I helgen kunne publikum for første gang få se den ferdige utgaven av Steinar Haga Kristensens nesten 100 kvadratmeter store freskomaleri Konsensusbilde som kunstneren har utført under sitt opphold i atelieret på toppen av Oslo rådhus. Det var et første, men foreløpig også siste glimt man fikk se av det monumentale arbeidet i rådhuset. Nå skal freskomaleriet dekkes over for å bevares for fremtiden.
Med sine ofte teatrale og mytiske, men humoristiske totalinstallasjoner har Haga Kristensen (f. 1980) markert seg som en av sin generasjons mest særegne kunstnere. Fresken som Kristensen i samarbeid med Kunst i offentlige rom viste for publikum denne helgen ble første gang presentert i uferdig form under Kunsthall Oslos Soft City-festival i september 2014, da som bakgrunn for operaforestillingen The Loneliness of the Index Finger (part II). The Specialization of Sensibility in the Raw Conceptual State into Stabilized Theatrical Sensibility (consensus image). Forestillingen var en patosfylt politisk satire over kunstnerens bestrebelser for å fullføre et offentlig verk, fremført til musikk fra rådhusklokkene. Den har senere vært vist som film på Bergens-galleriet Entrée.
Det kunstneriske skapelsesmotivet går igjen i maleriet på Oslo rådhus: Kunstverk knas og formes og tyter ut av kroppsåpninger. Det emosjonelle registeret går fra triumf til lede og desperasjon. En naken mann ligger kollapset over et rødglødende krater mens han tviholder på penselen, tilsynelatende utmattet etter en kunstnerisk kraftanstrengelse. Det er et mytisk og kaotisk landskap. Maleriet befolkes av skikkelser og figurer fra Haga Kristensens tidligere arbeider, og utgjør dermed en slags mini-retrospektiv. Flere av motivene har Haga Kristensen gjentatt i forskjellige utstillinger i årevis, og maleriet kan kanskje leses som et selvportrett hvor kunstnerskapet fremstilles som en autopoetisk innavlsfabrikk der kunstverkene regenereres og degenereres, mens kunstneren selv betrakter skaperverket fra maleriets øvre hjørne, ikledd hvit dressjakke og kravat.
De store fondmaleriene i Rådhushallen, utført av blant andre Alf Rolfsen, Henrik Sørensen og Reidar Aulie, representerte det norske folk slik at alle samfunnslag, fra fisker til funksjonær, kan gjenkjenne seg selv. Tittelen på Sørensens bidrag – Arbeid, administrasjon, fest – rommer de sosialdemokratiske idealene anno 1950. Mens festsalfreskoene talte til sin egen tid, og i dag utgjør bakgrunnen for den årlige utdelingen av Nobels fredspris, henvender Haga Kristensens Konsensusbilde seg til fremtiden. Den er «et bilde som skal reddes inn i mørket av vår fremtid» står det i librettoen til operaen, som ble presentert på en monitor under helgens visning.
I den første utgaven av The Loneliness of the Index Finger, som kom i form av et musikkteater på Unge Kunstneres Samfund i 2009, kom to utsendinger fra fremtiden for å bevitne utstillingen, som de beskrev som banebrytende og av stor kunsthistorisk betydning. Her ble utstillingen validert gjennom et fremtidig perspektiv. Noe lignende er tilfelle med Konsensusbilde, som man ikke kan unngå å betrakte som et tidsvitne som en gang vil avdekkes av en fremtidig konservator. Med den fremtidsrettede gesten som tildekkingen innebærer, iscenesetter Haga Kristensen seg som den tragiske kunstneren, han som henvender seg til et kommende publikum som er mer forståelsesfullt enn den konsensuspregede samtiden. Hvor forvirrende maleriet enn kan synes nå, er det ikke utenkelig at Konsensusbilde en gang vil fremstå som en passende og profetisk allegori over det tidlige 21. århundres Norge som et samfunn som desperat produserte og konsumerte seg inn i avgrunnen. Det formildende vil i så fall være at selvfremstillingen ble utført med skjelmsk og ironisk patos.
