Tiden er en rytme

I utstillingen Listening to the Echoes of the South Atlantic på Oslo Kunstforening er musikken forbindelsesledd mellom fortid og nåtid.

Camille Norment, Prime, 2016/2020. Foto: Oslo Kunstforening.

Hva er lyden av den svarte atlanterhavskulturen? Det avhenger ikke bare av hvor du befinner deg, men også av hva du er klar eller åpen for å høre. I fri flyt mellom reggae, jazz, salsa, blues, hiphop, Northern Soul og samba relaterer denne musikken like mye til spesifikke historiske, sosiale, politiske og lokale kontekster som til sjangre. Utstillingen Listening to Echoes of the South Atlantic på Oslo Kunstforening tegner opp disse komplekse historiene fortalt gjennom lyd.

Variasjonene er store. Cássio Bomfims performance Salve Exu Motoboy trekker veksler på funk carioca, en eklektisk musikkstil fra Rio de Janeiros favelaer, med raptekster om det harde og voldelige livet der. I Dawit L. Petros’ video The Sea in its Thirst is Trembling (2019) er den solfylte, turkise San Juan-elven i Cuba bakteppe for musikere fra Ashé Olurun-gruppen som står samlet på en liten fiskebåt og fremfører en myk og rolig sang som forener cubanske og afrikanske musikktradisjoner. Camille Norments Prime (2016/2020), plassert i en ballsal fra 1600-tallet i Oslo Kunstforenings underetasje, består av fem håndlagde benker som vibrerer med dyp monoton sang fra høyttalere under setene. Mens denne installasjonen forfører med sine repeterende, transelignende toner, siver den subtile summingen fra gatelivet utenfor inn og minner om et spesifikt her og nå.

Denne temporale splittelsen, mellom verkets umiddelbare kontekst og de forutgående innflytelsene som har preget det, er en tilbakevendende figur i utstillingen. Vi inviteres til å se disse musikalske opptredenene som fartøy for å bringe fortiden inn i nåtiden, og til å reflektere over hvordan eller i hvilken form denne fortiden blir fortalt. Historiebegrepet som oppstår fra dokumenter og tekster, krever andre fortolkningsverktøy enn i muntlige tradisjoner. Merket som den er av slaveri og kolonialisme, befinner det meste av den svarte atlanterhavskulturens historie seg utenfor den skriftlige diskursen, påpeker den karibiske historikeren Anthony Bogues. Dens arkiver er basert på dans, musikk eller muntlige fortellinger – praksiser som for å kunne eksistere må repeteres, gjenskapes. Historie fortalt gjennom lyd, opphever den lineære tidsforståelsen. En viktig referanse for utstillingen er den britiske historikeren Paul Gilroys bok The Black Atlantic: Modernity and Double Consciousness (1993), der han siterer Quincy Jones: «Times are always contained in the rythm» Og rytmen kan ikke være lineær.

Det dekoloniale perspektivet ber oss kritisk undersøke fortidens vitnesbyrd og merke oss hva som er utelatt. Dette å gjenlese – eller snarere gjenmale – historien, forstått som en fortelling formidlet i ord, demonstreres i William Kentridges Second-hand Reading (2013), hvor kunstneren ved hjelp av en møysommelig stop-motion-teknikk forvandler en bok til et bevegelig bilde. Kentridges uavbrutte påføring og utvisking av kullmerker vitner om hvordan det som til enhver tid anses åpenbart, potensielt kan modifiseres. Et relatert anliggende uttrykkes i Jeannette Ehlers video Black Magic at the White House (2009), hvor kunstneren, kamuflert som veggtapet og tregulv, framfører en voodoo-dans i den danske statsministerboligen Marienborg, en bygning med historiske forbindelser til slavehandelen. Ehlers spøkelsesaktige vandring gjennom de tomme rommene til lyden av trommerytmer, bringer tankene til de animistiske religionene slavene ble hindret fra å praktisere, og om den utviskende effekten av slike forbud.

Til utstillingen hører et hefte med lange forklarende tekster til hvert av verkene, samt en katalog tilgjengelig for nedlastning. Oppfordringen til publikum om å lese risikerer å forstyrre verkenes immersive appell. Forvirringen stemmer imidlertid godt med utstillingens ambivalente intensjon. På den ene side oppfordres publikum til å ta del i den svarte atlanterhavskulturens gestuelle transaksjoner, la seg oppsluke av lydene, rytmene og atmosfæren. På den andre siden vil utstillingen ha oss til å reflektere kritisk rundt temaer som slaveri og en kolonial fortid som vi fortsatt bærer med oss. Den doble intensjonen merkes allerede i det første verket man møter i utstillingen, Anita Ekmans video Tupi-Valongo-Cemetery of the New Blacks and Old Indians (2018).

Ekmans tittel refererer til et sted i nærheten av Valongo kai, Rio de Janeiros havneområde, som var anløpsplassen for tusener av afrikanske slaver på begynnelsen av 1800-tallet, mange av dem ble gravlagt der ved ankomst. Videoen inneholder et kort klipp av Marielle Franco, en brasiliansk politiker, feminist og menneskerettighetsaktivist som ble brutalt myrdet i 2018. Resten av spilletiden er viet en scene som synker i mørke mens Ekman stempler kroppen sin med rød urucum, et pigment brukt av de innfødte i Brasil. Mens performancen fanger oppmerksomheten vår, spør en stemme rolig: «De døde kan ikke si et ord, men om de kunne, hva ville det være?» Ekmans verk minner om at prisen for ord fortsatt er smertelig høy.

Anita Ekmans video Tupi Valongo: Cemitério dos Pretos Novos e dos Velhos Índios, 2018. Foto: Oslo Kunstforening.
Oversatt fra engelsk av Ida Mellbye Andenæs.

Merknad: Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i skribentens tidligere navn, Zofia Cielatkowska.

Læserindlæg