Daddy’s Dinner på Tenthaus i Oslo navigerer i maktdynamikker som aldri virker helt sementerte.
Britta Marakatt-Labbas utstilling på Nasjonalmuseet viser at alternative livsformer til kapitalismen er mulig å billedliggjøre.
Gjør Fatou Åsbakk et forsøk på å fornye institusjonskritikken, eller bare hacke oppmerksomhetsøkonomien?
Generasjonsgapet er en avgrunn som blir resonanskasse for Franciska Eliassens filmbudskap.
I Apichaya Wanthiangs solo på Munchmuseet ledsages intimiteten av en lengsel etter nærhet.
For Synnøve Anker Aurdals frodige tekstilarbeider er Astrup Fearnley Museets påtrengende arkitektur en lett match.
Sammenstillingen av Kaia Hugin, Hasan Daraghmeh og Magdaléna Manderlovás verk risikerer mer årelating enn vitalisering.
UKS’ jubileumsutstilling undersøker fellesskapets betingelser, men er mest interessant som en fortelling om kunstnerens forhold til naturen.
I sin utstilling på Fotogalleriet romliggjør Dora García arkivet og bidrar til følelsen av historisk mobilitet og mental berøring.
De idylliske omgivelsene til Momentum 11 truer med å overdøve biennalens velmente anslag til aktivisme.
Et konkret og metaforisk spill med projeksjonen er utgangspunktet for Amber Abletts blikkpolitiske øvelser.
I utstillingen Artists’ Film International: Language på Tromsø Kunstforening gjøres det ikke noe forsøk på å mime kinovisningens isolerende mørke.
Skulpturen ligner en form for sanking i Silje Figenschou Thoresens utstilling på Astrup Fearnley Museet.
Anna Baks udstillinger i Kunsthal Thy og Vestjyllands Kunstpavillon vil fortælle lokale udviklingshistorier. Fortidens sagnverden og det lækre håndværk fylder mest.
Den samiska konstinstitutionen Verddes utställning på Skansen är ett glatt och ilsket: «varför inte!?»
Flere feminismebølger slår ind over Institut Funder Bakke, flere slags åbne øjne og begær – men fri er man for heteromanden og hans blik, og det er dejligt.
Kunstkritikk modtager støtte af
