Etter ett år med planlegging er Oslo kommunes spydspiss innen offentlig kunst – Oslo Pilot – nå klar med sine to første kunstprosjekter: En poesiinstallasjon på organisasjonens lille prosjektkontor i Prinsens gate og et monumentalt prosjekt på Eidsvolls plass foran Stortinget.
Den første åpningen foregår lørdag 17. oktober. Da vil kuratorene Eva González-Sancho og Per Gunnar Eeg-Tverbakk presentere The Word’s Head, en installasjon av trykte tekster skrevet eller utvalgt spesielt for anledningen av 24 inviterte poeter. Blant bidragsyterne finner vi den kanadisk-islandske poeten og kunstneren a rawlings, den svenske forfatteren og poeten Ann Jäderlund og den norske poeten Gunnar Wærness. Sistnevnte vil under åpningen lørdag lese dikt sammen med Monica Aasprong og Juris Kronbergs. Flere kan tilkomme.
Så, onsdag i neste uke, presenterer Oslo Pilot sitt første større uteromsprosjekt. Det er et kondemnert 1800-tallshus fra Hobøl i Østfold som er flyttet inn foran Stortinget, til hjertet av vår tids urbane og politiske Norge. Prosjektet er signert Marianne Heske og har sterke likhetstrekk med hennes prosjekt Gjerdeløa fra 1980, der hun flyttet en løe (en liten låve) fra Tafjord til Pompidousenteret i Paris.
Oslo Pilot skal i løpet av to år gjennom et omfattende program, på vei mot en fremtidig biennale for kunst i offentlige rom i Oslo. Finansieringen er hentet fra Oslo kommunes nye kunstordning, der 0,5% av kommunens investeringsbudsjett settes av til kunstprosjekter. Kunstkritikk fanget kuratorene midt i arbeidet med lørdagens arrangement.
Kunstkritikk: Oslo Pilots to første prosjekter er svært forskjellige – en poesiinstallasjon på et lite tilgjengelig prosjektkontor i Prinsens gate og et offentlig kunstprosjekt i monumentalt og nasjonalt format foran Stortinget. Hva sier disse to prosjektene om Oslo Pilots forhold til begrepet offentlighet?
Eva González-Sancho og Per Gunnar Eeg-Tverbakk: Vi har med hensikt valgt å starte med to prosjekter som speiler ulike forståelser av offentlige rom og offentlighet, og som viser en spennvidde i valg av kunstneriske strategier. Heskes verk vil nå et stort publikum og vil ventelig bli del av en større offentlighet gjennom nasjonale medier, mens poesiprosjektet er langt mer lavmælt, det taler til den enkelte og vil potensielt kunne gå under radaren. Men presentasjonen i prosjektrommet er kun første etappe. Diktene som presenteres her vil i neste omgang snike seg inn i byen, innta nye formater, på vegger, i aviser og sosiale medier. Heskes storformat og poesiprosjektets lavmælte fremtoning har likevel noe til felles i det at de ikke baserer seg på eller avføder fikserte, varige kunstobjekter. De kjennetegnes av midlertidighet og bevegelse.
Poesiprosjektet som åpner på lørdag involverer en imponerende samling diktere. Hvilket oppdrag har dere gitt dem og hva er blitt resultatet?
Det ble tidlig klart for oss at vi ville involvere poeter, og til dette prosjektet har vi bedt 24 diktere om å respondere på de fire temaene Oslo Pilot vil undersøke: Reaktivering, Periodisitet, Forsvinning og Offentlig. De inviterte poetene har som svar på invitasjonen dels skrevet nye dikt og dels funnet fram eksisterende tekster.
OEI i Sverige og Audiatur i Norge har lenge vært opptatt av forholdet mellom poesi og bildekunst, i sommer gjennomførte Moderna Museet prosjektet Efter Babel og nå dette prosjektet. Hvorfor har poesien fått en så sentral posisjon i samtidskunsten?
Forbindelsen poesi og billedkunst er ikke ny, og den må også sees i lys av billedkunstens kopling til andre disipliner som teater, arkitektur, film og litteratur. Poesien kan lik andre kunstarter frikoples fra sin gitte boks, i poesiens tilfelle boken. For vår del handler det om å la poesi bli en måte å se og oppleve byen på, å gjøre bruk av poesiens evne til skape nye forestillinger, ideer og virkelighet. Oslo Pilot har etablert to langsiktige poesi-prosjekter. Både The Word’s Head og publikasjonsrekken Cycle Wording vil løpe under hele prosjektets virketid. De utgjør et åpent territorium som muliggjør nye tanker og ideer. «Poetry is a charged gun of future,» for å sitere Gabriel Celaya.
Marianne Heskes prosjekt Underhuset åpner onsdag. Hva vil dere si er forskjellen mellom dette prosjektet og forløperen, gjerdeløa som hun transporterte til biennalen i Pompidou-senteret i Paris for trettifem år siden?
De har mye til felles hvis man tenker på forflytning, bevegelse og rekontekstualisering som kunstnerisk strategi. Gjerdeløa ble flyttet fra den norske landsbygda til en kunstinstitusjon i metropolen Paris, og tilbake. Det nye verket Underhuset handler også om forflytning, men innenfor ett land og en kultur, hvis man kan si at det finnes én norsk kultur. Underhuset viser oss et Norge som i dag kan virke fremmed. Et Norge fra tiden før velstanden og rikdommen. Det kan leses som et kulturkritisk verk, men det er viktig å presisere at dette er kun én måte å lese det på. Det finnes mange andre, eksempelvis det som har med forgjengelighet og tid og gjøre.
Oslo Pilot består av en rekke arbeidsformer og undersøkelsesområder, og dere er ikke redde for å bruke begrepet «forskning» om det dere gjør. Hva legger dere i dette begrepet?
Bruk og misbruk av forskningsbegrepet kjennetegner de siste tiårene. Som andre begreper er det i bevegelse. Spørsmålet er om kunstfeltet kan ta eierskap til forsker- og forskningsbegrepet på egne premisser. Kan vi ta dette begrepet og gjøre det til vårt, eller vil det alltid være et låneord fra akademia som gjør kunstnerne som holder på med «forskning» til leilendinger? Bør vi appropriere forsker-ordet, slik næringslivet har tilegnet seg begrepene «kreativ» og «konsept», eller bør vi sky det og finne andre ord? Kunstnere undersøker, utforsker og tester ut, det vet vi. Og det er dette som ligger i vår bruk av ordet.
Oslo Pilot er finansiert av Oslo kommune, som fikk frigjort midler til kunst da reglene om innkjøp av kunst til offentlige bygg ble endret i 2013. I 2015 administrerer Kulturetaten nær 50 millioner kroner til dette formålet. Har aktørene i det norske kunstfeltet egentlig forstått omfanget av de nye ordningene, og de mulighetene som ligger her, blant annet for Oslo Pilot?
Hva det norske kunstfeltet og enkeltkunstnere tenker rundt dette er vanskelig å si. Mulig mange ikke forstår hvilke spillerom denne ordningen potensielt gir. Vi snakker her om muligheten for å sette i gang virkelig ambisiøse prosjekter og skape kunstneriske og kuratoriske mulighetsrom som knapt noen andre norske kunstinstitusjoner kan matche.