For Maritea Dæhlin er gesten av større betydning enn ordet som betegner den.
Den omsorgsfulle vendingen risikerer at institusjonen tar kunstens plass.
Håp trumfer frykt i masterutstillingen fra Kunstakademiet i Oslo.
Paula Regos malerier bobler ut av Munchmuseets fortelling og danner sin egen kanon.
Esra Düzen og Lykourgos Porfyris forsøker å gjenfortrylle gallerirommet med teknobønn og gråtende relieffer.
Synnøve Persen forestiller seg det arktiske landskapet hinsides turismens sublime.
Biologien er et nettverk av uendelige forgreininger i Anders Holens utstilling på Eiklid/Rusten.
Stian Ådlandsvik gjør konkursbo til himmelstrebende balanseøvelse på Kunstnernes Hus.
Standard sier farvel til sine nåværende lokaler med Shikh Sabbir Alams uthaling av øyeblikket.
Lawrence Abu Hamdans akustiske kartlegginger på Munchmuseet blåser nytt liv i kunst som kunnskapsproduksjon.
Extinction Rebellion-utstilling på Podium oppfordrer til sivil tålmodighet heller enn sivil ulydighet.
I Lene Bergs familie synes en intens, noen ganger også mytoman, fortellerglede å gå i arv.
Chloe Elgies utstilling i skogen i Nittedal ser ut som sporene etter noen som har trukket seg tilbake for «å finne ut av ting».
Emma Rosenzweigs kortfilm Hole er en elegant feberdrøm om livskriser og patriarkalsk angst, men også tæmmet af sit eget filmhistoriske blik.
Forslaget om å slå KORO og Kulturtanken sammen med Kulturdirektoratet er risikabel kulturpolitikk.
Moderna museets chef Tone Hansen efterlyser debatt om skenande lokalkostnader.
