Utsikten fra Karasjok

I dag åpner den første av documenta 14s Public Programs. Kunstkritikk snakket med kunstnerisk leder Adam Szymczyk da han nylig besøkte Karasjok.

Documenta-kurator Adam Szymczyk reiste nylig rundt i Nord-Norge og møtte kunstnere. Arrangementet i Karasjok var en del av Office for Contemporary Art Norways prosjekt «Tanker fra verdens ytterkant. Perspektiver fra nord». Foto: Michael Miller.
Documenta-kurator Adam Szymczyk reiste nylig rundt i Nord-Norge og møtte kunstnere. Arrangementet i Karasjok var en del av OCAs prosjekt «Tanker fra verdens ytterkant. Perspektiver fra nord». Foto: Michael Miller.

Ironien i at et tidsskrift med navnet South as a state of mind har sin offisielle lansering i den nordlige halvkules ytterkant, ser ut til å more Adam Szymczyk, kunstnerisk leder for den 14. utgaven av Documenta, utstillingen som holdes i den midttyske byen Kassel hvert femte år, og som er verdens sannsynligvis viktigste kunstbegivenhet. Det greske tidsskriftet med det sydlige navnet er en av samarbeidspartnerne. Kunstkritikk møter Szymczyk i Karasjok, etter at han har presentert Documentas tidsskrift under et seminar på Sametinget.
    
– Det var noe ekstremt tiltrekkende ved tanken om å snu opp ned på geografien og ta med tidsskriftet hit, sier han.  
    
Å snu på vante geografiske markører har allerede rukket å bli noe av et kjennetegn for den 46-årige polske kuratoren. For to år siden kom nyheten om at Documenta for første gang på 60 år skal deles mellom to byer, Aten og Kassel. Med tanke på det anstrengte forholdet mellom Hellas og Tyskland som følge av EUs gjeldsforhandlinger, er det ingen overraskelse at denne beslutningen har vakt reaksjoner i tysk presse. Ifølge Berliner Zeitung er Szymczyk i ferd med å slakte provinsbyen Kassels «hellige ku», og ta med seg lokal og regional finansiering ut av landet. Men mest kontroversielt er det at den offisielle åpningen finner sted i Aten 8. april 2017, mens Kassel må vente til 10. juni.

Gjennom historien har Documenta ikke bare fungert som en gigantisk oversikt over samtidens kunstneriske strømninger, men har helt siden oppstarten også tatt sikte på å reflektere over kunstens samfunnsmessige rolle. Szymczyk har sagt at Documenta bør respondere på en akutt situasjon, og at Aten er eksemplarisk ved å være «et sted der motsetningene i samtidens verden møtes og støter sammen». Utstillingen har så langt fått arbeidstittelen Documenta 14: Learning From Athens.

Fra OCAs seminar i Karasjok, Ánde Somby. Foto: Liv Engholm.
Fra OCAs seminar i Karasjok, Ánde Somby. Foto: Liv Engholm.

Før han fikk stillingen som leder av Documenta i 2013, var Szymczyk direktør for sveitsiske Kunsthalle Basel, der han gjorde seg bemerket for å satse på utstillinger av yngre og forholdsvis uetablerte internasjonale kunstnere. Szymczyk var også medkurator for den 5. Berlinbiennalen i 2008, sammen med Elena Filipovic.

Szymczyk var invitert til Karasjok av Office for Contemporary Art Norway (OCA). I dagene før og etter seminaret reiste Documenta-teamet omkring i Nord-Norge for å møte kunstnere fra regionen. Det tegner for at det vil bli en betydelig nordisk tilstedeværelse i Aten og Kassel, noe som allerede har materialisert seg med den samiske aktivisten og forfatteren Niillas Sombys deltakelse i 34 Exercises of Freedom, som åpner i dag på Parko Eleftherias kunstsenter i Aten. Begivenheten er den første av Documenta 14s Public Programs, og Somby vil delta med blant andre den kjente italienske politiske filosofen Antonio Negri.

Seminaret på Sametinget var en del av OCAs pågående prosjekt «Tanker fra verdens ytterkant. Perspektiver fra nord», og bød på presentasjoner av livet og arbeidet til poeten, joikeren og kunstneren Nils-Aslak Valkeapää, og samtaler om aktivistisk kunstproduksjon med Samisk Kunstnergruppe (1978-80) og Kautokeino Kunstnerkollektiv. Det var også diskusjoner om norsk kolonisering av nordområdene, og om problemene som oppstår når vestlige rettsprinsipper støter mot kulturer der forståelsen av eiendom baserer seg på bruk og utveksling.

Niillas Somby. Foto: Herman Dreyer / OCA.
Niillas Somby. Foto: Herman Dreyer / OCA.

– Da vi besøkte Sametinget kunne jeg ikke la være å tenke på villfarelsene som ligger bak kvasi-parlamentariske institusjoner som tilsynelatende skal representere folket. Dette har også blitt åpenbart i den nåværende politiske situasjonen i Hellas, der den demokratisk valgte regjeringen må operere innenfor et kraftfelt som er betinget av kapitalens interesser, sier Szymczyk.

Dere har valgt å lansere tidsskriftet South i Karasjok. Hvordan knytter du dette til Documenta-teamets interesseområder og forberedelsene til utstillingen?

For å komplisere det geografiske temaet, og for å slippe å ende opp med forutsigbare og kjedelige motsetninger som nord/sør, Tyskland/Hellas – har vi vært på utkikk etter mulige forbindelser med steder, kulturmiljøer, produsenter, tradisjoner og historier som befinner seg i urimelig stor avstand fra så vel Aten som Kassel. Derfor er vi nå i Karasjok og samenes land. Vi begynte ganske enkelt med å tenke på tittelen til Documenta 14s tidsskrift South as a state of mind. Det vi kom fram til var at tittelen ikke peker på noen særskilt «sydlig tenkemåte», men snarere at sør fungerer som et slags åpent tegn som kan tas i bruk på forskjellige geografiske steder.

Avgjørelsen om å arrangere utstillingen i Kassel og Aten er kun ment som en energiutløser; den iverksetter og generer nye betydninger som kan diskuteres og stedfestes utenfor tvedelingen mellom de to byene.

Betyr besøket deres her i Nord-Norge at samiske kunstnere vil være involvert i utstillingen?

Det er ganske sannsynlig at noen av kunstnerne vi har møtt her vil være involvert. En av Documenta 14s kuratoriske rådgivere, Candice Hopkins har allerede hatt kontakt med samiske kunstnere og miljøer, og det er opprettet en slags transarktisk forbindelse med den kanadiske urbefolkningen. Nordområdene er et veldig interessant sted å se verden fra. Det blir som å snu verden på hodet.  

Documenta 1 (1955) i et fortsatt bombeskadet Kassel, introduserte det tyske etterkrigspublikumet for modernistisk kunst, og bidro med det til å folde Vest-Tyskland inn i den kalde krigens USA-dominerte kultursfære. Foto: Christiane Zschetzschingck / Documenta Archiv.
Documenta 1 (1955) i et fortsatt bombeskadet Kassel, introduserte det tyske etterkrigspublikumet for modernistisk kunst, og bidro med det til å folde Vest-Tyskland inn i den kalde krigens USA-dominerte kultursfære. Foto: Christiane Zschetzschingck / Documenta Archiv.

Den første utgaven av Documenta i 1955 svarte på helt bestemte politiske og historiske vilkår etter den andre verdenskrigen. Men utstillingen hvilte også på et ideal om at kunsten kan fungere som katalysator for sosial integrering. Du har ofte referert til Documenta i 1955 og dens bestemte historiske situasjon i relasjon til Documenta 14. Ved å splitte utstillingen kan det synes som om du forsøker destabilisere institusjonen Documenta, samtidig som du understreker og stiller spørsmål ved ideen om hva utstillingen er eller kan være. Ønsker du å fremkalle eller fornye en bestemt idé eller ånd som er til stede i Documentas historie?

Ja, det er noe ved ånden og de underliggende intensjonene til grunnleggerne av Documenta som er interessant. Men hvordan det spilte seg ut i det større bildet, med gjenoppbyggingen av Tyskland og Europa og den politiske rollen som Documenta med eller mot sin vilje hadde i denne prosessen, er imidlertid en annen sak. Så jeg tror ikke vi imiterer denne gesten. Særlig med tanke på at vi også er interessert i perioden som nødvendigvis var et blindpunkt for Documenta i 1955 – altså nazi-tiden, som den gang lå for nær til å konfronteres direkte, og snarere måtte gis et slags negativt omriss ved å vise frem kunst som hadde vært bannlyst og forfulgt av nazistene.

Et slikt ensporet handlingsforløp er fullstendig uholdbart i dag. Som vi vet – blant annet gjennom de siste fire utgavene av Documenta – er verden blitt ekstremt multipolar. Den kjennetegnes av økende mobilitet, rask informasjonsutveksling og en veldig opphoping av motstridende narrativ. Vi er intuitivt interessert i de mindre kjente historiene, de som for eksempel kan bestride de dominante fortellingene som har formet en nasjons selvbilde.  

I den første utgaven av South diskuterte dere muligheten for å stille ut boet etter Cornelius Gurlitt, den omstridte samlingen av mer enn 1500 kunstverk som politiet i München i 2012 fant i leiligheten til sønnen til en av nazi-regimets fremste kunsthandlere. Hvorfor ønsker dere å vise Gurlitt-samlingen på Documenta?

Documenta 7 (1982) var et gjennombrudd for 1980-tallets figurative og ny-ekspresjonistiske maleri. Her den sveitsiske maleren Martin Disler og den amerikanske skulptøren Jonathan Borofsky. Foran: Jonathan Borofsky, Five Hammering Men, 1972. Foto: Documenta Archiv.
Documenta 7 (1982) var et gjennombrudd for 1980-tallets figurative og ny-ekspresjonistiske maleri. Her den sveitsiske maleren Martin Disler og den amerikanske skulptøren Jonathan Borofsky. Foto: Documenta Archiv.

Interessen for Gurlitt-samlingen handler ikke bare om eierskap og historisk ansvar, men også om å vise frem mekanismene som gir et samfunn sosial enhet ved å undertrykke visse sannheter. I Karasjok i dag ble jeg minnet på noen av tankene som oppsto som følge av Gurlitt-saken da deltakerne i seminaret stilte spørsmål ved hvorfor norske aviser ikke trykker saker som dreier seg om samisk politikk på forsiden.  

Jeg tror ikke at fullstendig transparens vil løse alt, i enhver plan om full synlighet vil det alltid være blindpunkter. Likevel tenker jeg at antallet artikler og bøker som er skrevet om Gurlitt-saken viser at denne saken er problematisk. Og jeg tror at dersom Documenta skal berøre saker som er viktige i Tyskland og i resten av verden akkurat nå, er problematikken rundt kunstgjenstanders skjebner et veldig produktivt utgangspunkt. Gjenstander som befinner seg på museer og i private samlinger rundt om i verden har ofte blitt til samleobjekter som følge av omstendigheter som er langt fra etisk forsvarlige, så vi kan ikke snakke om skjønnhet, tradisjon eller kanon uten samtidig å ta opp gjenstanders materielle historie. En annen sak er den sentrale symbolske betydningen som antikke kulturminner har for grekerne, og tilstedeværelsen av disse i diverse samlinger over hele verden, der de etter sigende tilhører menneskehetens universelle kulturarv. Men hvilken menneskehet snakker vi egentlig om her?

Du har sagt at Documenta burde være et svar på en akutt situasjon. Ved å arbeide i Aten synes det umulig å ikke bli konfrontert med de politiske og sosiale omstendighetene. Er det noen akutte situasjoner som er viktigere å respondere på enn andre?

Documenta 11 (2002) tok opp postkoloniale økonomiske og sosiale konsekvenser gjennom komplekse installasjoner og dokumentariske foto- og videoverk. Her Georges Adéagbo, L’explorateur et les explorateurs devant l’histoire de l’exploration, 2002. Foto: Ryszard Kasiewicz / Documenta Archiv.
Documenta 11 (2002) tok opp postkoloniale økonomiske og sosiale konsekvenser gjennom komplekse installasjoner og dokumentariske foto- og videoverk. Her Georges Adéagbo, L’explorateur et les explorateurs devant l’histoire de l’exploration, 2002. Foto: Ryszard Kasiewicz / Documenta Archiv.

Jeg er redd det ikke finnes noe sted man kan unngå å konfronteres med politikken og økonomiens realiteter. Dette er ikke noe nylig fenomen, det har bare blitt helt åpenbart den siste tiden. Aten blir selvfølgelig et veldig tydelig symbol på den generelle forverringen av økonomien og problemene sivilsamfunnet befinner seg i mange steder i Europa. Særlig med tanke på fremgangen til ytre høyre overalt. Vi har en situasjon der ingen ser ut til å foreslå noen gjenoppbygging på linje med etterkrigstiden. Snarere står vi i en tid der alt ser ut til å gå i motsatt retning; i stedet for gjenoppbygging ser vi en tilsiktet nedbryting av sosiale bånd, samt økende isolasjonisme hos de politiske, militære og økonomiske stormaktene, som ser ut til å ville sikre seg mot en invasjon av «barbariske» utenforstående.

Hvordan kan en utstilling som Documenta så svare på en økende politisk og økonomisk kompleksitet?

Et svar på kompleksitet kan ikke være homogent, tror jeg, hvilket betyr at denne utstillingen ikke vil tilby ett sett med svar, men snarere «mikro-svar» som er inkarnert i verkene til kunstnerne og andre av deltakerne i prosjektet – tenkere, forfattere, poeter, musikere og komponister. Vi forsøker å nå en slags forståelse av vår egen tid, men uten forutinntatte ideer om hva slags oppskrift vi tilbyr. Jeg tror at i de fleste tilfeller – enten det gjelder store eller små utstillinger – er det verkene og diskusjonene om dem, som gir svar. 

I tidsskriftet South har vi forsøkt å artikulere bestemte emner, om enn uten overordnede tema. Vi hadde en idé om å koble sammen et par begreper i hver utgave: i de første to utgavene var det berøvelse og fordrivelse, og masker og stillhet, i det tredje vil det muligvis handle om språk og sult. Vi prøver å unngå overgripende kategorier som migrasjon, begreper som tilhører et kritisk vokabular, men som ikke lenger har noen affektiv påvirkning.

Valget av begreper som tas opp til diskusjon i tidsskriftet er heller drevet av ønsket om en slags poetisk klarhet. Det er en vanlig antakelse at poesi handler om ting som er upresise eller udefinerbare; jeg mener det motsatte er tilfelle.

Documenta 13 (2012) har med sine økologiske, terapeutiske og ikke-antroposentriske temaer hatt merkbare ettervirkninger i kunstverdenen.  Pierre Huyghe: Uten tittel (liggende kvinneakt), 2012. Foto: Katalin Deér, Kunstgiesserei St. Gallen, © Pierre H.
Documenta 13 (2012) har med sine økologiske, terapeutiske og ikke-antroposentriske temaer hatt merkbare ettervirkninger i kunstverdenen. Her Pierre Huyghe, Uten tittel (liggende kvinneakt), 2012. Foto: Katalin Deér, Kunstgiesserei St. Gallen, © Pierre H.

Du har sagt at du ønsker å arbeide innenfor eksisterende institusjoner i Aten. Hva slags type institusjoner dreier det seg om?

Hovedsakelig offentlig finansierte institusjoner. Det er noe av en europeisk spesialitet, som imidlertid synes å være i forfall, selv her i Skandinavia, så vidt jeg forstår. I Hellas er situasjonen betraktelig verre, ganske enkelt fordi det er umulig å drive noe sted med offentlige midler når hele økonomien er i fullstendig koma. Så fremfor å skape en slags «Documenta-fest» i leide lokaler, ønsker vi å bruke prosjektet vårt til å synliggjøre enkelte institusjoner ved å samarbeide med dem, enten i form av visningsrom eller som «med-tenkere».

Planen er at de samme kunstnerne skal vise arbeider i begge byer?

Mer eller mindre. Forutsetningen var at de inviterte kunstnere først besøkte steder i Aten og deretter i Kassel, og ble bedt om å produsere nye arbeider. Vi står fortsatt i denne prosessen, og vi inviterer fortsatt nye kunstnere – noe vi sannsynligvis burde stoppe med veldig snart.
Det finnes ingen mal for dette prosjektet, det kan ikke sammenlignes med det forholdsvis rettlinjede forløpet til én enkel utstilling. Vi har tatt noen a priori avgjørelser for å sette det hele i bevegelse, og så lærer vi gjennom det vi møter på veien.

Så arbeidstittelen Learning from Athens har så langt vist seg å være treffende?

Frasen «arbeidstittel» er en del av arbeidstittelen fordi den introduserer ordet «arbeid», som interesserer meg mer enn ordet «tittel», på samme vis som selve læringsprosessens bevegelse interesserer meg mer enn lærerens og studentens posisjoner. Men målsetningen om å lære mer og bedre er definitivt til stede. Så får se hvor det bærer, kanskje ender arbeidstittelen opp som en slags tittel til slutt. 

Fra OCAs seminar i Karasjok, Mette Henriette Martedatter Rølvåg. Foto: Liv Engholm.
Fra OCAs seminar i Karasjok, Mette Henriette Martedatter Rølvåg. Foto: Liv Engholm.

En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 3 2016.

Læserindlæg