I det jeg entret foajéen, ble jeg oppmerksom på etterklangen av et klaveranslag og en applauderende ovasjon. Metallfuglen som etter planen skulle ta meg til Stavanger slet med tekniske problemer på sin ferd over rullebanen, så jeg ankom åpningen av Kunsthall Stavanger bortimot fire timer etter skjema. Følgelig led jeg under manglende oversikt over hva som foregikk – ut over at utstillerne het Lina Viste Grønlie, Marthe Elise Stamsrud, Yokoland, Yusuke Mashiba og Frances Stark.
Etter å ha forhørt meg, kom det frem at åpningen hadde vært en braksuksess med bortimot tre hundre besøkende under talen, og at det jeg hadde hørt etterklangen av, var fremføringen av et klassisk musikkstykke, forvrengt av postmoderne kreativitet. Lina Viste Grønlie hadde, i samarbeid med komponisten Peter Child og pianisten Elaine Chew, «komponert» stykket Practicing Haydn (Piano Sonata in Eb, Hob XVI:45 finale). Elaine Chew – en durkdreven pianist – har forsøkt å bladlese Joseph Haydns sonate, hvorpå Peter Child har notert hennes klunking med alle dens feil. Disse feilaktighetene har deretter blitt innøvd av tilsvarende dyktige pianister. Resultatet, en hyllest til det arbitrære feilanslaget, høres ut som et fortreffelig forskrudd stykke samtidsmusikk. Senere på kvelden ble samme komposisjon fremført på Performa i New York, noe jeg fikk gleden av å overvære via en Skype-overføring. Det låt som musikk for mine ører, og med ett stod det klart for meg hvorfor det stod et flygel midt i Viste Grønlies utstilling.
Mange av Viste Grønlies øvrige arbeider, som er strødd rundt i hallen på ymse bord, pidestaller, vegger og hyller, er av den typen som på insisterende vis inviterer til dechiffrering. Et eksempel: Jeg rev meg en hel del i håret over skulpturen som bærer tittelen Grace Jones Mantelpiece (2009). Dette heksaederet, tilsynelatende produsert i heltre, lot meg i villrede, og jeg så meg nødt til å tråle internettet etter spor. Min ferd langs informasjonshøyveien endte i coveret til Grace Jones’ singel My Jamaican Guy (1983), som gjorde det tydelig at skulpturens inspirasjonskilde var popdronningens hårfrisyre. For så vidt en festlig visuell gag, og en gyldig måte å produsere form på i vår postmoderne tidsalder, der alt og ingenting er like meningsfullt og meningsløst på samme tid. Konteksten kan tilføre slike arbeider, som neppe sier så altfor mye i seg selv, med dypsindighet og mening, og nettopp her dukker problemet med Viste Grønlies utstilling frem. Sammenhengen Grace Jones Mantelpiece står i peker nemlig ikke mot utvidete fortolkingsmuligheter, og man kan spørre seg om skulpturen ikke ville egnet seg bedre som designerbokstøtte i en hipsters hylle enn som kunstobjekt.
Et liknende problem oppstår i møte med fotoserien Phil Collins in Eurythmics (2012), igjen med referanser til en åttitallspophelt. Phil Collins var riktignok aldri med i Eurythmics, men hans navn – som deles med videokunstneren Phil Collins – har her blitt stavet ut i eurytmiens semafor. Det didaktiske laget er til å ta og føle på, som den reneste lærebok i Rudolf Steiners kroppsspråk, for i tillegg til den beskrivende tittelen er hver positur akkompagnert av sin tilhørende alfabetiske bokstav. Likevel finner jeg meg ute av stand til å forstå hva den kunstneriske gesten skal – eller kan – bety. Det er ikke slik at jeg på død og liv må ha fasiten klar for å få noe ut av kunsten, men her føles det virkelig som om jeg går glipp av noe. Et forsøk på å dekode arbeidet som anagram bar ingen frukter.
Om ikke annet kan verket, i likhet med Viste Grønlies utsmykking i Skien – Yoko Onos navn stavet i mørtel og teglstein – leses som en avansert form for fan art av den typen man fant, og kanskje stadig finner, i tidsskrifter dedikert til pubertale, popkulturelle distraksjoner. Flere flashbacks til en bittersøt ungdomstid på 80- og 90-tallet synes å manifestere seg i en serie arbeider som, i likhet med selve utstillingen, bærer tittelen Tinging eller Thinging. Begrepet er lånt fra Martin Heidegger, og Viste Grønlie opererer med en noe personlig tolkning slik det fremgår i et intervju med kurator Hanne Mugaas: «Tinging skjer når ting tiltrekker seg andre ting.» Her er det snakk om bladmetall bøyd og brettet til et modernistisk utseende, påklistret kitschy kjøleskapsmagneter og klistremerker av smilefjes, smurfer, Teenage Mutant Ninja Turtles, hester og liknende. Tiltrekningskraften manifesterer seg altså som magnetisme og lim. Selv om både form og flate fremstår som vilkårlige størrelser, som om ingenting betyr noe særlig, har assemblasjene en umiddelbar appell i sin smakløshet, og bringer tankene hen til tyggisklistremerkeprydete gutte- og jenterom.
Kjernen i disse arbeidene ser ut til å være selve overflaten. Å trenge gjennom denne hinnen virker som en fånyttes affære, som trolig kunne blitt hjulpet av en mer gjennomarbeidet kuratering. Potpurriet av mindre skulpturer og assemblasjer man her blir presentert for fremstår som en forvirret mølje av visuelle ordspill som ikke tilfører hverandre nye dimensjoner. Andre skulpturer har byggverksaktig struktur, satt sammen av teglstein, mørtel og kjente bøker av typen murstein. En av dem har fått tittelen Societal Structure (2013), en aldri så liten mur der John Stuart Mills On Socialism utgjør en av bestanddelene. Slike insisterende titler legger oftest uheldige begrensninger på lesningen, og gjør kunstopplevelsen til en næringsfattig affære. Kanskje kunstneren faktisk er interessert i å nettopp lukke arbeidene, men selv savner jeg en viss ambivalens, for denne sammensetningen makter hverken å trigge et intellektuelt eller emosjonelt engasjement. Etter Andy Warhol er det grenser for hvor interessant det per se er å sette høykultur og lavkultur opp mot hverandre. Det er selvsagt fremdeles gyldig å shoppe rundt i popkulturen på jakt etter former (Teak Helvetica Slash for eksempel, er plassert på en syltynn pidestall montert på en platting, og ser, avhengig om man ser den fra baksiden eller forsiden, omtrent slik ut: \ eller slik: /), men her faller verkene konseptuelt i fisk – i stedet for å lukke opp for noget godt, som Haribo sier, lukker de igjen for fortolking.
Viste Grønlies utstilling består av totalt tjueåtte arbeider. Noen av disse befinner seg i foajéen – hvor man dessuten finner designgruppen Yokolands Color Quotes, en serie lett underholdende opptrykk av utsagn om farger fra kulturhistorien (eks.: «It’s not easy being green», sitat Kermit the Frog, eller «When I haven’t any blue I use red», sitat Pablo Picasso), en video myntet på barn kalt Mashibatics av Yusuke Mashiba og dokumentaren Figures in a Landscape om Barbara Hepworth. I høyre sidefløy finner man også et par ører skåret ut i tre av Viste Grønlie – noen såre, små former som har en ganske annen aura over seg enn verkene forøvrig. I høyre sidefløy befinner vinner av Norske Kunstforeningers Debutantpris 2012 Marthe Elise Stamsruds vandreutstilling Crooked Trinkets seg.
I et eget rom, bortenfor øreskulpturene, kan man skue Frances Starks animerte videoverk My Best Thing (2011). Arbeidet baserer seg på chatlogger fra en periode i kunstnerens liv da hun var aktiv på den virtuelle sexfronten, og fungerer som dokumentasjon av de mest betydningsfulle møtene og idéene som sprang ut fra disse sexkapadene. Verket er delt inn i en rekke korte episoder, og som de fleste TV-serier – og som livet selv – lever kan hende ikke avslutningen opp til oppbygningen, men dette er tross alt kunst, ikke underholdning. Underholdende er det lell. Å følge med på disse Playmobil-liknende figurenes samtaler, fremført med stemmesynthesizer, evner iallfall å sette denne kritikerens livsførsel i ny kontekst, dét oppleves definitivt som en kvalitet ved Starks notorisk selvutleverende kunstnerskap.
Sammenhengen i serien soloutstillinger som utgjør Kunsthall Stavangers førstereis, oppsummeres på et vis i den digitale Frances Starks retoriske spørsmål om hvordan fremtidens tilskuere kommer til å oppleve hennes kunstnerskap: «I think they will think ‘Oh cool it’s XXI century art’» svarer hennes gjensidige masturbasjons-samtalepartner, noe sarkastisk. Utsagnet beskriver atmosfæren på Kunsthall Stavanger på godt og vondt: Tilstanden er ekstremt postmoderne, og det kan bli interessant å se om kurator Hanne Mugaas makter å utnytte muligheten i sin nyervervede direktørstilling til å transcendere det trendy, for slik å selv bli en trendsetter.
EPILOG
Neste dag: På vei til flyplassen kjører bussen forbi Kunsthall Stavanger, og mine øyne skuer et banner som henger på utsiden: «Kunst river ned», står det skrevet. Jeg vet ikke hvem som har plassert det der, pøblete rabagaster med ideologiske overbevisninger, eller inviterte rabagaster med ideologiske overbevisninger, men skulle uansett gjerne stilt et gigantisk Teak Helvetica Question Mark, for å parafrasere ett av Viste Grønlies verk, ved bannerets side. Hva med å skifte fokus fra det destruktive til det konstruktive, og heller produsere en kunst som bygger opp, det være kunsten i seg selv eller publikums bevissthet, uten å gjøre seg selv til gjenstand for det instrumentelle? Stikk dette sitatet fra George Kublers The Shape of Time: Remarks on the History of Things i iskjeksen din og et det: «How does artistic invention differ from useful invention? (…) Useful inventions alter mankind only indirectly by altering his environment; aesthetic inventions enlarge human awareness directly with new ways of experiencing the universe, rather than with new objective interpretations.»
