I januar byr Oslo på flere utstillinger med esoterisk tilsnitt: I Josefine Lyches Absolute ALT. Vol I som åpnet på One Night Only for to uker siden, sammenlignes kunstneren med en sjaman. Sofie Berntsen, som åpnet på OSL forrige uke, hevder at det abstrakte maleriet er i stand til å «gi oss kunnskap hinsides intellektet». I slutten av måneden er det duket for Lene Baadsvig Ørmens Dark Darling, som i følge UKS’ forhåndsomtale «inviterer publikum inn i et territorium av magiske former og abstrakte krefter». København-galleriet Toves starter året i samme ånd, med en utstilling gitt den talende tittelen Expressive Earth. Interessen Hanan Benammar viser for folkemedisin i 1# Desert Garden, samt vektleggingen av det intuitive («I collect clues») og meditative («I use desert landscapes as a physical and mental space of reflection»), røper også en slik dragning mot kunnskap og praksiser som befinner seg hinsides vitenskapen.
På Galleri BOA blir vi møtt av fem rektangulære vitrinebord satt sammen til et pentagram. Under glassene finnes tørkede eksemplarer av diverse ørkenplanter som kunstneren har sanket. Samsvar i skala har åpenbart vært styrende under sorteringsarbeidet; i to av montrene ligger rekker av frø, de andre rommer en blanding av kvister, frukter og annet organisk materiale. I tillegg til plantepanoramaet huser utstillingen også et lydverk som spilles fra høyttalere montert under et nysnekret gulv. Oppå ligger det slengt fem små puter. Sittende på en av disse, lent mot veggen, med lukten av sponplater plirende i nesen, kan man lytte til fjern tromming og sang, blandet med lyden av vind i en mikrofon, brokker av noe som høres ut som et radiointervju, diktopplesning etc. – en eklektisk miks holdt sammen av påstanden om at alt er opptak fra kunstnerens ørkenekspedisjoner.
Benammar fremstiller ekspedisjonene sine som et antropologisk feltarbeid, men kunnskapen hun visstnok har samlet om den tradisjonelle bruken av plantene deler hun ikke. Tilgang på materialet får vi i stedet via av et pentagram og en «meditasjonssirkel». Sjaman-assosiasjonene ensomvandringen i ørkenen på leting etter «clues» uunngåelig gir, forsterker inntrykket av transcendental ambisjon. Sammenligningen er ikke helt søkt; som sjamanen er kunstneren autorisert til å ta objekter ut av sin egentlige sammenheng og sette dem inn i en ny, «magisk» helhet – «verket». Hvorvidt kunstverket innfrir avgjøres imidlertid ikke av denne autorisasjonen alene. Som verkideer er Benammars pentagram av tause vitriner og skjøre lydørken, litt for formulaiske. Antagelig vil refleksiviteten i Desert Garden tilta etter hvert som prosjektet skrider frem, men #1 virker altså – i tråd med kunstårets animistiske anslag – mest som en forsterker av materialets mystiske aura.
