Dust, Seances With Materials og Hat Trick Or A Theory Of The Plankton – slike utstillingstitler levner liten tvil om at utstillings- og foredragsserien Oslo Is Burning på det kunstnerdrevne visningsstedet Podium kretser rundt den såkalte nymaterialismen som har gjort seg gjeldende i kunstverdenen og i akademia de siste årene. Blant denne trendens sentrale postulater finner man idéen om at all materie besitter en form for agens. På kunstnerlisten til gruppeutstillingen Seances With Materials sto eksempelvis Daniel Slåttnes, planter, Malin Bülow og glasskarafler oppført som likeverdige deltakere.
I helgen kunne Podium by på utstilling med Hannah Mjølsnes og Noon Tran og foredrag med Rory Rowan – begge med materialistisk tilsnitt. Mjølsnes’ og Trans video- og lydinstallasjon Spirit Matter bygger på en ganske enkel, men effektiv analogi mellom lyden av sand i bevegelse og en digital lydredigeringsteknikk som kalles «granular synthesis». Sistnevnte innebærer å splitte et lydopptak ned til minimale enheter for deretter å sette dem sammen igjen til et droneaktig lydlandskap. Tilsvarende er lyden av sand som graves i, eller som raser nedover en sanddyne resultat av de enkelte sandkorns gnissing mot hverandre.
På Podium presenteres Spirit Matter gjennom to høyttalere og en toskjerms videoprojeksjon som viser nærbilder av et ørkenlandskap. Kameraet følger de buktende tegningene i sanddynenes overflate, og observerer små skred der sanden renner nedover sidene av sandryggene, som om den var en tyktflytende væske. Lydsporet følger kamerabevegelsene gjennom stigende og fallende toner, og i gradvis økende intensitet, fra spak knitring til en drønnende dyp bass som forplanter seg til kroppen. Sporadiske bilder av gravende hender og bare føtter som synker ned i sanden, gir verket en mer sensuell enn analytisk karakter. Samtidig fungerer videoen som et formalt studie, med sandformasjonenes foranderlige topografi lagt over en tredelt, rettlinjet projeksjonsflate. Likeledes er lydsporet mest interessant som utforsking av volum, forstått både som lydstyrke og masse – selv om det utvilsomt også tilfører videobildene dramatikk.
Analogien mellom digitale teknikker og naturfenomener som presenteres i Spirit Matter er tidstypisk. Sammenkobling av natur og teknologi har vært en gjenganger på senere Podium-utstillinger, så vel som i samtidskunsten for øvrig. Den litauiske kunstnerduoen Pakui Hardware viste for eksempel små usb-tilkoblede luftfuktere som sprøytet blåfarget væske mot en transparent folie påtrykket bilder av digitaldesignede mikroorganismer. Tendensen til å naturliggjøre digital teknologi brer om seg. Alt er nettverk, og alle entiteter enten de er teknologiske eller organiske inngår i nettverk der de utveksler energier og affekter. Oppå dette kommer natur-metaforikken i begreper som «bildestrømmer» og «nettskyer» .
Hypotesen om at vi befinner oss i den menneskeskapte geologiske epoken antropocen, og dennes utradering av skranken mellom kultur og natur, gjør imidlertid påstanden om naturliggjøring av teknologien meningsløs. Derfor var det velkomment at den irske geografen Rory Rowan forsøkte å lokalisere antropocen-diskusjonenes politiske blindpunkter i sitt foredrag på Podium 12. mars. Mellom tekno-optimistene som tror at bioteknologi vil løse klimaproblemene, og tekno-pessimistene som trekker seg tilbake i autonome jordbruks-enklaver, finnes det få løsninger for en «geo-sosial» fremtid, sa Rowan, og spurte om ikke antropocen kan knyttes til krisen i den tradisjonelt venstre-politiske forestillingen om historisk tid og progresjon.
«Den globale klimakatastrofen er her allerede – den er bare ikke jevnt distribuert», avsluttet Rowan, og minnet om den pågående utryddelsen av plante- og dyrearter. Mens hierarkiene mellom planter, karafler og mennesker brytes ned i kunstrommet, består de i verden utenfor.
