneste, må du glemme navnet mitt.
– Hva skal jeg kalle deg? Lasarus? Den gjenoppstandne?
– I to år nå har jeg vært Gustav Metzger. Nå er jeg Lucas Niemanson, en tekstilhandler. I morgen, hvem vet …
Heller enn å synge videre på det gamle refrenget om forfatterens død, investerer Wu Ming i en både spekulativ og konkret konstruksjon av nye, kollektive subjekter. Vi har reist til Bologna fordi vi interesserer oss for de politiske og kunstneriske implikasjonene av anonyme skrivemåter, fra Det kommunistiske manifest til Anonymous, men det er ikke til å legge skjul på at vi også tiltrekkes av muligheten for å møte Wu Ming ansikt til ansikt Det er ikke hemmelig hvem de er, men de nekter å la seg avbilde. Som Wu Ming uttalte i et intervju: «Den eneste måten å omgås mitt bilde på er å være i samme rom som meg.» Roberto har lovet oss at vi skal få møte minst to av dem.
I en tid definert av big data og den globale kapitalismens abstraksjoner er det blitt vanskelig å overskue eller forestille seg noen konkret helhet, slik eposet tradisjonelt hadde til oppgave å gjøre ved å veve mange små fortellinger sammen til den ene store. New Italian Epic (nok et egennavn!) er betegnelsen Wu Ming 1 har lansert som merkelapp på det han mener er dagens mest interessante italienske litteratur, som blant annet kjennetegnes ved det han kaller uidentifiserte narrative objekter (UNO). Betegnelsen viser primært til en spesiell brytning mellom fiksjon og dokumentar, men er vel så egnet til å beskrive Wu Mings særegne måte å traversere historien på. Uansett om romanene tar for seg bondeopprør under reformasjonen (Q), den amerikanske revolusjonen fra perspektivet til indianere i allianse med britene (Manituana) eller etterkrigstiden sett med øynene til Cary Grant (54), er de alltid samtidslitteratur i ordets mest forpliktende betydning. Det handler ikke bare om å «sette samtiden i relieff» eller behandle den allegorisk via historiske figurer (bondeopprør på 1500-tallet = antiglobaliseringsbevegelsen anno 2000).
Å lese Wu Mings UNOs innebærer å gjøre seg mottakelig for innsikten om at historien ikke er over, og kan dukke opp når du minst venter det, som en forsendelse som i årevis har sirkulert i postsystemet (eller forsvunnet i foret på en postsekk) for plutselig å dukke opp igjen, eller – om du vil – som et postkort fra fremtiden. Alt er et spørsmål om rett timing. Tre, due, uno …
MANGE hilsener fra Bologna! Ellef
PS:
Etter at jeg skrev dette, sendte Wu Ming 1 meg et bilde noen har tatt av Sacrario dei Partigiani, på Piazza del Nettuno i Bologna. Han skrev: «Thousands of faces of antifascist fighters who died during the Resistance (1943-45). You see the palace across the square, Palazzo Re Enzo, superimposed on the heroes’ faces. That’s Bologna, or at least, the best Bologna. There is also a worse Bologna, but it’s not interesting for a postcard :-)»
Ellef Prestsæter er kurator (på Blaker gml. meieri) og kritiker i Klassekampen og Kunstkritikk. Han er redaktør for Rett Kopi og jobber ved Universitetet i Oslo.
