På Podium kunne man denne helgen gjenoppleve en av det siste tiårets store kunsthappenings i Oslo.
Camilla Løws lekre utstilling på Pachinko er en transformativ begivenhet med små bokstaver.
Kristian Blystads monumentale form er også en beholder for det skjøre og forgjengelige.
Det nyåpnede Lillebet Foss-museet på Blaker gjør kunstneren til modell for institusjonen.
Ane Graff presenterer vår syntetiske fremtid med kontroll på virkemidlene.
Mikael Lo Prestis malerier er en lavmælt motgift mot raske bilder og kyniske blikk.
Ingrid Jacobsens utstilling på Christian Torp er sånn verden kan se ut en sen kveld når kontaktlinsene har falt ut.
Ideene til en hundreåring og en skuff full av penger var blant årets høydepunkt for Kunstkritikks skribent Johanne Edvarda B. Slaatta.
Pakten mellom folk og landskap er bare et kort blaff over jordplatenes langsomme drift i Michelle Deignans utstilling på Tromsø Kunstforening.
Tarald Wassviks bilder når inn til det som går tapt når vi ikke lenger vet hva ting i naturen heter eller hvordan vi skal bygge ting selv.
Tracey Emins kunst er muligvis selvoptaget og banal, men hendes usentimentale livsværk er en nødvendig påmindelse om, at det private stadig er alment.
Sung Hwan Kims mangfoldige udstilling på Bergen Kunsthall giver tidvis følelsen af at man bevæger sig inde i et Excel-ark.
Løgnaktig utstilling knabber tidsånden på Christian Torp.
Han skojar med nordiskt svårmod, men det lyfter inte.
