Tildeling av statens kunstnerstipend og garantiinntekter 2007

Kjære Grethe Melby,

Sett bort fra at jeg syns du er unødvendig streng når du leser det som en illustrasjon på Kritikerlagets hovedstatsprovinsialisme at jeg glemte å presisere at årsmøtet – hvor undertegnede forøvrig gikk av som leder – foregår i de lokalene Kritikerlaget holder til, dvs. i Forfatternes hus i Oslo, så syns jeg kommentarene dine om sentrum/periferi og behovet for kritikerstipender er veldig relevante. Jeg syns dessuten at du burde melde deg inn i Kritikerlaget.

Dersom du var medlem ville du vite at Kritikerlaget er opptatt av å motarbeide tendensen til sentralisering, bl.a. gjennom å gi reisestøtte til årsmøtet for medlemmer som ikke bor i hovedstaden, til ulike arrangementer og seminarer, samt ved å forsøke å initiere/delta på arrangementer utenfor hovedstaden.

Kritikerlaget er imidlertid en liten organisasjon, og lider under det. Nettopp derfor er det viktig at de som opplever organisasjonens virksomhet som tullete, og som hygger seg med festlige anekdoter om den, går i seg selv og spør om de ikke har noe å bidra med. Det har de nemlig som regel, selv om de sitter i Bergen.

Kjære Trond Haugen, leder i Norsk Kritikerlag. Takk for flott svar. Jeg har stor tro på at Kritikerlaget gjør sitt beste, og jeg håper at Solhjell kan ta seg tid til å svare på både dine og mine spørsmål. Men når du skriver at kritikerlagets årsmøte er lagt i Rådhusgata 7, uten en gang å gidde å spesifisere hvilken by denne rådhusgata di ligger hen, så har vel mitt ovenstående poeng mht. hvordan livet utenfor hovedstaden arter seg nok en gang fått sin illustrasjon.

Ett er for lite!

Ja. Det første arbeidsstipendium for kritikere noen gang er gitt til teater- og litteraturkritikeren Eva Therese Bjørneboe. Det var på tide. Og det er et historisk stipend, selv om det kommer alene.

I sin kommentar til Kirke- og kulturdepartementets pressemelding understreker Solhjell dette, samtidig som han benytter anledningen til å påpeke at ett stipend er altfor lite. Det er ingen grunn til å gratulere kunstseksjonen i Norsk kritikerlag, skriver Solhjell, og spør hva kunstseksjonen i Kritikerlaget har tenkt å gjøre med saken.

Dag Solhjell er en av landets fremste kunstsosiologer. Han har blant annet skrevet en rekke viktige studier av den norske kunstpolitikkens historie i serien Norsk kulturpolitikk 1814-2014. Den seneste av dem, som kom i fjor har tittelen Kuratorene kommer: kunstpolitikk 1980-2006. Det er derfor ikke så overraskende at Solhjell bruker etableringen av egne arbeidsstipend til kritikerne som anledning til å påpeke hvor forsvinnende lite ett arbeidsstipend egentlig er.

Norsk kritikerlag er enig med Solhjell i at ett er for lite. Kritikerlaget styre, som inkluderer to representanter fra kunstseksjonen, har allerede levert ny søknad om ni ettårige og tre treårige arbeidsstipend til departementet.

Men det lyder litt merkelig når Solhjell stiller spørsmålet om hva kunstkritikernes representanter i Norsk kritikerlag har tenkt å gjøre med saken. Spørsmålet antyder nemlig at representantene enten ikke har tenkt på saken, eller at de (og Kritikerlaget) er fornøyd med det ene, monolittiske arbeidsstipendet. Slik er det ikke.

Norsk kritikerlag fortsetter selvfølgelig arbeidet med å skaffe flere arbeidsstipend. Men vi må jobbe ut fra realistiske målsettinger og innefor rammene av de knappe ressursene vi har.

Solhjell vet godt hvor mye kulturpolitisk arbeid som kreves for å etablere et arbeidsstipend for kritikere. Han vet godt hvor liten forståelse det er for disse stipendene. Og han vet godt at det er få som kjenner kunstinstitusjonen så godt som han selv, og som dermed er i stand til å se den store skjevheten i fordelingen av offentlige midler innenfor denne institusjonen.

Lørdag den 14. april møtes Norsk kritikerlag til årsmøte i Rådhusgata 7. Når det gjelder de konkrete kulturpolitiske strategiene for å få antallet arbeidsstipend for kritikere opp på et anstendig nivå, så er det en oppgave for det kommende styret

Trond Haugen (leder i Norsk kritikerlag)

Jeg slutter meg til gratulasjonen, og er svært glad for at Therese Bjørneboe har mottatt stipend, særlig tatt i betraktning hennes virksomhet som teaterkritiker og som redaktør av Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift. I tillegg ser jeg Solhjells poeng hva angår betydningen av dette ene stipendet i forhold til det økende antallet stipendier til kunstnere, selv om jeg ikke uforbeholdent kan slutte meg til oppfatningen om at det som trengs nå er flere stipendier til kritikerne. Her tar jeg mer enn gjerne en heterodox posisjon, om så bare for selve øvelsens skyld.

Dag Solhjell spør hva kunstkrikernes representanter i Norsk Kritikerlag nå akter å gjøre. Her må jeg først innrømme at jeg ikke er adressat, da jeg fortsatt har til gode å melde meg inn i Norsk Kritikerlag. Dette beror først og fremst på sommel fra min side, men det har også sin begrunnelse i at jeg opplever at navnet “Norsk Kritikerlag” er en eufemisme. Når vi snakker om kunstkritikerne i “Norsk Kritikerlag” snakker vi tross alt om et lite knippe mennesker som jevnlig treffes på café i Oslo, og som preges av det som generelt preger beboere i hovedstaden, nemlig at de oppriktig tror at de bor i Norge og ikke innser at de først og fremst bor i Oslo. Jeg har en kollega som nylig har flyttet til Bergen, og som nå forteller festlige anekdoter om hvordan hans kritikerlagkolleger stadig avtaler at de skal møtes og fatte beslutninger på ulike caféer i Oslo, uten videre refleksjon over at et slikt møte blir en litt kostbar og tidskrevende affære for vedkommende, i og med at vedkommende befinner seg på en helt annen kant av landet. Denne erfaringen medfører jo at man vurderer å stifte Norsk Kritikerlag avdeling Bergen, men på den annen side, bare symbolikken som ligger i at man blir et slags distriktslag, mens de reelle beslutningstagerne fortsatt agerer som sentrumslaget, gjør tanken lite fristende. Sentrum-periferidebatter har vi nok av, og sjansen for at man fort ender opp i en slags opprørsposisjon er alt for stor. Den som har tatt seg bryet med å lese min tekst om opprørsrollen i siste nummer av Kunstjournalen/B-Post vet hva jeg mener om opprørsrollen.

Når alt dette er sagt, kan vi vende tilbake til Solhjells spørsmål, hva skal kunstkritikerne i Norsk Kritikerlag gjøre med at det i realiteten knapt finnes stipedier for kunstkritikere .Tja. Kanskje skulle de lage en aksjon og et manifest, med følgende tittel: *Å være kritiker er et yrke.* Eller kanskje ikke. For meg er kritikervirksomheten en del av min yrkesvirksomhet, i tillegg til at jeg driver med journalistikk, undervisning, foredragsvirksomhet, veiledning og rådgivning, en situasjon som hele tiden fordrer problematisering av habilitetsspørsmål som jeg, i motsetning til mange av mine kolleger, behandler på nærmest analnevrotisk vis, hvilket jeg antar vil glede Dag Solhjell, selv om folk stadig irriterer seg over at jeg hele tiden for ordens skyld ser meg nødt til å nevne at jeg er gift med en kunstner. Jeg ville for eksempel aldri ha skrevet en anmeldelse av begivenheter under festivalen Borealis, i og med at jeg sitter i styret for nevnte festival, men noterer meg at jeg har kritikerkolleger som selv er kunstkuratorer på samme festival, styreleder i en av festivalens medlemsorganiasjoneer, og i kraft av dette, også formelt sett arbeidsgiveren til enkeltkunstnere som bidrar til festivalen, men som like fullt synes det er helt greit å anmelde festvalens åpning og i realiteten sine egne ansatte. (Og la meg for ordens skyld nevne at den ansatte er min mann, og at jeg som styremedlem ikke har hatt befatning med hans engasjement). Eller, som en annen kollega, takker ja til en vennemiddag hos en av landets kjente gallerister, og som av galleristen blir anbefalt som skribent overfor et internasjonalt og prestigetungt tidsskrift, hvor så kritikeren skriver en kjekk liten anmeldelse av galleristen galleri. Its a win-win situation, galleristen får kjekk omtale, kritikeren er representert internasjonalt. Middagen var sikkert også god, særlig for kritikeren, som sikkert var sulten.

Dersom kritikerrollen i større grad ble noe man kunne ha som hele sitt yrke og ikke som en del av sin yrkesvirksomhet, ville det kanskje bli færre problemstillinger av ovennenvte art. I så måte ville et stipend være et gode for kritikeren. Men det ville også en fast ansettelse med frie tøyler i en eller annen mediebedrift. Ja. Ikke bare fast ansettelse med frie tøyler. Man skulle hatt et lite reisebudsjett også. Men dette er jo ønsketenkning, og det er kanskje mer sannsynlig at man vinner i Lotto enn at man havner i en slik situasjon. Kanskje er det større sjanse for å vinne i Lotto enn å vinne et statsstipend også. På den annen side. Det er bedre å vinne en million i Lotto enn å vinne et statsstipend på knappe 170 000 i ett år.

Behovet for stipendier hadde vi jo ikke hatt dersom landets medieaktører behandlet kunst på samme måte som de behandler fotball, et poeng kulturrådets medlem Per Kvist trakk frem under Bergen kommunes forankringskonferanse for kommunes kunstplan. At masseidrett har forrang foran individualisert kulturaktivitet som kunst og litteratur kan vel sees som resultatet av de disposisjoner som arbeiderbevegelsen gjorde på 30 – tallet, og som Geir Vestheim beskriver i boka Kulturpolitikk i det moderne samfunnet. En artig tanke egentlig. At for eksempel TV2 først og fremst effektuerer den kulturpolitikken som den norske arbeiderbevegelsen ønsket å fremme på 30-tallet

Skal vi tro Terry Eagelton i hans bok The Function of Criticism, springer kritikken ut av en situasjon der borgerne står i opposisjon til statsstyrelsen (her snakker han først og fremst om litteraturkritikken), og dette skjer i ulike tidsskrift og publikasjoner som i våre dager kanskje ville ha blitt omtalt som fanziner og så gradivis tas opp i former som er mer og mer etablerte. Kritikkens fremvekst henger jo tett sammen med fremveksten av en medieoffentlighet, men kanskje skal vi ikke gå i Habermas-fella og si en offentlighet, men innse at man langt på vei hele tiden har hatt flere deloffentligheter som av og til griper inn i hverandre, av og til ikke. Kanskje er det riktig at kunstkritikken spesielt og kulturjournalistikken genrelt i større grad tangerte den politiske offentligheten enn før, mens dette misforståtte ønsket om autonomi først og fremst har bidratt til at kunstens offentlighet kobles av den politiske offentlighet, og selv bidrar til å marginalisere kunstoffentligheten, en situasjon alle innen kunstoffentligheten klager over, uten videre refleksjon over hvordan man selv er bidragsyter til denne utviklingen. Bare en heterodox tanke, selvfølgelig, for slikt har man vel ikke lov til å mene i våre dager, og dette innlegget er tross alt skrevet klokken halv seks om morgenen, fordi Dag Solhjells innlegg irriterte denne kritikere såpass at det ble umulig å sove.

Ser vi kritikken i et såpass langt strekk historisk, kan vi spørre om vi ikke egentlig her argumenterer for at kritikken gjennomgår en langsom kooptering, slik at den virksomheten som i utgangspunktet sprang ut av et ønske om å være kritisk til statsstyrelsen, nå suges opp i statsstyrelsen. I så fall, hvorfor er det nødvendig. Er det fordi kunstkritikken har en egenverdi, akkurat som kunsten? Eller er det fordi vi mener at dersom vi skal ta våre ambisjoner om å dyrke fram kunst- og kulturnæringer, og dyrke frem et levende norsk kunstmarked, så må vi også innse at kritikken spiller en viktig rolle i kunstøkonomiens kretsløp, for hvis ingen snakker om kunsten, hvem vil kjøpe den da? Eller er det fordi man må motvirke en tilsvarende koopteringstendens fra dette markedet, ved at gallerister og aktører for kunstinstitusjon stadig ønsker seg mulighet til å opptre som redaktører for kunstkritikere som ikke behandler deres virksomhet på den måten som er ønskelig? Kritikk er tross alt virksomhet som påvirker aktøres omdømme, mens nettopp omdømme i økende grad blir viktig, i og med at det er ømdømme som avgjør markedsverdi.

I et slikt lys er det jo interessant at sentrale meningsbærere som Dag Solhjell mener at kritikken skal finansieres over de offentlige budsjettene, og sånn sett bare reproduserer et tilbakevendene doxa uten å stille spørsmål ved det. For står man ikke overfor samme problemstilling som kunstnerne, nemlig hvordan man skal kunne legitimere at kritikerne hører hjemme blant landets mottagere av offentlige stipendier. Er det den liberale rettsfilosofen Ronald Dworkin som er den beste leverandør av argumenter her? For både du og jeg vet, i og med at vi begge var til stede på det vesle, men viktige seminaret om norsk kulturpolitikk på Vestlandske Kunstindustrimuseum (mens landets ledende kritikere satt på café i Oslo, og mens Bergens kunsthistorikere åpenbart syntes det fantes viktigere ting her i verden), at nettopp legitimeringen av det offentliges bidrag i kulturpolitikken generelt og kunstpolitikken spesielt, er en utfordring. Mens vi venter på at kunstkritikeren i “Norsk Kritikerlag” har formulert et svar til Dag Solhjell, vil jeg derfor gjerne høre Dag Solhjells begrunnelse for hvorfor det er en selvfølge at Norsk Kritikerlag skal arbeide for at staten skal gi økte bevilgninger til kritikerne.

Det første arbeidsstipendium for kritikere noen gang er gitt til littteraturkritikeren Eva Therese Bjørneboe. Det er all grunn til å gratulere henne med stipendiet. Det er derimot ikke grunn til å gratulere kunstseksjonen i Norsk kritikerlag. Med dette ene arbeidsstipendiet i året til alle kritikergupper under ett, vil kunstkritikere motta et slikt stipend omtrent en gang hvert 10 år, dersom stipendiene blir delt likt mellom de forskjellige kritikergruppene.

Det er ikke godt nok. Det er langt fra godt nok. Selv om det er upopulært hos noen, vil jeg påpeke at antallet stipendie- eller vederlagsmottakere blant billedkunstnere har økt med omtrent 40 hvert år de siste 10 år. Hvordan klarer NBK å få til noe som kritikerlaget ikke klarer? Et rimelig mål bør være minst fire arbeidsstipendier i året for kunstkritikere, flere av dem flerårige. Hva akter nå kunstkritikernes representanter i Norsk Kritikerlag å gjøre?
Det spørsmålet stiller Dag Solhjell.