Elmgreen & Dragset har med sitt strenge og diktatoriske kuratorgrep skapt Venezia-Biennalens kanskje aller morsomste og frodigste paviljong, trass i at den ene arenaen, den danske paviljongen, sliter noe med å få konseptet på plass.
Den nordiske (Sverige, Norge og Finland) og den danske paviljongen er som kjent slått sammen ved årets Venezia Biennale og er kuratert av den dansk/norske kunstnerduoen Elmgreen & Dragset. De to paviljongene ligger beleilig ved siden av hverandre i det store Biennale-området, Giardini-parken, nær de henholdsvis amerikanske, russiske, franske, canadiske, tyske og britiske paviljongene. Meget sentralt. Det nordiske samarbeidet er i år på mange måter blitt en «stor» paviljong som er mer interessant enn de nevnte. Konseptet er svært sammensatt; det består av mange kunstnere (hele 24 nordiske og internasjonale, antakelig flere enn noen annen paviljong i år, og det er befriende herlig at det klamme «nasjonalistiske» paviljongspreget er utradert gjennom sterke internasjonale bidrag), alle bidragene har jevnt over høy kvalitet og de er elegant og til dels sjokkerende integrert av et kuratorgrep som er noe av det mest diktatoriske og snedige jeg har opplevd i Giardini.
Bag-aloguen
Elmgreen & Dragset ved installasjonen «Swimming Pool» foran den nordiske paviljongen som de kuraterer i år. Foto: Eivind Røssaak |
En fiktiv eiendomsmegler guider besøkende i den danske paviljongen foran Jani Leinonens samling tiggerplakater, «Anything Helps». Foto: Eivind Røssaak |
De to paviljongene er for anledningen gjort om til to boliger som danner utgangspunkt for en melodramatisk fiksjon, en story som man bare vagt kan ane konturene av gjennom tegn og signaler i og rundt boligene (altså kunstverker, installasjoner, plakater, tekster og personer). Et dansk arkitekt- og designbyrå er leid inn og har brukt flere måneder på å totalt bygge om de to paviljongene til ulike, men svært forseggjorte boliger. Utenfor boligene er det satt opp postkasser med navnene Mr. B (Fehn-paviljongen) og Family A (den danske). Utenfor family A’s bolig er det i tillegg satt opp et skilt hvor det står «FOR SALE». Utenfor Mr. B’s bolig flyter en død mann i et vakkert bassenganlegg, en installasjon som er laget av Elmgreen & Dragset i en slags David Hockney-pastisj. Er det Mr. B selv som flyter i bassenget? Hva har skjedd? Hva er linken til «naboen»? I Family A’s bolig entrer vi en gang med et speil hvor det står med svart tusj: «I will never see you again!». Vi aner et drama, en knust familie. Alt skal selges, bortsett fra kunsten, som bare skal bli «removed», ifølge to eiendomsmeglere (egentlig en britisk performancegruppe, «Cocoloco») som «guider» de besøkende gjennom boligen (den guidede turen foregår visstnok bare i åpningsuken).
¤
Simon Fujiwara, «Desk Job» foran; Vibeke Slyngstads «The Nordic Pavilion I» og «II» på veggen. Foto: Eivind Røssaak |
Hele konseptet går under tittelen «The Collectors». Det kan altså virke som om vi står foran to forlatte boliger hvor kunstverkene opptrer som gjenværende rester etter to samlere (A og B). Kuratorgrepet er på ett nivå en fiksjonalisert fortelling og på et annet nivå er det en undersøkelse av ulike forestillinger om «samling» og det å samle. For det tredje er det helt tydelig at de inviterte kunstnerne er godt orientert om konseptet på forhånd og at flere av dem har integrert det i sitt arbeid og videreutviklet det gjennom nye tråder, gester, signaler og innfallsvinkler. For det fjerde er det utviklet en helt spesiell type katalog til konseptet, nemlig et såkalt «Bag-alogue». Det er en bag full av rariteter. De 24 kunstnerne + noen forskere og kritikere har bidratt med ulike ting og informasjoner i bagen. Her ligger postkortsamlinger (av bl.a. Morten Jacobson, nydelige Max Ernst-aktige collager over gamle postkort), en miniatyrbok (bl.a. utdrag fra Fredrik Sjöbergs friske bok om fluesamling), en utklippsbok (av William E. Jones), en sitat- og fotnoteplakat om «the extremes of collecting» (av professor Anna Echterhölter fra Humboldt), en stor kalender med notater (av en kunstsamler) og bilder, en CD (en samling sirener som komponeres omtenksomt av Thora Dolven Balke), en «Paper dress-up-doll» (av Elmgreen & Dragset), et lommetørkle av Vibeke Slyngstad hvor maleriet hennes fra paviljongen fortsetter som design, flere små fiksjoner og spekulative Walter Benjamin-aktige essays om det å samle og mye mer. I tillegg er den svarte bagen illustrert med en samling «Love- and Fuck-quotes» samlet av Sarah Thornton og designet av Ian Davis. Det er blitt en usedvanlig rikholdig og spennende bag. Et must for en samler.
¤
Når man entrer den nordiske paviljongene ser det ikke ut som om man entrer en kunstutstilling, men en hypermoderne bolig preget av en stilisert åpen californisk/japansk løsning hvor sitte- og liggegrupper er bygd inn i rommene og ned i gulvene. Alt gjort i tre. Kunstverkene er ikke fremhevet, men integrert i boligen med omsorg. Uten tilgang på en folder med et kart som finnes ved inngangen som angir at alt man ser har en opphavsmann eller -kvinne, er man overlatt til en slags atmosfære for «living». Blant de mest sentrale signalene i rommet finner vi i den lave liggesofagruppen foran William E. Jones sin «Compilation» av klassiske gay-pornofilmer som vises på en liten svart/hvitt-tv. Her er det skrudd fast en bok i møbelet: Aaron Betskys Queer Space. Avdøde Mr. B var en homofil samler som har bygd opp sitt eget «queer space». Dette understrekes enda sterkere av samlingen originaltrykk av Tom of Finland, hard-core homsepornobilder som ellers bare finnes i erotiske museer eller på homsebarer, som henger lett overrumplende bak et møbel. I nedre hjørne står Mr. B’s skrivebord, hvor skissene til en «erotisk selvbiografi» ligger strødd. Bordets design (av Simon Fujiwara, «Desk Job») mimer Fehn-paviljongens karateristiske takkonstruksjon.
Begjærets rom
En «lover-boy» hviler i den nordiske paviljongens nydesignede liggesofagruppe og ser William Jones’ pornofilmkompilasjon. Foto: Eivind Røssaak |
To «lover-boys» slapper av i Den nordiske paviljongen. Vibeke Slyngstads «The Nordic Pavilion II» i bakgrunnen. Foto: Eivind Røssaak |
Naken mann plassert i Den nordiske paviljongen, kuratert av Elmgreen & Dragset. Foto: Eivind Røssaak |
Mens Wolfgang Tillmans store fotografi «FKK/ naturists» av tre nakne sovende menn setter tonen for den ene veggen, regjerer Vibeke Slyngstads stiliserte malerier av motiver fra paviljongen elegant den andre. De etablerer en slående optisk illusjon i rommet ved at de gjengir interiør og eksteriør i paviljongen som om de var henholdsvis et speil og et vindu. Henrik Olesen har laget tre minimalistiske kuber som imiterer modernistiske Sol LeWitt kuber («Cubes (after Sol LeWitt)»). De er ikke av stål, men av isopor, og blir derved en nærmest sarkastisk, tacky og ukorrekt vri på den rene modernismen. Komponisten Nico Muhly fyller rommet med en atmosfærisk electronica-musikk som fører oss inn i en uviss cinematisk undring. Rundt omkring går noen unge italienske gutter rundt i hvite t-skjorter og tettsittende dongeri; en av dem er av og til naken, de andre ligger henslengt, noen stirrer på deg, andre ser på pornofilmkompilasjonen til William E. Jones. Guttene er en del av interiøret og fungerer som en slags fiktive lover-boys. Har de tatt over huset til Mr. B? En kvinnelig kritiker fortalte meg at da hun la seg ned ved siden av disse guttene – for å se på det kun kalte disse «groteske» pornofilmene til Jones – så hun til sin store overraskelse at den unge gutten hadde en svært tydelig ereksjon. Dette viser et annet trekk ved dette «queer spacet»; det appelerer til noe urent, subkulturelt og skjevt. Dette er ikke en «nøytral» kunstsamling, hvis den overhodet fins, men en samling som simulerer et begjær, en identitet, en idiosynkrasi, en livsstil, en holdning, og da har vi bevegd oss langt utenfor den klassiske estetikkens såkalte «desinteresserte interesse», som filosofen Immanuel Kant mente var et krav i forhold til en kunstdom. Dette er ikke institusjons- og arkivkritikk a la Hans Haacke, Gordon Matta-Clark og Andrea Fraser, som ofte påpeker politiske og økonomiske maktstrukturer bak kunstinstitusjoners tilsynelatende nøytrale samlinger (det har for så vidt Elmgreen & Dragset gjort i tidligere arbeider). Elmgreen & Dragsets affirmative hedonisme fremhever snarere en frivol fortreffelighet i samlinger som nettopp ikke skjuler seg bak det nøytrales eller det universelles maske. Dette er begjærets rom, eller som Aaron Betsky skriver i Queer Space: «the purpose of queer space is ultimately sex.»
¤
Elmgreen & Dragset har altså i samarbeid med kunstnerne her bevegd seg utover kunstens korrekte domener og inn i et slags urent landskap mellom kunst og design, kjønn og kultur. Samtidig, kan man si, reduseres de enkelte kunstneriske uttrykkene til symptomer på for eksempel Mr. B’s legning, og man leter etter svar på spørsmål til den konstruerte fiksjonen – «hva har skjedd?», «hvem er han?» – heller enn etter en mer verdinøytral undring overfor de enkelte bidragene (hvis det er mulig?). Jeg tror det er disse tvetydige og skjeve kontekstualiseringene (kuratorgrepet) som har gledet mange og tilsynelatende provosert noen til å fnyse av utstillingen; de sistnevnte mener dette er flåsete og aldeles upassende på et sted som dette. Jeg er altså helt uenig med sistnevnte, og synes at det er helt på sin plass at noen etablerer et annet bilde av kunst og samling (samling da som noe mer enn det bare å samle på såkalt Kunst med stor K) på et sted som dette (Venezia, kunstsamlingenes kanskje eldste moderne mekka). De fleste nasjonale paviljongene på Venezia Biennalen er jo så selvhøytidelige og seriøse i sine presentasjoner at det nærmest går på tomgang og man blir likegyldig heller enn oppstemt.
¤
Elmgreen & Dragsets bord og tallerken med sprekk, «Table for Bergman», angir fiksjonen for den danske paviljongen. Foto: Eivind Røssaak |
Likevel, ikke alt Elmgreen & Dragset gjør fungerer like bra. I den danske paviljongen (Family B’s bolig) sliter de med å få fiksjonen på plass og tyr til det ekstreme og melodramatiske. Enkelte mer finstemte verk drukner nesten helt. Thora Dolven Balkes stemningsfylte og intime polaroidfotografier er plassert i et fotoalbum som ligger lukket på et bord like ved Elmgren & Dragsets knuste trapp. Man må sette seg ned og bla i albumet for å oppleve bildene (noe de fleste besøkende ikke så ut til å gjøre). Elmgreen & Dragsets middagsbord i stua («Table for Bergman») blir altfor melodramatisk og overtydelig ved de har «sagd» et stort bord i to på midten som for å banke inn ideen om at her bodde det en familie som ble splittet. Nina Saunders dysfunksjonelle og surrealistiske møbler i begge paviljongene er derimot en sann nytelse. Interiørelementene fra Norway Says fungerer også bra. Kjøkkenet med en italiensk porselenssamling strødd utover gulvet og barnerommet innredet av Klara Lidén (alt er malt svart, les: svidd av) blir litt for velkjent og uinteressant.
¤
I sum vil jeg dog si at Elmgreen & Dragset med sitt strenge og diktatoriske kuratorgrep har skapt en av denne Biennalens aller morsomste og frodigste paviljonger. De har også vist frem et kuratorgrep som indirekte utfordrer både Biennalens hovedkurator, Daniel Birnbaum, som i sammenligning blir noe korrekt, og mange av de andre «store» paviljongene, som kan virke litt for selvtilfredse i sin feiring av «fremragende» kunstnerproduksjoner.
Ingressbilde: Den nordiske paviljongen sett fra utsiden. Foto: Eivind Røssaak.
Oversikt over et utvalg av pressedekningen som er å finne på nettet finnes her >>