Rapport fra Kritikersalong om kunstkritikk.no

Christer, det ekstraordinære årsmøtet det er innkalt til 24. oktober har bare ett vedtakspunkt på dagsorden: “Kunstkritikerprisen”. Det kan ikke behandle og fatte vedtak i andre saker enn det som står i innkallingen. Om Arbeidsutvalget ønsker denne saken behandlet på et ekstraordinært årsmøte, må det beramme et nytt,i henhold til Kritikerlagets vedtekter. § 14. Der heter det at ekstraordinært årsmøte kan innkalles hvis styret (dvs. for kunsteksjonen dets arbeidsutvalg) krever det. For ekstraordinære årsmøte gjelder bestemmelsen i § 13 så langt det passer. I § 13 heter det at årsmøte skal innekalles med minst fire ukers skriftlig varsel, vedlagt dagsorden med redegjørelse for sakene,og med styrets (dvs. arbeidsdutvalgets) innstillinger. “Saker som ønskes behandlet på årsmøtet må være styret i hende minst to måneder før årsmøtet”. Jeg har altså sendt et forslag til Arbeidsutvalget om kunstkritikk.no, og venter også at andre gjør det.

Disse bestemmelsene er selvsagt ikke til hinder for at man kan drøfte kunstkritikk.no under post tre på innkallingen til ekstraordinært årsmøte, men det kan ikke gjøres noe vedtak i saken da. Du behøver altså ikke frykte at dette ekstraordinære årsmøte skal legge noen som helst føringer for fremtiden. Mitt forslag, og evt. andre forslag, trenger en mye lenger utrednings- og modningstid før det eventuelt kan realitetsbehandles, og en gjennomføring av forslaget er også helt avhengig av at det bevilges midler til en oppstart, som jeg for 2009 løselig anslår til to-tre millioner kroner.

Arbeidsutvalget bør vel signalisere ganske snart om det ønsker å bruke eventueltposten på 24. oktober til å ha en drøfting av nettstedets fremtid.

Det er fint om kunstseksjonens årsmøte, enten det er ordinært eller ekstraordinært, diskuterer kunstkritikk.no Det er min oppfatning at det vil hjelpe Arbeidsutvalget i å legge frem sin innstilling i saken om debatten om nettstedet fortsetter på kunstkritikk.no

Det mener Dag Solhjell

Jeg beundrer engasjementet og iveren, men må dessverre også si at jeg ikke ser at det tjener prosessen når enkeltpersoner først sender omfattende forslag til Arbeidsutvalget på eget initativ for å forhåndsprosederer i et valg av redaksjonell profil, for så bare delvis å offentliggjøre sitt syn på spørsmålet.

For det ene mener jeg Solhjells soloutspill ikke (nødvendigvis) bør sette dagsorden for generalforsamlingen som AU har innkalt til vedrørende nettstedets fremtid den 24. oktober. Kanskje kan utspill som dette heller bidra til at AU fremstår som ikke de er i stand til dette selv.

Hovedinnvendingen min er at jeg ikke Solhjells vurdering av hva som egentlig er det mest prekære spørsmålet å besvare for denne forsamlingen på dette stadiet.

Spørsmålene generalforsamlingen, etter min mening, må ta stilling til “ og gjøre kloke, langsiktige beslutninger om “ må først og fremst vedrøre formen videre drift av nettestedet skal ha. Det må oppføre seg som en klok eier, som kan tenke langstiktig og i prinsipielle termer. Det må legge til rette for at de impliserte kan få det til å fungere best mulig innenfor de gitte rammene og i den praktiske hverdagen. Man bør overhodet være varsom, som generalforsamling, med å diktere en redaksjonell profil. Det er bedre eierskapspolitikk å overlate spørsmålet som del av det ansvaret man delegerer til aktørene innenfor denne hverdagen (redaktør, redaksjon, redaksjonsråd og kritikerlagets styre)

Altså burde problemstillingen nå heller være: Hvem skal egentlig ha beslutningsmyndighet til å fastsette nettstedets redaksjonelle profil? (men jeg vil også at man diskuterer hvem det er som skal besvarer dette spørsmålet, hvis ikke gjør man nettestedet den bjørnetjenesten der er å ta generalforsamlingen «på senga»)

Det generalforsamlingen bør se på er hvordan de best organiserer nettstedet under kritikerlaget slik at riktig beslutningsmyndighet delegeres de av partene som best kan treffe gode avgjørelser, blant annet i spørsmålet om redaksjonell profil.

Et hovedspørsmål kan være «Hva tenker man om hvilken rolle eieren skal innta?» (da det er styret i Norsk kritikerlag som de facto eier nettstedet, og ikke AU.) Og hvilken rolle skal AU-kunst ha? Hvor legger man beslutningsmyndigheten i spørsmålene som vedrører økonomi, arbeidsgiveransvar, tekniske løsninger osv.

Det er lov å være klok av skade, og nettstedet av idag bruker en modell som bærer preg av at styret har vært en særs passiv eier frem til nå (samt at modelelen er en effekt av at penger er bevilget suksessivt og i korte perspektiv.)

Men er egentlig et styreverv eller AU-verv dimensjonert for den oppgaven det er å forvalte et nettsted med de økonomiske musklene kunstkritikk nå får, hvis ikke, hvordan løser man det? Hvem kan man forplikte i forkant til å bygge opp nettstedet med de nye midlene?
Når man har fått på plass dette, kan de som sitter med hattene for det, finne ut hvordan nettstedet bør se ut, også på innholdssiden, og da gjerne i åpen debatt.

Dersom generalforsamlingen begynner med å legge føringer som alle andre beslutninger må følge opp, risikerer man å havne i en situasjon som ikke tjener verken nettstedet, brukerne, skribentene eller norsk kritikerlag.

Til Erlend: En kritikk skrives vel primært for de lesere kritikkens medium har, og det er mediets redaksjon som setter tonen for kritikkens sjanger og nivå. En kritikk i en dagsavis skrives for avisens lesere, på en måte som avisens redaksjon mener er riktig for sin avis. Men kritikken skrives også for de respektive utstillingers publikum, som stort sett vil befinne seg blant avisens lesere – noe som vel gjelder mer for region- og lokalavisers vedkommende enn for nasjonale medier. Det er etter min oppfatning forbindelsen mellom mediets lesere eller brukere og utstillingens publikum som det er redaksjonens oppgave å knytte. Med dine ord, er det redaksjonen som “setter dagsorden” gjennom den redaksjonelle linje den velger for sin dekning av kunstutstillinger. En publisert kritikk aktualiserer utstillingen der og da, og best når kritikken er tidlig ute, og publiseres og leses av publikum i utstillingens og mediets naturlige nedslagsfelt. Det er jo her kritikker på kunstkritikk.no har sin store fordel – den publiseres på et medium som ikke er begrenset av et geografisk nedslagsfelt slik dagspressen er det, og bør følgelig ha større ambisjoner når det gjelder lesere.

Jeg imøteser enda tydeligere synspunkter på hva du og andre mener hvilken redaksjonell linje kunstkritikk.no bør ha, hvilken dagsorden dens kritikker bør sette, og hvem denne dagsorden kan interessere så mye at de vil bli ivrige lesere av kritikker på kunstkritikk.no

Jeg er helt enig med deg at kunstnerne ikke skal styre dagsordenen for kritikken, og slett ikke NBK. Men det er nå en gang kunstnerne som skaper kunsten på de utstillinger som skal kritiseres, de har sin egen dagsordnen, og er det da ikke deres kunst som skal stå på kritikkens dagsorden? Jeg ser forøvrig ikke noe galt i en kunstpolitisk allianse mellom kritikerlaget og NBK om å arbeide for en sterk utvidelse av kritikkens omfang i norske medier, herunder også på kunstkritikk.no Er det noe NBK har vært flinke til, er det å få etablert offentlige støtteordninger til kunstnere og tiltak over hele landet.

Det overrasker meg at du synes 5000 kroner for en kritikk er mye. En aktiv kunstkritiker kan kanskje skrive 70-80 kritikker i løpet av et år. Om kritikeren skal ta inn en brutto årslønn på 400 000 kroner, som jeg ikke synes er for meget, må altså honoraret gjennomsnittlig ligge i størrelsesordenen 5000 kroner. Jeg synes at et nettsted som eies av kritikerlaget, kritikernes egen fagforening, som også skal ivareta sine medlemmers økonomiske interesser, ikke kan betale særlig mindre for de kritikker dets eget nettsted publiserer. Et minimum må være at det gis honorarer for kritikker i en størrelsesorden som gjør det mulig å livnære seg som kritiker.

Det er på tide Trond Giske får vite hva det vil koste å ha kunstkritikere i Norge, som ser kritisk på alle de utstillinger som hans ellers utmerkede kunstpolitikk gir økonomisk grunnlag for å arrangere. Om ikke kritikere ser kritisk på dem, overlates jo den kritiske funksjon til politikere og kulturbyråkrater, og til kunstnernes fagforeninger.

Det mener Dag Solhjell

“fungerte som tekster et publikum på den kritiserte utstillingen kunne bruke i tilknytning til utstillingsbesøket”

Jeg stiller meg veldig undrende til presis hva dette skal bety, men det reiser egentlig et veldig enkelt og mer generelt spørsmål, er kritikken en tekst publikum skal/ bør lese før eller etter selv å ha sett en utstilling? Hva tenker folk om det?

Da jeg selv skrev kritikk var jeg stort sett alltid svært knyttet til tanken om at kritikken er noe publikum skal lese etter selv å ha sett utstillingen, evt hvis de ikke får sett den. Når jeg selv ser utstillinger leser jeg heller aldri kritikker på forhånd. Å lese en kritikk før man går og ser en utstilling fremstår for meg som en svært lite fruktbar ting å gjøre, men dette er også en interessant reaksjon og ha og det er jo for så vidt interessant hvordan alt som lukter “publikumsveiledning” eller “formidling” umiddelbart fyller de fleste kritikere med en slik vemmelse.

For øvrig er jeg enig med Christer Dynna. Tanken at “enhver kunstner skal ha kritikk på enhver utstilling” fremstår for meg mer som et NBK-prosjekt enn noe Kritikerlaget skal gi seg i kast med. Det som er interessant med Kunstkritikk er nettopp dets potensial for å sette en dagsorden som ikke er styrt av kunstnerne selv, og hvor kunstnerne derfor får brynt seg opp mot problemstillinger i feltet som ikke nødvendigvis sammenfaller med deres egne vanlige bekymringer. Dette er vel på mange måter kritikkens primære funksjon, no?

Ps. Bortsett fra dette så støtter jeg gjerne tanken om 5000,- i honorar for kritikker, for en fest det skulle blitt. Hvis dette blir en standard kommer jeg til å begynne å skrive kritikk igjen.

Mine synspunkter er vel godt nok presentert nå, og de er dessuten i større detalj fremlagt som forslag for arbeidsutvalget i kunstseksjonen i Norsk kritikerlag. Jeg oppfordrer deg, Christer, til å fremme ditt forslag til strategi for kunstkritikk.no overfor arbeidsdutvalget.

Men en liten detalj vil jeg utdype. Du hørte riktig på kritikersalogen at jeg sa at kritikkene på kunstkritikk.no stort sett var skrevet slik at de ikke fungerte som tekster et publikum på den kritiserte utstillingen kunne bruke i tilknytning til utstillingsbesøket. Dermed oppstår det ingen dialog mellom publikum og kritiker. Det mener jeg er en svakhet ved den dominerende kritikksjanger på kunstkritikk.no, og det gjør kritikkene der mindre interessante både for publikum, utstillingsarrangører og utstillende kunstnere. Det er trolig grunnen til at kritikeren Øystein Hauge på samme møte kunne si at kunstmiljøet i Bergen ikke hadde noen eierfølelse til nettstedet, at det ikke angikk dem.

Jeg ønsker en kritikk i en sjanger som oppfattes som aktuell der og da når utstillingen står der, og som vil gjøre søk på kunstkritikk.no som en naturlig del før, under og etter et utsitllingsbesøk. Jeg mener faktisk at kunstkritikk.no er særlig godt egnet til det, fordi selve mediet er kjapt, samtidig som det opparbeider seg et arkiv som bare øker i verdi jo flere kritikker som ligger der. Snart vil de fleste utstillingssteder ha en stasjon der publikum kan klikke seg inn på kunstkritikk.no, og da vil de også kunne ha adgang til hele nettstedets arkiv om vedkommende kunstner(e)og vedkommende kritiker.

Det er viktig å diskutere kunstkritikk.no fordi den statlige støtten til nettstedet utgjør omtrent 95 % av all statlig støtte til norsk kunstkritikk.

Det mener Dag Solhjell

At ditt «forslag vil koste» må kunne sies å være et understatement, Solhjell. De facto er «forslaget» ditt helt urealistisk. I din spåkule skal nettstedet publisere nærmere åtte “ 8 “ kritiske tekster om kunstutstillinger hver av årets virkedager.
Det må være lov å spørre, ad hvilke midler skal leserne oppdras i de foregående fem årene til å ta inn all denne kritiske informasjonen?
Og, hvordan skal et slikt antall kritikker (eventuelt produsert av et sølle antall kritikere (50, sant?) makte å si noe vesentlig nytt med et produksjonstempo av 40 kritikker i året? Og hvis man tar med i betraktningen at mye av kunsten de skal omtale har samme utfordring, så vil jeg tro at en leser blir temmelig mett av et tre-fire tekser per uke. Og du foreslår at det per uke skal legges ut nær 40 “ førti “ nye tekster. Det er grunn til å si fra om at Norge er et lite land.
Distriktspolitikk-logikken kan, eller bør i det minste, ikke overføres til kulturlivet. At ei bygd krever infrastruktur som kostbare tunneler for å forbindes med det øvrig samfunnet, betyr ikka at overdoseinnsprøytninger av infrastruktur innen kunstkritikk har ditto nytte! Målsettingen din for kommende seksårsperiode har, for det ene, ikke noen utsikter om å nå et honorarbudsjett på 10 millioner, og for det andre finnes det heller ikke argumenter for at det trengs, for hvem skal lese tekstproduksjonen som denne pengesummen genererer?

Stat, marked, medier “ én mesén

Jeg syns «forslaget ditt» fremstår som et forsøk på å trekke statens kunstpolitikk ekstremt langt den andre veien, å oppnå det motsatte av situasjonen som var, da nettstedet ble opprettett. For da var begrunnelsen at kunstkritikk var så godt som fraværende i alle kanaler, mens det ble produsert mye kunst, og denne fantes det ekstremt lite rom for kritisk refleksjon rundt. Det er ikke i så stor grad tilfellet lenger (bl. a fordi nettstedet har hatt en funksjon som rekrutterings- og utklekningsanstalt av kritiske skribenter), andelen kritikk tør jeg påstå, er stigende.
Situasjonen var i sin tid slik at selve begrunnelsen for oppstarten av et nettsted som kunne skape bedre infrastruktur for kritisk bedømmelse av kunst, gikk ut på at staten avså betydelige midler på kunstproduksjon som ikke ble etterprøvet i form av noen resepsjon. Med andre ord hadde man midler til å la kunstnere levere, men ingen til kunne bekrefte at de gjorde det. I en kulturnasjon trenger nødvendigvis kunstnerne motstand av flere enn markedet, og således faller det på staten å besørge kritikken, fordi mediene ikke helt har sterk nok ideologisk teft eller økonomi til å ta innover seg at det er de som har det ansvaret.

Men et annet paradoks er at ressurser som kommer fra samme lomme og er på samme budsjettpost skal sikre både kunstproduksjonen òg kritikken av denne.

Et annet spørsmål er om ikke en kulturnasjon fortjener et større mangfold, og noen alternativer?X

Jeg antar mange vil være uvillige, også du Solhjell, til å besvare akkurat denne problemstillingen, men også at mange kan si seg enige i beskrivelsen?

Iallfall leser jeg i din tekst at «bare et fåtall regionaviser, og nesten ingen lokalaviser bringer regelmessig kunstkritikker». Det er jeg enig i at er et problem. Det jeg ikke fatter er at kulturdepartementets bevilgning til kunstkritikk.no skal være løsningen på det problemet. For hvem er det nettstedet skriver i mot, om ikke katalogforordene? Men du skriver vitterlig at nettstedets formidling vil ha godt om:« kritikken på kunstkritikk.no måtte bryne seg mot en annen kritiker i et annet medium», samtidig har du allerede sagt at nettstedet skriver i et kritisk tomrom. Det blir direkte motstridende og meningsløst når du på den ene siden påstår at skal nettstedet fylle dette tomrommet (med et in your dreams-10 millioner kronersbudsjettet), og samtidig skal hulrommet som er igjen tjene som resonansbunn så nettstedets kritikker skal bli enda bedre. Men det er jeg klart enig i, det bør man virkelig sikte mot dersom man ønsker lesere til din bebudede overproduksjon av nettbasert kritikk…. Hvem vil egentlig sitte i en slik redaksjon, forøvrig?

Og hvor mange millioner må til i honorarer for å brødfør disse, som heller ikke skal jobbe gratis..

Forbrukerveiledning, din kjepphest

Jeg har ikke som premiss at «katalogforord og kritikk har samme status i forhold til utstillinger», men jeg har hørt deg si, eller kanskje også lest, at du mener kritikkene bør vinkles slik at de kan brukes av publikum i møte med den omtalte utstilling.
Så det er du som implisitt legger opp til at kritikken opptrer som forbrukerveiledning ved at du, mener den bør «tjene et mer journalistisk og dagsaktuelt formål der den enkelte utstilling arrangeres». Da syns jeg det er mer formålstjenelig å overlate til journalistene å være lokalt dagsaktuelle, også får heller kritikken jobbe langsommere og med mer overbyggende problemstillinger, som i sin tur får farge over på kulturjournalistikken, som også bør være av en kritisk legning. Dette er heller det de 95% uanmeldte habile kunstnerne fortjener, for ikke å snakke om deres og medienes publikum.

Rette baker for smed

Gitt pressestøttens størrelse burde det være mer naturlig å kreve mer kritisk journalistikk i medier som fungerer på regionalt og lokalt plan, heller enn at et nettsted som kunstkritikk.no skal ta hånd om hele den kritiske produksjonen i tilsvarende skala som hele kunstproduksjonen, som vi, som sagt, er enige om at bør møtes med større motstand.

X En annen fornuftig politikk var selvsagt om det fantes andre ressurser til å løfte disse stemmene og gjøre dette arbeidet enn ad de samme (statlige) midlene som skytes inn i kunstprodusjons-systemene. Men den delen av debatten føres i en streng som er her

Til Christer Dynna,

Takk for ditt innlegg om fremtiden til kunstkritikk.no. Da har mitt innlegg iallfall hatt den funksjon at det fremkommer synspunkter på nettstedets fremtid som ikke bare er status quo. Det fortjener både kunstkritikk.no og evalueringen av det.

Før jeg argumenterer nærmere for mitt eget syn, må jeg kommentere et premiss du legger, og som du trolig antar at jeg er enig i: at katalogforord og kritikk har samme status i forhold til utstillinger, og at de begge er forbrukerveiledninger. Så vidt jeg forstår deg, mener du at der det foreligger katalogtekster, er ikke kritikker så nødvendig. Det er jeg helt uenig i. For det første er katalogtekster ikke kritiske, de er sympatiske. For det andre er katalogtekster og deres innhold og kvalitet en del av det som kritikker bør behandle. Katalogtekstene hører til det kuratoriske området, kritikkene hører til det kritiske, og de kan og bør aldri forsones.

Derfor er det ikke slik, som du synes å mene, at siden de aller fleste utstillinger har en katalog, trenger de ikke en kritikk skrevet av en person som er uavhengig av katalogproduksjonen. Tvert i mot, katalogtekstene skrives for å overbevise oss om utstillingens kvalitet, altså noe som kritikeren skal se kritisk på. Din sammenblanding her overrasker meg, og peker mot en undervurdering av kritikkens funksjon jeg tror de fleste kunstnere vil protestere mot.

Mitt foreslåtte mål om å dekke alle norske kunstneres utstillinger med en kritikk er ikke formulert av opportunistiske grunner, som du mer enn antyder. Målet er satt opp fordi jeg synes det bare er rett og rimelig at alle norske kunstnere gis muligheter for å få en faglig fundert og vidt publisert kritikk når de stiller ut, uansett hvor det er. Like naturlig som det er at utstillinger arrangeres innenfor et landsomfattende kunstpolitisk system der kunstnere får stipend, får vederlag for utstillingen, og at utstillingsarrangører mottar offentlig støtte, like naturlig synes jeg det er at utstillingen også får en kritikk innenfor et system som også får offentlig støtte, slik jeg mener kunstkritikk.no bør få.

I dag er situasjonen at knapt 5 % av landets kunstnere får kritikk på sine utstillinger. Ikke alle nasjonale medier, bare et fåtall regionaviser, og nesten ingen lokalaviser bringer regelmessig kunstkritikker, selv om det i deres nedslagsfelt arrangeres et meget stort antall kunstutstillinger. Så mitt forslag er ikke å løpe etter vinden, for kritikken ligger i dag så godt som i vindstille. Mitt ønske er at det rundt kunstkritikk.no kan blåse opp en vind som gir god bør for norsk kunstkritikk og dermed også for norsk kunst. Den vinden ville gi enda bedre bør dersom kritikken på kunstkritikk.no måtte bryne seg mot en annen kritiker i et annet medium.

Du har også visjoner om kunstkritikk.no. Jeg ser ingen motsetning her, og jeg deler dem, men ikke som eneste mål. Et nettsted med den bredde som jeg ønsker, har plass til den smalere, mer dyptpløyende og essayistiske, og den mer internasjonalt orienterte linje du foreslår.

Mitt forslag vil koste. Med 2000 kritikker i året om seks år, med eksempelvis 5000 kroner i honorar pr. kritikk, er bare honorarbudsjettet 10 millioner kroner. Fordelt på 50 kritikere, betyr det 40 kritikker i året på hver i gjennomsnitt, altså nesten en i uken, og et årlig honorar på 200 000 kroner. Selv det er ikke nok til å gjøre kunstkritikk til et yrke du kan leve av. Kritikker bør jo ikke betales etter lengde “ det er like vanskelig å skrive kort som langt.

Kunstkritikk.no har dokumentert at kritikker på nett er et godt medium, med større potensiale for å dekke hele landet, alle ustillinger, alle typer kunst og alle typer utstillingsarrangører enn noen annen kulturkanal. Den muligheten bør utnyttes.

Det mener Dag Solhjell

Christer Dynna svarer Dag Solhjell i denne tråden

På Kritikersalongen 24. september, der fremtiden for kunstkritikk.no ble diskutert på bakgrunn av Norsk kulturråds evaluering, lød mitt avsluttende innlegg i diskusjonen omtrent slik: ”Kunstkritikk.no har dokumentert den store verdi det er for norsk kunstkritikk å ha et nettsted for publisering av kunstkritikk, dets fremtid bør sikres og redaksjonen styrkes”. Jeg fikk ellers i debatten frem at jeg ikke var fornøyd verken med nettstedets profil eller den redaksjonelle linje som hittil var ført. Det var imidlertid verken tid eller anledning på møtet, meget godt ledet av seksjonens leder Janicke Iversen, til å tenke konstruktivt om fremtiden. Derfor vil jeg her prøve å skissere hvordan kunstkritikk.no etter min mening bør styrkes. Forslagene har to hovedmål: å styrke norsk kunstkritikk generelt, og å vinne frem med søknader om fortsatt og økt støtte fra statlig hold.

For det første bør nettstedet ta sikte på å dekke alle typer kunstutstillinger i alle typer gallerier over hele landet, med et betydelig større antall fast tilknyttede og regionalt plasserte kritikere enn i dag. Fremtidsmålet bør være at en hver habil kunstner får en kvalifisert kritikk på kunstkritikk.no uansett hvor i landet vedkommende har utstilling. Til det er et nettsted perfekt egnet, intet annet medium har den muligheten. Det ligger her et enormt udekket behov, som det rent kunstpolitisk vil være langt lettere å argumentere for støtte til for å dekke, enn å fortsette med den trange profilen kunstkritikk.no har hatt hittil. Det krever selvsagt en større redaksjon med et langt større budsjett. Dagens profil, med noen få dominerende kritikerstemmer som konsentrer sin oppmerksomhet om et smalt segment av norsk kunstliv, er ikke kunstpolitisk levedyktig, og det bør heller ikke være kritikerseksjonens eneste prioriterte målgruppe.

For det andre bør hovedtyngden av de kritikker som publiseres skrives for å kunne brukes før, under og etter sitt besøk på utstillingen av det publikum som besøker de kritiserte utstillinger, slik kritikker publisert i dagsaviser gjør. Det gjelder å aktualisere hver enkelt kritikk som publiseres på kunstkritikk.no overfor det miljø den enkelte utstilling fungerer i. I dag er den dominerende sjanger på kunstkritikk.no en mer akademisk tilnærming, som synes mer skrevet for andre kritikere, enn for publikum på den enkelte utstilling. Kritikkene er også ofte for lange. De bør ha det format som er vanlig i de regionale dagsaviser, også for å prioritere antall kritikker fremfor deres lengde. De bør altså tjene et mer journalistisk og dagsaktuelt formål der den enkelte utstilling arrangeres. Det krever en større redaksjon, med høyere kompetanse i redaksjonell vurdering og veiledning, i journalistisk arbeid, og i kunstkritikk. Den foreslåtte linje vil gi plass også til den type kritikker som publiseres i dag, også mer eksperimentelle, men nettstedet bør ikke være dominert av dem.

Et slikt ambisiøst mål kan ikke realiseres raskt. Blant annet tar det tid å bygge opp den nødvendige stab av engasjerte og regionalt virksomme kritikere. Mitt tredje forslag er derfor at det lages en opptrappingsplan over tre pluss tre år, og at en slik plan legges til grunn for de søknader som sendes til departementet.

Mine forslag innebærer en så stor omlegging av kunstkritikk.no at det muligens kan defineres som et nytt prosjekt, og at det derfor kanskje kan søkes ny støtte til det fra Norsk kulturråd. Rådet ser imidlertid ut til å prioritere prosjekter som betjener smale segmenter i kunsten, fremfor å dekke bredere deler av kunstfeltet. Søknad om tilskudd til opptrapping bør derfor i første omgang sendes til departementet, som vanligvis ivaretar de bredere kunstinteresser. Det krever et kraftig initiativ fra kunstseksjonen i Norsk kritikerlag, som er nettstedets naturlige eier. Et mer detaljert forslag om dette er sendt seksjonens arbeidsutvalg.

Det mener Dag Solhjell

Rettelse: “Tomheten” i kulturens sentrum kan kanskje defineres som en utblanket hysteri. En salgs utblanket “hysteria” underforstått i alle feberprogrammene, dansefeber, charterfeber etc hysterisk konsum osv, noe forøvrig Warhol også er inne på….

Mitt personlige syn på begrepet “almenngjøring” følger dette resonementet videre. Begrepet er en litt fjasete tro på et slags meningsfyllt sentrum i dag, m.a.o“folk flest”. Desverre er dette et tomt sentrum, TV programmet “charterfeber” eller noe sånt. Hvis kunstkritikk blir mer “pop” vil det også bli mer meningsløst, ergo sier de altså følgende:“vi ønsker at kunstkritikk skal ha mindre mening”

Det står heller ingenting om spontanitet i mine notater! så du har helt rett Refsdal Moe. Myten om spontanitet kan du også ha rett i, MEN tror likevel hovedpoenget er ganske klart: For at kunstkritikken ikke skal forvitre er det bra med en åpen, fleksibel redaktør som ikke fremstår som “autoritet” i forhold til det som skrives, og dette er veldig vesentlig hvis kunstkritikk skal sette tonen, i forhold til dagsavisene som jo har større stringens men gradvis “forvitrer” og blir tvunget til å forholde seg til det marginale og singulære som kunstkritikk står for. Noe sånt.

Giske budsjettlekker! kk.no er inne.. ifølge dagens VG, s 43, tilsier budsjettforslaget at «Forsøket til kunstkritikk.no fortsetter også med en bevilgning på 600 000 kroner».

Med andre ord er nettstedet for første gang tilgodesett direkte over statsbudsjettet! GRATULERER!

Takk for rapport, her var det mye å ta tak i, men la meg aller først dementere enhver sammenheng jeg kunne ha antydet på dette møtet mellom eksperimentell og spontan skriving. Dette er så vidt jeg kan se totale motsetninger, poenget med å skrive eksperimentelt er vel å de-automatisere eller de-programmere seg selv fra alle forestillinger man skulle kunne ha hatt om “spontanitet”, som jo ikke innebærer annet enn å følge kulturelt opptråkkede løyper allerede. Dette er en detalj, selvsagt, men en detalj jeg like fullt insisterer på.