Anna Sofie Mathiasen halter gjennom Marguerite Duras’ tekst Les mains négatives (de negative hendene) på originalspråket. Vi ser kun en serie stillbilder av den oppslåtte boken og to par hender. De foldede hendene som hviler på bordplaten ved siden av boken, må tilhøre læreren, som av og til retter på Mathiasens uttale. Posituren som ydmyk skoleelev samsvarer på et vis med den generelle gestaltningen av kunstneren i Mathiasens utstilling Nytt och gammalt i det som tidligere var kunstneren og samleren Guttorm Guttormsgaards (1938–2019) leilighet på Blaker utenfor Oslo, og som i omtrent et års tid har vært visningsrommet Guttormsgaards arkiv, under ledelse av kurator og kunsthistoriker og Ellef Prestsæter.
Utstillingen Nytt och gammalt markerer slutten på Mathiasens samarbeid med Guttormsgaards arkiv, som strekker seg tilbake til et residencyopphold i 2018, da hun fortsatt studerte ved Kunstakademiet i Oslo. Animatøren Mathiasen var sist aktuell med separatutstilling på Destiny’s i Oslo i februar i år, der hun gjenopplivet sin mors gamle filmkulisser, og er en naturlig alliert av det vi kunne kalle Guttormgaard-arkivets innforlivende premiss. Det vil si hvordan arkivet – kunstverk av kjente og mindre kjente kunstnere, kunsthåndverk, arkeologiske klenodier, antikke bøker osv. – er bundet sammen av opphavsmannens omsorg og entusiasme for det enkelte objektet heller enn av en rigid kategoriserende struktur. Denne livgivende nærheten til Guttormgaards person er beholdt i navnet på arkivet.
Mathiasens manuelle animasjonskasser sto sentralt i gjestespillet Prestsæter kuraterte til Tegnetriennalen på Kunstnernes Hus i 2019, Arkivets arabesk, som fremhevet deres anvendelighet til dokumentasjon og visning av arkivets gjenstander. Nå er en av Mathiasens kasser donert til arkivet for å bistå den pågående dokumenteringen. Den står midt i det ene av tre utstillingsrom – stua – utstyrt med en messingplakett som befester overrekkelsen. Gaven er typisk for gjensidigheten som preger kunstneres omgang med dette arkivet. Til forskjell fra når man interagerer med upersonlige offentlige arkiver, er det som kunstner nok vanskelig å etablere en problematiserende posisjon på utsiden av Guttormsgaards samling, som jo er selve inkarnasjonen av en kritikk av alt det som fra kunstens synsvinkel er galt med den offisielle kulturens arkiver. Sympatien inviterer i stedet til et samvirke som utydeliggjør differansen mellom kunstner og kontekst, noe som understrekes av kontinuititeten mellom verk og interiør i Mathiasens utstilling, dens dragning mot transparens. Guttormsgaards arkiv vil ha medarbeidere, ikke egosentriske intervensjonister. På en måte er det denne symbiotiserende effekten av møtet med arkivet som er på utstilling i Nytt och gammalt.
Animasjonskassen til Mathiasen er en rektangulær kube av beige mdf-plater med åpne langsider og et feste for kamera eller projektor i toppen, som står på et bord med smale stålben. Små fotografier (av detaljer fra arkivet?), blant annet et oppslag fra et dikt av Jens August Schade, er klistret på her og der. Inne i kassen ligger en bok oppslått på Asger Jorns essay Poesiens väg. To grisefigurer som opptrer i en av illustrasjonene fungerer som instruktører i en rekke videoleksjoner Mathiasen har utviklet på oppdrag fra arkivet og som projiseres i det neste rommet (Har du gjort nogen arabesker i dag?, 2019–2021). Her inngår også diktene til Schade og Duras. På den blåmalte langveggen henger fem trykk som er en illustrert bruksanvisning til animasjonskassen (Manual 1–5, 2021), produsert på et trykkeri tilknyttet arkivet. Trykkene er inspirert av verdens første illustrerte lesebok for barn fra 1658, Orbis Sensualium Pictus – en bok som har vært hentet frem i sin danske utgave fra arkivet også i tidligere utstillinger. Rommet ellers er innredet med ting fra samlingen som kunstneren har valgt ut: en grovskåren kollasj med ukjent opphav, et maleri av Bendik Riis med frukt som triller ned fra et bord, noen grisefigurer.
Franskleksjonen nevnt innledningsvis demonstrerer hvordan arkivet ikke bare er et sted for beundring og berøring, disse objektene stiller også krav. Boken står i en annen, mer myndig relasjon til de som samhandler med den enn det primært estetiske objekter gjør, ved å forutsette språkferdigheter. I leksjonene bruker Mathiasen et utvalg bøker fra arkivet som underlag. I tillegg til den anstrengte høytlesningen av Duras får vi også høre Gustaf Frödings dikt En konstteori fra samlingen Nytt och gammalt (1897), som låner tittel til utstillingen, og diktet av Schade som henger på animasjonskassen. Fröding skriver frem en holdning til kunsten som frir den fra pedantiske regler: «ty det roar mej at måla så!» Schades dialog mellom to stenskulpturer fremhever diktningen som besjelende aktivitet: «Den der har skabt os i dette digt / har nu fortalt, vi har levet før». Men også kreativ ekstase og kunstens animerende evner er en funksjon av kunnskap. Gleden ved å skape henger sammen med teknisk øvelse. Det vet alle som har observert et barn lære seg å tegne.
I bruksanvisningen til animasjonskassen kommer det frem at Mathiasen først stiftet bekjentskap med apparatet under animasjonsworkshoper hun deltok på som barn. Den biografiske forankringen i en teknisk tradisjon gjør praksisen hennes vâr andakten overfor den kunnskapsbaserte mestringen av materialet som finnes manifestert i Guttormgaards samling, og som forbyr en fra å redusere gjenstanden til brikke i et semiotisk spill med ren betydning – slik samtidskunstens høyttravende idealisme fort frister til. Man innser at også begrepet har en materiell basis, at det formes med munnen, innøves. Mer enn de andre opplesningene i Mathiasens leksjoner gjør stemmen som prøvende og klossete tar det fremmede språket i besittelse, stadig avbrutt av lærerens korrigeringer, fysisk merkbar denne skolerende dimensjonen ved arkivet. Tittelen på Duras’ tekst ymter om en usynliggjøring av manipulasjonen som i Mathiasens tilfelle også tilsvarer prinsippet om at animatørens hender aldri får være med på bildet.
