Norges mest omdiskuterte bilde de siste årene er paradoksalt nok et maleri ingen har sett. I kveld vises det for første gang frem på Kunstnernes Hus. Bildet med tittelen To Everything There is a Season er det siste av tre store veggmalerier Vanessa Baird fikk i oppdrag å lage til regjeringsbygget R6. Etter at de to første arbeidene, Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene og Lenge gikk jeg tidlig til sengs, var installert, satte imidlertid Helse- og omsorgsdepartementet stopp. De ba Kunst i offentlige rom (KORO) annullere bestillingen på det siste maleriet som skulle ha prydet byggets presserom. Bildene til Baird vekket angivelig negative assosiasjoner til terroren 22. juli hos departementets ansatte.
Etter måneder med intens offentlig debatt og forhandlinger på kammerset trommet KORO sist høst sammen til en pressekonferanse der man kunngjorde at saken hadde fått en løsning: Det siste bildet, som på dette tidspunktet knapt var påbegynt, skulle inntil videre få tilhold i Kulturrådets nye lokaler i Mølleparken. Dit skal det fortsatt, men før den tid kan det 6×6 meter store veggmaleriet beskues i en av overlyssalene på Kunstnernes Hus.
Kunstkritikk tok en prat med Vanessa Baird rett før «avdukingen».
Etter en tre år lang prosess frem til dette siste bildet er det fristende å ty til den gamle Sportsrevy-klisjeen: Hva føler du nå?
Først og fremst utmattelse og skam. Jeg har flikket en del på bildet, men noen ganger lurer jeg på om den flikkingen er en erstatning for Sobril. Det er det at bildet skal bli sett av andre, alle tanken man gjør seg om det godt nok osv. Det er der jeg er nå. Det er som alle innvollene er klemt sammen.
At det er på Kunstnernes Hus innebærer også panikk. Jeg har sagt nei til utstillinger her før. Men dette er ikke en ordentlig utstilling, det er bare en visning – fort ut og fort inn.
For å fortsette i et mer psykoanalytisk leie: Hvor kommer denne skammen fra?
Den dukket opp i førsteklasse på barneskolen. Etter det har livet vært en serie ydmykelser. Det er den følelsen av å bli vurdert, samtidig er det jo nødvendig å bli sett. Egentlig tror jeg dette er ganske vanlig for de fleste kunstnere. Vi sliter alle med at vi jobber med mennesker som befinner seg i litt andre verdener. Da tenker jeg ikke intergalaktisk, men på galleriverdenen, som er full av folk som egentlig ikke er så interessert i kunst. De har ofte ingen respekt for kunstnere.
Kontrasten til forlagsbransjen er stor, iallfall de små nisjeforlagene jeg har jobbet med som No Comprendo Press. Der er de dedikert og interessert i det de holder på med. Det finnes en fremtid der.
Du har kalt bildet «To everything there is a season».
Det er en strofe fra Bibelen, nærmere bestemt Forkynneren. Den begynner slik: «To every thing there is a season, and a time to every purpose under the heaven. A time to be born, and a time to die; a time to plant, and a time to pluck up that which is planted; A time to kill, and a time to heal; a time to break down, and a time to build up; A time to weep, and a time to laugh.»
Det er en tekst som ofte brukes i begravelser, den sier noe om det meningsløse ved tilværelsen. Bildet handler kanskje ikke akkurat om det, men det skildrer en tomhet; menneskene er borte, innhyllet av tykke, rosa røykskyer – eller grillos, som moren min kaller det. Ellers er regjeringskvartalet sterkt til stede: Øverst i venstre hjørne er Høyblokka, Deichmanske bibliotek, Trefoldighetskirken og Møllergata 19. Nederst i høyre hjørne ligger Petter Moens dagbok, en bok Moen skrev mens han satt på enecelle på Møllergata 19 under krigen. 1400 ark ble perforert med en nål, rullet sammen og gjemt i luftekanalen på cella. Moen ble senere sendt til Tyskland, men døde da fangeskipet gikk på en mine i Skagerrak. Heldigvis hadde Moen fortalt om boka til en medfange som overlevde forliset og fangetilværelsen i Tyskland, dermed ble manuskriptet funnet etter krigen.
Men det er ikke noe ekstraordinært ved dette bildet. Det er det ikke med de to andre bildene til Regjeringskvartalet heller. Det eneste som gjør dem ekstraordinære, er at de er så omtalte. Heller ikke størrelsen er uvanlig, selv om mange trekker frem nettopp det. De mest kjente freskene i Oslo, som vi reiste rundt og så på i forkant, er større. Fortellingene de forteller om det norske samfunnet er selvsagt helt annerledes. De store veggmaleriene fra første halvdel av 1900-tallet er heroiske; man skal bygge landet, fremover, fremover. Det er en enorm entusiasme over hverdagens slit.
Egentlig var jeg skrekkslagen ved tanken på oppdraget. Jeg er ikke noen maler, og det tok litt tid før jeg fikk taket på den tørre økomalingen. Det sies at den er så sunn at du kan drikke den. Dessverre var det ikke malerienes helsebringende kvaliteter de ansatte i R6 la størst vekt på. Og det heroiske kunne jeg ikke bruke, så jeg dro det ned, og inn. Problemet var de at utslitte mødrene jeg fremstilte plutselig ble sett som slakt etter Behring Breiviks massakre på Utøya. Og papirene, byråkratiets byggestein, som jeg hadde brukt for å binde disse store bildene sammen, ble dokumentene som flagret ut over Akersgata da bomben gikk.
Har vissheten om at arbeidet ikke kommer til å henge i Regjeringskvartalet endret bildet?
Det har det sikkert, men hvordan vet jeg ikke. Selvfølgelig forstyrret alt ståket meg, plutselig måtte jeg bruke tiden på å sitte i paneldebatter, jeg fikk støttegruppe etc. Men alt i alt har det vært tre bra år. KORO har vært generøse, jeg har blitt behandlet bra, blitt veldig ivaretatt – helt annerledes enn i gallerisystemet.
Ideen om å stille et ultimatum der Helse- og sosialdepartementet enten måtte akseptere bildet, eller så ville samtlige rives ned, var noe KORO og jeg kom frem til. I ettertid synes jeg det var en genial idé. Departementet håpet jo at saken skulle gå over i stillhet. Dét gjorde den ikke. First House ville ha vært grønne av misunnelse over alt spinnet saken genererte.
Ellers tok det litt tid før fuzzet nådde meg. Jeg var jo i bunnen av næringskjeden, der jeg stod og malte i en kjeller. To dager etter at jeg dro på ferie, ringte KORO-sjefen Svein Bjørkås meg og sa at nå kommer du til å få noen ubehagelige telefoner. Så kom brevet fra departementet der det stod at de ikke kunne ha bildet. Resten er historie.
Et nytt begrep har dukket opp i USA, empathetic correctness. Påstanden er at mens den politiske korrektheten kultiverer følsomheten til marginaliserte grupper, så handler den empatiske korrektheten om å beskytte enkeltindividets følelser. Er det blitt mindre plass for ubehaget også her til lands?
Det er rett bak den diagnosen der, men hva faen skal man gjøre med det?
