“<img src=”https://kunstkritikk.s3.amazonaws.com/uploads/old_content/sparwasser.jpg” class=”oldimg_left” align=”left” width=”281″ height=”189 /> kunstnerstyrte Berlin-galleriet Sparwasser HQ har invitert femti andre kunstnerstyrte gallerier til å sende inn hver sin kunstnerstyrte favorittvideo. Resultatet vises nå på Kunstnernes Hus og er mildt sagt uoversiktlig.
”_Firstly this is not a mix album. It seems to me with the current saturation of ‘greatest ever’ ‘the definitive’ (fill in new sub-genre of dance music here) mixed by dj nobody but got two decks, that people have forgot about the good old fashioned art of sitting down at home of an evening, selecting your favourite records and making a great tape to impress your friends._”
Den purunge dj-stjernen Stuart Price, bedre kjent under pseudonymer som Jacques Lu Cont og Les Rythmes Digitales, ga for fire år siden ut et samlealbum med tittelen The Blueprint. Price brøt her med sjangerfetisjeringen på klubbmusikkscenen, sist sett med den massive hypingen av døgnflue- segmentet 2-step samme sommer. I stedet inntok han rollen som lytterens bestevenn: en litt nerdete fyr med støv under sokkene, som inviterer deg hjem for å rote rundt i en gedigen platesamling bygd opp over flere år, i stedet for å dra deg med på klubben for å høre det nye og det kule.
På denne plata fantes derfor ingen tematisk orientering. Det eneste Price presenterte var bra musikk. Glemte storheter som Mahavishnu Orchestra og King Crimson fikk dermed plass blant nye hipnesshelter som Ladytron og The Madkatt Courtship. Dansemusikkironikeren Lu Cont (hvorfra skulle han ellers fått dette latterlige navnet?) hadde flyttet fokus fra dansegulvet til gutterommet. Slik både forutså og foregrep han en inderliggjøring av dansemusikken som på én side bidro til å puste nytt og varmt liv inn på klubbscenen, og på den annen side fikk det til å gå rykter om dens nært forestående død. For skulle du først høre på Chaka Khan, Stranglers og Jean Michel Jarre, så kunne du jo like gjerne gjøre det hjemme. Musikk var blitt en intim affære mellom lytteren og artisten, kun med den eventuelle bestevenn som forstyrrende formidler. Naturlig nok måtte derfor Dj-en, nittitallets nye superstjerne, pent holde seg i bakgrunnen. Eller for å si det med vår venn Jacques: æ_If you are laying down your all time greats, why ruin them by pitching them up and fading out the front and end?_”
En tilsvarende autentisitetsstrategi stilles for tiden ut i høyre overlyssal på Kunstnernes Hus. Det kunstnerstyrte Berlin-galleriet Sparwasser HQ har invitert femti andre kunstnerstyrte gallerier til å sende inn hver sin kunstnerstyrte favorittvideo. Disse femti er dernest samlet i en Greatest Hits Collection, utvalgt uten annen kvalitetssikring eller kuratorgrep enn nettopp dette: at de er videoer, og at folka på et kunstnerstyrt galleri et eller annet ste, anser én av dem som verdens beste. Resultatet er altså utstillingen Old Habits Die Hard: Ni mixtaper i loop på hver sin monitor, et bord med autentisk promoveringsmateriale og en vegg der de involverte galleriene presenteres.
La oss begynne med veggen. Femti navn i fin struktur lyser ned mot oss der oppe fra. Det er opp til betrakteren selv å trekke streker mellom dem, men like fullt fremstår de som én enkelt masse: et sluttet nettverk av kunstnerstyrte gallerier som sikkert ikke lar seg pelle på nesa, og som heller ikke innbefatter noen betrakter. Scenen er ikke ulik den Stuart Price skisserte: Vi er kommet som gjester til Sparwassers hus. Der Price imidlertid nøyde seg med å være lytterens bestevenn, har Sparwasser flere andre venner de vil vise frem. Og når de inviterer oss inn for å vise oss hva venna deres digger, så setter de også dette vennskapet på utstilling. Et vennskap vi på alle måter unner dem, men som vi som betraktere er avskåret fra på forhånd.
På bordet ved døra, vis-à-vis veggen med alle navnene, ligger en haug plakater og brosjyrer i herlig og autentisk kaos. Der veggen viser nettverket utenfra, som en samlet og sluttet struktur, fremstiller bordet nettverket slik det fortoner seg for de involverte, et fritt og likestilt kaos. Ingen har ryddet opp i rotet, og akkurat her fremvises den frihet fra kuratorgrep som er utstillingens legitimerende premiss. Ligger et fortolkende grep til grunn for denne utstillingen, er det nettopp dette – at det ikke finnes noe fortolkende grep. I stedet finnes bare en gruppe mennesker som bare gjør greia si, og som har bare gjort greia si hele tida og om du digger det så er det fett nok, men de kommer ikke til å slutte å gjøre greia si uansett, fattaru? Vil du grave deg dypere ned i oppriktigheten, kan du studere privat e-post i en vedlagt folder. (Damn, I got a headache today ):, uh…well, we’ll send you the tape, ok? It’s really cool. Peace, Yorba). Ved å vise frem de private prosessene som leder opp til utstillingen, og samtidig vise fraværet av et fortolkende og strukturerende subjekt, produserer Sparwasser HQ et argument for en privilegering av praksis, og med dette en privilegering av praktikeren, på det estetiske felt. Med andre ord: Utstillingen feirer kunstneren som autonom produsent og formidler. Og med en feiring av kunstneren, feirer den også kunsten som autonom aktivitet og institusjon. Slik sett kan tittelen Old Habits Die Hard like gjerne spille på nostalgi for en kunst- og kunstnermyte satt under massivt press, som på en feiring av årelange nettverks- og vennskapsforhold.
Der nettverket fremstiller seg selv som autentisk og ustrukturert, er selve kunstrommet slavisk organisert. Å vende seg inn i overlyssalen er som å tråkke inn i et av Pushwagnerbildene som hang der for noen år siden. Ni monitorer er plassert som i et klasserom, og en benk med to headsets står foran hver terminal. Resepsjonen skal foregå ensomt og umediert, uten det kollektive kunstrommet som forstyrrende element. Publikum kan heller ikke selv velge hva de vil se. Kunsten formidles gjennom sammensatte programmer, som det er opp til hver enkelt å følge. Resultatet er lite annet enn slitsomt: omtrent som å se på tv i et rom der åtte andre tv’er står på samtidig. Skal du ikke bruke timevis der inne, må du gjøre et tilfeldig utvalg. Og nettopp fordi du vet dette, fordi du vet hvor mye du går glipp av, sklir blikket hele tiden mot noe mer iøynefallende. Resultatet er et rom det er både slitsomt og ensomt å oppholde seg i.
Kanskje det nettopp var på grunn av denne ensomheten at ett verk sto så tydelig frem i utvalget jeg selv måtte gjøre meg: Tim Etchells’ og Hugo Glendinnings Kent Beeson is a classic and an absolutely new thing. En mann på rundt tretti står foran kamera, litt feit, litt stygg og med kviser i panna som kan sprekke når som helst. Vi møter ham i flere åndssvake miljøer, foran en hamburgersjappe, under en heva motorvei og på sin egen lille sørstats-porch, og han forteller oss om sine fremtidsplaner, som altså går ut på å bli både en klassiker og det nye kule. Dette via en karriere som filmstjerne og industrimagnat, og i det vi skal til å føle sympati for tjukken, bryter han plutselig fortellingen, slår seg selv på panna og begynner forfra igjen. Kent er åpenbart ikke så god til å huske manus. Videoen forløper ved at mannen fortsetter sine fremtidsplaner, stadig avbrutt av sin egen sviktende hukommelse, kjeften hans løper løpsk og planene utvikler seg snart fra det godslig-naive til det fascistoide. ”_I will have pagers on my people 24/7. There will be… fuck it, Kent! There will be no mention of death in my presence. I will have pagers on all my women, so they will have to come and spend the night with me whenever I want to. There will be no mention of death in my presence_”. Teknikken er ikke helt ulik Stig Sæterbakkens Sauermugg-tekster. Få en fyr til å snakke sammenhengende om seg selv, uten avbrytelser og han ender ganske sikkert i det misantropiske.
Uansett har vi lite å frykte fra Kent Beeson. Jeg vet ikke om han er en naiv fattigmann med lite lovende fremtidsutsikter eller performer i Tim Etchells’ kompani Forced Entertainment. Jeg vet heller ikke om teksten han fremfører er hans egen, eller om den er skrevet og lagt i munnen på ham av kunstneren. Men sannsynligvis står han utenfor burgersjappa og messer ennå. Se om du klarer å finne ham.
