Det har flere ganger blitt påpekt at en avgangsutstilling alltid er en samling av separatutstillinger, noe som ofte resulterer i en kaospreget hybriditet hva gjelder både medier og tematikk. Årets masterkull i Oslo synes å ta konsekvensene av dette når hver student der stiller ut sitt arbeid på eget sted. Som i Bergen skjer imidlertid verkspresentasjonen på Kunstakademiet i Trondheims Masterutstillingen 2012 fortsatt på tradisjonelt vis: de ulike avgangsarbeidene vises i hovedsak samlet på Trondheim Kunstmuseum, TKM Gråmølna.
Med sine 11 studenter er årets avgangsklasse i Trondheim omtrent halvparten så stor som kullene fra Oslo og Bergen. Med et såpass lavt antall utstillere kunne det antakelig la seg gjøre å understreke særegenhetene i de ulike kunstnerskapene ved nettopp å presentere utstillingen som en rekke mer isolerte separatutstillinger samlet under samme tak. Kurator Jonathan Watkins synes imidlertid å ha valgt det motsatte, nemlig å vektlegge fellestrekkene som finnes i studentenes arbeider og å underbygge den kollektive virkningen gjennom en stram og helhetsskapende montering. Dette valget fungerer godt på den måten at jeg sjelden, om noen gang, har sett en avgangsutstilling så rolig, samstemt og kontrollert.
Et gjennomgående trekk som preger både enkeltverkene og monteringen, er et relativt strengt fokus på det formale. Som eksempel finner vi Maria Garreds arbeid, som nok også fremstår som det mest modne prosjektet i utstillingen. Rundt ti grupper av små rammer og geometrisk formede strukturer av tre er her montert på vegg i det jeg vil kalle et minimalistisk-konseptuelt formspråk. I rammene er blyanttegninger og sorthvitt-prints av blant annet snødekte fjellandskap, fallskjermer, redningshelikoptre, flyvinger og cockpits gjengitt. Motivene er gjerne gjentatt flere ganger, men med små vridninger, rotasjoner og størrelsesforskyvninger. Dette gir arbeidene en vitenskaplig karakter, noe som også understrekes gjennom de optiske «instrumentene» Garred stiller ut sammen med sine små rammer: et lite forstørrelsesglass og en målestokk tegnet på galleriveggen. Det formale som et slags konsept tematiseres også i Marit Rolands Paper drawing, en lengde malepapp drapert nedover en veggflate, og i Greger Stolt Nilsens Routed, der Edgar Ulmers film noir-klassiker Detour fra 1945 er klippet opp sekundvis og organisert på nytt etter sorthvitt-bildenes lyshetsgrad.
Et annet sammenbindende trekk ved utstillingen er at et antall av verkene på ulike måter har sitt utgangspunkt i det nordiske landskapet. I Garreds fotografisk gjengitte fjellmotiver og Joakim Blattmann Moldestads lydinstallasjon Treverk, der opptak fra livet under trebarken presenteres sammen med en samling av faktiske trestubber og stokker, er naturgjengivelsen helt konkret. I Ingunn Ystads tiltalende maleri- og digitalprintserie Ma/The Spaces In-Between er nærbilder av fjell- og åkerlandskap abstrahert til det nærmest ugjenkjennelige, mens naturen er kommet på begrep i Andreas Schilles Kartet og terrenget (rødlista 2010), der flere tusen navn på organismer som sopp, lav, insekter og snegler er håndskrevet på plakat med oransje fargeblyant.
I Masterutstillingen 2012 er det ingen direkte politiske arbeider, men noen snedige kulturkommentarer tilbys gjennom verkene til Andreas Schille og Jasmin Hurst. I Schilles film Kropp og sjel har kunstneren selv rollen som positiv og nysgjerrig leder av et program der unge trondheimskunstnere utforsker klatresport og tilbereder rypemiddag på pedagogisk TV-kjøkkenvis. Dette er en parodi over livsstilsprogrammer og den økte, litt jålete bruken av helse, trening og kortreist, økologisk mat som symbol på kulturell kapital og samfunnsbevissthet blant «kultureliten». I utstillingens andre kulturkommentar, verket Tanke, omformer Jasmin Hurst TKM Gråmølnas resepsjonsområde og uteplass til en grønn bensinstasjon ved hjelp av interiørdetaljer, resepsjonistuniformer og to pumper. Her fyller man imidlertid ikke tanken, men tankene: ved å rette slangen mot øret hører man det dryppe mens «takstameteret» på pumpa går. Jeg ble tilfeldigvis vitne til at en gutt på omtrent fem år fylte slik kunstbensin på sin sparkesykkel før han trillet videre i racerfart, noe som ga en viss forhåpning om at denne alternative formen for drivstoff kan bli mer brukt i fremtiden.
Gjennom sin utflytende og aktiviserende verkskarakter skiller Hursts Tanke seg fra de andre arbeidene i utstillingen, som alle fremstår som avgrensede verk. Andre avgangsutstillinger jeg har sett har vært mer eksperimentelle i formen, som besøkende har man i større grad blitt introdusert for den utforskende prosessen studentene har gått gjennom enn her, hvor man nesten utelukkende presenteres for resultater i form av ganske få, ferdige verk som er ment å stå på egne ben. Det er kanskje mer autentisk i forhold til det profesjonelle livet som kunstner å fokusere på et utvalg selvstendige verk slik. På den annen side lurer jeg på om denne formen for presentasjon gjør det vanskeligere å bli kjent med kunstnerskapene, og å oppdage hvilke utviklingsforløp verkene er resultater av. Det kan altså se ut til at Masterutstillingen 2012 mister noe av det som vel må være avgangsutstillingens idé, nemlig å formidle det individuelle prosjektet til hver enkelt student, i ønsket om å lage en helhetlig kollektivutstilling.