I Apichaya Wanthiangs solo på Munchmuseet ledsages intimiteten av en lengsel etter nærhet.
For Synnøve Anker Aurdals frodige tekstilarbeider er Astrup Fearnley Museets påtrengende arkitektur en lett match.
Sammenstillingen av Kaia Hugin, Hasan Daraghmeh og Magdaléna Manderlovás verk risikerer mer årelating enn vitalisering.
UKS’ jubileumsutstilling undersøker fellesskapets betingelser, men er mest interessant som en fortelling om kunstnerens forhold til naturen.
I sin utstilling på Fotogalleriet romliggjør Dora García arkivet og bidrar til følelsen av historisk mobilitet og mental berøring.
De idylliske omgivelsene til Momentum 11 truer med å overdøve biennalens velmente anslag til aktivisme.
Et konkret og metaforisk spill med projeksjonen er utgangspunktet for Amber Abletts blikkpolitiske øvelser.
I utstillingen Artists’ Film International: Language på Tromsø Kunstforening gjøres det ikke noe forsøk på å mime kinovisningens isolerende mørke.
Matthew Barneys gjenfødelsesrituale på Astrup Fearnley-museet gjør fruktbare avstikkere fra hans egen personkult.
Fotogalleriets utstilling Scratch It, Stitch It, Cut It, Keep It understreker at fotografiet også er en plastisk flate og tekstur – og et objekt til fri benyttelse.
Den forskningsbaserte utstillingen om samisk samtidskunst, Beauty and Truth i Tromsø Kunstforening, er til tider litt for hemmelighetsfull til å fullende sitt annonserte oppgjør med kunsthistorien.
1814 Revisited er gjennomsyret av en sterk tro på at kunstinstitusjonen kan brukes til å veilede et folkelig engasjement. Det skjer på en pedagogisk og dannet måte, men med høy frekvens av kunst med instrumentell karakter.
Tora Schultz’ udstilling er en perfekt slebet, hårdt presset diamant. Facetteret og skarp, så man skærer sin bløde kvindekrop på dens kanter.
Hvorfor er det viktig med mangfold og representasjon? Fredag 2. desember inviterer Kunstkritikk til en livestrømmet panelsamtale i Bergen.
Kunsthall 3,14 griper etter tidsånden med en utstilling som bringer sammen systemkritiske russere, en nasjonalt reflekterende belaruser og en norsk kunstner som advarer mot fascismen.
Den storstilede markering af 20-året for Michel Majerus’ alt for tidlige død giver anledning til at genoverveje 90ernes tabte optimisme og dystre begyndelser.
Kunstkritikk modtager støtte af
