Jeg husker følelsen av å ha gått glipp av noe da jeg først hørte om happeningen Under The Park, som fant sted i 2021. Publikum møtte opp utenfor Vigelandmuseet i Oslo og ble busset til den nedlagte T-bane-stasjonen Valkyrie plass. Her, dypt under bakken, ble natten tilbragt med performancer, filmvisninger, lydkunst og foredrag av blant andre Emma Wolukau-Wanambwa, Jan Verwoert, Lesia Vasylchenko og Nikhil Vettukattil, Irmgard Emmelhainz og Adam Khalil som representant for New Red Order.
Forrige helg fikk alle med langtids-fomo plaster på såret da Podium arrangerte Night Under the Park, et fullspekket helgeprogram i anledning lanseringen av en reader til det opprinnelige prosjektet. Rommet var innredet inspirert av den historiske T-bane-stasjonen: Langs en av listene i galleriet løp en langstrakt Bik Bok-reklame fra 1985, det samme året som stasjonen ble stengt. På veggen hang en skitten Farris-flaske, en kjelke med julegaver og et stort lysende skilt med påskriften «Valkyrie plass». Antydende objekter som var med å vitne om det forhenværende stoppestedets nyfunnede status som tidskapsel noen meter under en av byens travleste handlegater.
Podium ligger i samme bygg som Hausmania, et kulturhus med historiske forbindelser til byens motkulturelle miljøer, og er kanskje det nærmeste man kommer en undergrunn over bakken i Oslo. Readeren oppsummerer og gjengir flere av bidragene fra happeningen i 2021 og inkluderer en tekst der redaktør og kunsthistoriker Gustav Elgin skriver om hvordan undergrunnens innhold utvinnes og blir til overflater og varer. For ham åpnet natten på Valkyrie plass, om ikke en undergrunn, så gliper som unnslapp flatskjermenes «ugjennomtrengelige glans».
Fredagens første innslag var en konsert med kypriske, berlinbaserte Krista Papista. «Turn off that fucking sign!» ropte hun, og T-bane-scenografien måtte vike for røde led-lys. Junaitas bar, som serverte store martinier på en skjev T-bane-benk, gikk passende i bakken da Papista banet seg vei mot scenen. Kledd i et bjellebelte og brudeslør, spillende på en bouzouki, et instrument som gjerne figurerer i kyprisk folkemusikk, sang og skrek Papista en slags hyperpop båret på en insisterende reggaetonbeat.
«Vil dere spytte med meg?» spurte Papista på et tidspunkt fra scenen, og jeg kjente på en trang til å dra hetta over hodet. «Tenk på det onde», fortsatte hun, «hvordan så det ut sist du støtte på det og hvordan kjentes det ut? Dere vet hva jeg mener». Vi spyttet tre ganger i håndflaten, noen ivrig, andre mer nølende, og konserten fortsatte. Etterpå trakk mengden ut i bakgården for pils og sigaretter, og Dahir Hussein (GLOBALDRAMA) startet opp bak DJ-bordet. Vennene forsvant, jeg måtte videre – en av ulempene med å ikke sperre oss alle sammen inne i et rom under bakken.
Da jeg var tilbake i galleriet på søndag var stemningen flere hakk tørrere: en videodokumentasjon fra den opprinnelige Under the Park gikk i loop og i et hjørne surret to eldre videoer av kollektivet Paper Tiger TV. De var del av en installasjon som viste frem resarchmaterialet til kunstner og inititativtager Sara Eliassens forarbeid til Under the Park: håndskrevne notater, utklipp av kunstverk av Jenny Holzer og Gustav Vigeland, akademiske artikler og bøker: Late Fascism av Alberto Toscano og Thinking Gaza av Franco «Bifo» Berardi, for å nevne noen. Den slags «lesekroker» som iblant kan oppleves litt skrytete og overflødige, men denne gangen fikk jeg faktisk lyst til å dykke ned i materialet.
Søndagens program startet med en oppdatert versjon av forelesningsperformancen Jan Verwoert, teoriprofessor ved Kunstakademiet i Oslo, holdt for fem år siden. Verwoert tok utgangspunkt i begrepet «fatal fashion», en slags maskulint dødsbergjær i møte med en ventet apokalypse, men som utspiller seg på trygg avstand fra de faktiske slagmarkene. Vervwoert sporer denne svermingen for apokalypsen tilbake til Shopenhauers lesning av det hinduistiske eposet Mahabaharata. Den videreføres av filosofene Martin Heidegger og Oswald Spengler, de kjederøykende eksistensialistene Jean-Paul Sartre og Albert Camus, og, ikke minst, vår egen Gustav Vigeland, og gjenfinnes i dag i tenkningen til Putin-favoritten Alexander Dugin. Riktignok kom det enkelte protester fra salen på Verwoerts noe lettbente hopp og sprang, men det var likevel et fascinerende perspektiv på det idehistoriske bakteppet for de apokalyptiske ideologiene som rir samtiden.
Etter å ha blitt servert palestinsk musakhan og fransk coq au vin, kom kunstneren Adam Kahlil, som nylig tilrådte en stipendiatstilling ved Kunsthøyskolen i Oslo, for å vise Never Settle (2020) laget av filmkollektivet New Red Order, som han er en del av. Filmen er spekket med ironi og satire i et forsøk på å avsløre hvordan vestlige væremåter bevarer kontroll over koloniale narrativer gjennom tomme unnskyldninger og sympatierklæringer. I en avsluttende samtale med Verwoert nevnte Kahlil at det alltid var interessant å følge med på om noen ler av filmen og når, og jeg lurte på hva han tenkte om den tause, småhutrende gruppen som fulgte verket med store øyne i kjølige, rå murlokalet.
Den politiske virkeligheten vi befinner oss i, som helgens bidragsytere på hver sin måte løftet frem, har ikke akkurat blitt mindre kompleks siden covid-høsten 2021. Det vi har fått tilbake, er imidlertid muligheten til å henge sammen i de samme rommene, noe Night Under the Park la til rette for. Tross matserveringen var det mest «kollektive» øyeblikket fra helgen, noe overraskende, Papistas småekle spytterituale. Det var en omsorgsfull gest i hard innpakning, som henger igjen som et bilde på viktigheten av det finnes slike «underjordiske» rom, steder der folk kan stå tett sammen og utveksle (harmløse!) luftbårne virus, snakke og lytte mens kulden truer fra utsiden.
