Statsbudsjettet kommer på fredag. Men allerede i dag kan Aftenposten informere fra det nye kulturbudsjettet.
I følge avisen er Norsk kulturråd den store taperen i det nye kulturbudsjettet. Neste år forsvinner både Innkjøpsordningen for samtidskunst, tilskuddene for ekstraordinære tiltak for historiske museer og tilskuddsordningen for konsertprosjekter fra Kulturrådet. Innkjøpsordningen vil i følge budsjettlekkasjen fordeles på 15 kunstmuseer landet over. De politiske signalene budsjettet gir, kan imidlertid være vel så viktige som størrelsen på summen som forsvinner, skriver avisen.
Les mer her >>
Bevilgningen til Norsk kulturfond fordelt.
Hovedfordelingen av midlene til Norsk kulturfond for 2007 på 300,1 millioner kroner ble vedtatt i statsråd i dag. Les her >>
Formidler denne videre for de som ønsker å støtte opp om innkjøpskomiteen.
Støtt aksjonen ‘mot Nedleggelse av Innkjøpskomiteen for Samtidskunst’
Hei.
Jeg sender deg denne eposten fordi jeg håper du er villig til å støtte vår
aksjon på Opprop.no. Aksjonen ‘mot Nedleggelse av Innkjøpskomiteen for
Samtidskunst’ er opprettet av undertegnede. Du kan signere via web eller
tekstmelding og det tar bare noen sekunder.
For å delta, klikk deg inn på adressen nedenfor:
“Opprop samtidskunst”:http://www.opprop.no/?samtidskunst http://www.opprop.no/?samtidskunst
Med vennlig hilsen
John Øivind Eggesbø, billedkunstner
rektor@kir.no
– og Julie M. Løddestøl i scenekunst.no har også tenkt om budsjettlekkasjer:
http://www2.scenekunst.no/artikkel_2721.nml
;-)
Slipp alt dere har i hendene!! Årebrot er i media!!!
:D
– Årebrot er også ute og mener noe om dette: http://www.bt.no/innenriks/article303574.ece
– ellers registrerer jeg at Giske lekker statsbudsjett som en sil, åpenbart for å sikre mediadekning av hver enkelt av de nye “godbitene”. Jeg tror ikke det skyldes at regjeringen har panikk, som enkelte H og FrP politikere har hevdet i media. Jeg tror det er bevisst mediestrategi for å få mest mulig utteling for hver eneste kulturkrone.
Jeg tror også at dette handler om en politisk strategi, der man gir statsbudsjett en litt annen funksjon enn det tidligere har hatt. Gjennom lekkasjene styrer man mediadekningen av statsbudsjettet, og kan da i større grad bruke budsjettet som ledd i en politisk strategi, – i presentasjon av et spesifikt politisk program.
Nå er det faktisk de ulike departementene som styrer hvilke saker som får hovedoppslag, ikke redaksjonene.
Interessant, uten at jeg fullt ut ser rekkevidden og konsekvensene. Er det utslag av at dette er budsjettet til et av verden rikeste land, med råd til både kake og glasur, eller er det også en strategi som i en gitt situasjon vil kunne brukes for å tilsløre alvorlige styringsmessige problemstillinger?
Lokale musikktiltak: en del av bevilgningene her, går til konsertprosjekter ol på små steder, der jeg ikke er overbevist om at det finnes så mange andre finansieringskilder. Det er ikke alle kommuner som gir støtte til konserter. Nå planlegges en kulturlov som kanskje vil legge noen føringer for kommuners støtteordninger, men denne loven er verken presentert eller vedtatt. Og det tar tid å få gjennomført en lov i praksis.
Så hva skjer i mellomtiden? Er dette strategi for å legge press bak en ny kulturlov?
Jeg har ingen problem med å se det absurde i at lokale tilskudd på noen få tusenlapper skal administreres og saksbehandles fra Oslo – men disse pengene er viktige for dem som får dem.
Hvor blir det av disse pengene nå?
Det kan da umulig være bare meg som synes det høres merkelig ut å bruke en million i året på å administrere innkjøpsordningen for samtidskunst, som kjøper inn kunst for 2,35 millioner? Eller er dette det som kalles samtidsøkonomi?
Det som kan være en fare her, er at man ikke lenger vil ha et fagutvalg som har blikk for helheten. Hvem skal sørge for at det som blir kjøpt inn/gitt støtte til er et representativt utvalg av kunstnere, sjangere etc. Man kan risikere at det blir kjøpt inn 10 verk av den samme kunstneren det aktuelle året-, eller at det blir gitt støtte til en hel turné med et orkester, mens andre kunstnere/orkester som nå vil bli kjøpt inn/få støtte ut fra et helhetlig syn – kvalitet, fordeling mellom sjangere/kunstretninger etc. ikke vil få støtte. Hvorfor gi 200 000 til 15 muséer (hva får man for 200 000?) og ikke 600 000 til for eksempel fem muséer som til sammen får ansvar for å sørge for et representativt innkjøp? Disse må selvsagt ha et forum hvor de diskuterer hvilke innkjøp som skal gjøres.
Jeg er for så vidt enig i at tilskudd på 3 – 4 000 kr er for kaffepenger å regne i den store sammenhengen, men det kan være det som skal til for å kunne gjennomføre en smal konsert på et lite sted, når summen blir lagt på toppen av et kommunalt tilskudd. Tilskuddsordningen for lokale musikktiltak gir for øvrig støtte opp i mot 40 – 50 000 kr til enkelte tiltak, noe som for de fleste kommuner vil være uaktuelt å stille opp med i tillegg til tilskuddene som alt gis. Jeg er ikke av prinsipp motstander av at slike ordninger desentraliseres, men man må sørge for at den helhetlige tanken ivaretas.
I forhold til Kulturrådets innkjøpsordning tror jeg den største faren med endringen vil være at tilskuddene blir mer usynlige i hver institusjons budsjetter, og at det på sikt kan bli vanskelig å se om midlene som nå flyttes fremdeles vil gå til innkjøp, eller om de etter hvert forsvinner i “det store sluket”. En fordel med endringen er at det kan innebære “flere stemmer” i forhold ti innkjøp. Mange av muséene har selv i utgangspunktet veldig små budsjett for innkjøp.
Samme fare ser jeg i forhold til lokale musikktiltak. Risikerer man at kommuner eller fylkeskommuner reduserer egne bevilgninger når de overtar disse oppgavene? I tillegg ser jeg et annet problem: De fleste tilskuddspartnere vil kun delfinansiere tiltak. For ikke-kommersielle events som ikke kan budsjettere med billettinntekter som viktig og relativt sikker inntektskilde, så kan konsekvensen bli at det blir vanskeligere enn før å få fullfinansiert smale tiltak. Dersom det blir tatt høyde for dette i omleggingen, kan den innebære mindre administrasjon både for det offentlige og ikke minst for arrangører, som kanskje kan reise like mye tilskudd som før ved å sende en søknad mindre.
Desentralisering, mindre byråkrati, penger direkte til kunst-produksjon, alt dette høres ut som positive signaler for oss som ikke bor i Oslo.
At museene selv skal kjøpe inn kunst til sine samlinger trenger jo ikke å være en negativ ting.
Det koster penger å administrere ordningen. Disse kan heller gå til mer kunst. Alle kunstmuseene har jo egne innkjøpskomiteer som jo er faglig kompetente, dessuten vil det jo sikre at det som kjøpes inn faktisk havner i museer. I dag kjøpes det inn kunst som går til “restlageret” til Norsk kulturråd, som av alle ting befinner seg på Bomuldsfabriken kunsthall.
Museene kan si nei til disse innkjøpene, da plasseres de der (selv sett lageret). I tillegg får Bomuldshallen midler for å administrere dette. Kunstmuseenes innkjøpsbudsjetter bør bare styrkes i enda større grad!