Torsdag 4. til lørdag 6. september arrangerer Kunsthall Oslo performancefestivalen Soft City. Festivalprogrammet byr blant annet på Henrik Plenge Jacobsens Alfred Jarry-inspirerte HEX UBU i Kanonhallen på Løren, Steinar Haga Kristensens operaforestilling og freskeavduking i Oslo Rådhus, hiphop-performance med Sandra Mujinga på Blitz og kjærlighets-komedie i episk teaterform fra russiske Chto Delat.
Under festivalen skal Kunsthall Oslo vise to filmer av den israelske New York-baserte kunstneren Keren Cytter, som også er aktuell med en separatutstilling på Kunsthal Charlottenborg i København. Cytters filmer har en særegen koreografi der kamerabevegelser, skuespillernes posisjon i bildet, replikker, voiceover og lydspor vekselvis føyes sammen og løper i hver sine retninger i en kontrapunktisk rytme. Verkene er ofte overfylt med narrative troper og klisjéer, men disse fordreies gjennom de komplekse komposisjonene der flere historier spilles ut samtidig. Resultatet er både uhyggelig, fremmedgjørende og komisk. I Rose Garden (2014) og Der Spiegel (2007) som vises på henholdsvis Kunsthall Oslo og Kunsthal Charlottenborg er disse kompositoriske grepene særlig fremtredende.
Keren Cytter ble født i Tel Aviv i 1977. Hun er utdannet fra Avni Institute i Tel Aviv og de Ateliers i Amsterdam, og har tross relativt ung alder (hun var med i den mye omtalte Younger Than Jesus på New Museum i 2009), et imponerende antall utstillinger bak seg. Hun har tidligere stilt ut på Stenersenmuseet, Galleri Erik Steen, og på Moderna Museet i Stockholm.
Kunstkritikk stilte Keren Cytter noe spørsmål i forkant av utstillingene på Kunsthall Oslo og Charlottenborg.
Soft City skal vise to av dine nyere filmer, Vengeance og Rose Garden. Vengeance kan beskrives som en såpeopera som er komprimert til syv episoder. Den er et finmasket nett av historier og rollefigurer, og er en ganske stor produksjon i forhold til dine tidligere filmer. Hvordan vil du selv beskrive Vengeance? Hvilke ideer var lå til grunn for for prosjektet?
Jeg vil beskrive den som en intrigebasert miniserie. Jeg ville forsøke meg på nye narrative strukturer, og i det siste har tv-serier blitt den fremtredende fortellende formen. Det er også tv-serien som ligner mest en bok eller roman; det tar tid å fordøye den og den er oppdelt i kapitler. Likheten til romaner var helt klart en ting som påvirket meg. Jeg tror beslutningen om å inkludere så mange karakterer skyldes innflytelsen fra russiske forfattere som ofte har en hang til lange og velkomponerte melodramaer. Vengeance var også den første videoen jeg spilte inn i USA, så det var interessant å arbeide med en annerledes metodisk tilnærming til skuespillet og en annen måte å lage film på.
Hva er den største forskjellen mellom å lage film i USA og i Europa? På hvilken måte har det at du har flyttet forandret arbeidet ditt?
Jeg tror mye ligger i måten skuespillerne fremfører teksten på. Amerikanerne leverer replikkene og spiller ut historien på en veldig tydelig og konsis måte. Man kan kanskje ikke se dette så klart i Vengeance, for den fungerte som en test for meg, men jeg tror jeg har kvittet meg med en viss type språkspill og en blanding av lyd og bilde som jeg har lekt mye med tidligere. Siden språkmangfoldet (i Europa – Cytter bodde tidligere i Amsterdam og i Berlin. journ. anm.), ikke lenger utgjør noe problem, føler jeg heller ikke noe behov for å blande forskjellige språk i verkene. Historiene må også være tydeligere enn tidligere, for i det engelske språket og den amerikanske skuespillermetoden er det ingen ting å gjemme seg bak. Jeg må forholde meg til innhold og form, jeg kan ikke lenger bygge opp videoene som repetetive bølger av lyd og bilde.
Jeg er interessert i hvordan du planlegger i manus, hvor mye som allerede er til stede der. I Rose Garden er det så mange parallelle historier som foregår på samme tid. Manuset må se ut som noteheftet til en symfoni.
Alt er i manuset. Jeg tegner opp et rutenett og adskiller replikkene i henhold til når de skal uttales, enten de fremføres separat eller overlapper hverandre. Så det er vanskelig å skrive, men det gjør det enklere å redigere. I tillegg er alt, hver eneste lyd, dubbet.
Det er mye komikk i arbeidet ditt; i den mimikkløse måten karakterene uttaler replikkene, i måten du bruker klisjeer fra populærkulturen. I Vengeance er det en punchline i annenhver scene. I hvor stor grad er humor en drivkraft?
Jeg kan ikke skille humoren fra ordene jeg bruker. Humoren er innfelt i dem, jeg har ikke noe valg. Kanskje er det knyttet til forlegenhet og en frykt for drama.
Du har skrevet en roman om Lars von Triers far, og i tekstene dine er det mange filmreferanser. Jeg har også lest at Rose Garden bygger på Luis Buñuels L’Age d’Or. Har verkene dine ofte spesifikke kulturelle referanser?
Jeg vet ikke helt… Buñuel-referansen var faktisk grunnen til at videoen ble laget; den var en del av et prosjekt som ble initiert av noen andre. Noen ganger bruker jeg direkte referanser for å få et større område å utforske, eller jeg benytter meg av enkelte ideer som allerede er utviklet. Men jeg forsøker alltid å få videoene til å stå på egne ben, uten noe tydelig forhold til sine referanser.
Foretrekker du å kalle dem videoer heller enn film? Jeg synes det er vanskelig å skille det ene fra det andre, særlig nå når termene ikke lenger har noen materiell basis. Hva tror du forskjellen ligger i, har det å gjøre med hvilken tradisjon man knytter seg til?
Jeg tenker ikke så mye på definisjoner – film kan vise til materialet eller til kinoformatet. Jeg bryr meg ikke. Hvilken rolle spiller det? Jeg har blitt anerkjent i videokunstverdenen, så det er der jeg har mitt fundament. Tradisjonen jeg tilhører er sannsynligvis populærkulturen – filmer, tv, YouTube, osv. Jeg er faktisk ingen stor kunstkonsument. Jeg verken representerer eller følger noen spesiell tradisjon.
Du er mest kjent for videoene dine, men på Kunsthall Charlottenborg skal du også vise tegninger. Du har skrevet flere romaner. Er det noen overlappinger mellom disse sjangrene, eller foretrekker du å holde dem separate? Ender for eksempel ideer til romaner opp som videoer og vice versa?
Jeg synes det er best å adskille dem: mediet er budskapet. Å forandre mediet vil bare skade innholdet.
Hvilke nye prosjekter arbeider du med for tiden?
Jeg holder på å avslutte en kort video som er et bestillingsverk for Artaids Foundation i Barcelona, jeg skriver manus til en langfilm, og jeg arbeider på en teoribok sammen med en hipstervenn.
