The Gothic, Documents of Contemporary Art, Whitechapel Ventures Ltd.
Gilda Williams (red.)
The Gothic gir en god innføring i forskjellige former for gotikk i kunsten.
Ruiner, kroppslige deformasjon, død, overnaturlige fenomener og dunkle landskap. Stemmer som synes å komme ingenstedsfra. Vi snakker om det gotiske, som behandles og diskuteres behørig i et av de nye tilskuddene i den etterhvert velkjente serien med lesebøker for kunstinteresserte og highbrows, Documents of contemporary art.
Det gotiske er riktignok ikke en egen sjanger, men snarere et symptom på en sensibilitet hos en kunstner, i et kunstnerskap, skriver redaktøren for boka, Gilda Williams. Det gotiske blandes ofte sammen med horror, fortsetter hun, men bør heller lokaliseres som et eget fenomen: gotikken er forførende og estetisk, sensuell og følelsesladet.
Williams gjør her en viktig distinksjon som speiles i artiklene hun har valgt ut. Skrekkfiksjonen som fenomen er et mer brutalt uttrykk for impulser og materiale som kulturen ønsker å holde nede, mens det gotiske er en elevert og elegant omkledning av det fortrengte. Mens gørret flyter og blodet spruter i horror, gjennom vinglete zombier og slasherskikkelser som Jason Vorhees fra Fredag den 13de-filmene, er gotikkens støvete eleganse best representert gjennom vampyren.
Selv om borgerlige verdier som hardt arbeid og common sense forkastes av begge, er det avskyen som definerer horror, mens det er den dunkle tiltrekningen, med en kjerne av noe raffinert, som kjennetgner det gotiske. Mens horror er freudiansk, som en tilbakekomst av det ubehagelige, er gotikken deleuziansk, kunne man si. Det fortrengte kommer ikke tilbake som noe udelt ubehagelig eller destruktivt, men som et felt hvor våre skyggesider kan utvides i andre retninger, iscenesettes, eksperimenteres med. Flirtes med.
Det interessante med denne boka er at det presenteres et sjeldent rikt register av forskjellige definisjoner som kan bryte mot og gå i dialog med leserens egne oppfatninger (som kanskje dannes underveis). Hver definisjon representerer en egen mulighet, som kan utvikles videre mens man leser. Man bestemmer selv hvilke gotikker man vil lese sammen og ta med seg videre etter endt lesning. Dette er velsmurt antologitenkning.
Boka inneholder flere historiske artikler – både når det gjelder begrepets mer konvensjonelle betydninger og kunstspesifikke historikk. Tekster som Anne Williams Art of Gothic og Micheal Cohens The New Gothic er fin bakgrunn for lesningen av resten av boka. Mot et slikt bakteppe spilles det ut mer eller mindre kanoniserte tekster, som utsnitt fra Michel Foucaults Fengslets historie, Jean Baudrillards Transparency of Evil, og Julia Kristeva Fryktens makt (et essay om abjeksjon). Enkelte av disse tekstene er noe pussige i sammenhengen, for eksempel får jeg ikke helt tak på hvorfor Gayatri Spivak er med. Men stort sett fungerer grepet fint. Williams har ikke samlet artikler som skal føre fram til et harmonisk begrep om det gotiske, men opprettholder det uavklarte.
Antagonismen
Mot denne begrepslige åpenheten finnes en rekke nedslag i konkrete gotiske verk: litterære tekster og lesninger av kunstnere. De fleste av kunstnerskapslesningene fungerer svært bra som utvidelse av begrepsantagonismen og som scene for mer konkrete slag mellom forskjellige forståelser av gotikk. Spesielt morsomt for undertegnede var teksten om David Altmejd og Robert Gober, der Gobers maltrakterte kropper leses sammen med det langt mer brutale og visuelt komplekse universet vi møter i Altmejds varulv- og vampyr-mytologi. De litterære tekstene fungerer imidlertid heller dårlig. Det er klart at de gotiske trekkene hos Poe, Lovecraft, Anne Rice, og til og med William Gibson er interessante, men utsnittene er for knappe til at de tilfører noe til sammenhengen. De blir nærmest en slags dekorasjon for bokas øvrige prosjekt. Fikst og tomt.
Det er en generell svakhet med boka at den bare streifer innom de forskjellige versjonene av det gotiske. Sjelden får vi noen ordentlig innsikt. Tekstutsnittene er ofte svært korte og jeg undrer flere ganger over hvilke deler av tekstene som tas med. Edmund Bruke er for eksempel kun representert gjennom en halv side som tjener liten hensikt. Hvorfor ikke ta med delene som omhandler forholdet mellom det ondes fascinasjonskraft og det sublime? Dette kunne også vært et interessant historisk festepunkt for de påfølgende diskusjonene.
Flere tenkere savnes også. Hvorfor er ikke Georges Bataille med for eksempel, selve den erotiske gotikkens utfordrer? Dessuten undrer jeg over hvorfor det ikke er noen bilder i boka. Dette gjelder for så vidt for hele serien, det er jo billedkunst det er snakk om her. Men savnet blir særlig stort i her: det gotiske er jo en spesielt visuell og forførende sjanger. At redaktørene i stedet velger å fremheve sitater fra essayene i boka, blåst opp i enorm fontstørrelse, er ganske underlig. Dette har verken noen visuell funksjon eller refleksjonsverdi verdt å nevne.
The Gothic er, som de andre bøkene i serien, først og fremst et redskap og en innføring. Og sånn sett fungerer den som smurt. Man får en kjapp oversikt over et felt – og svært mange av de naturlige referansene er med. Pluss noen til. Har man lest denne boken har man det som trengs for å orientere seg videre, og å oppsøke originaltekster og enkeltverk. I denne forstand er boka one of a kind. For kunstnere eller skribenter som er opptatt av temaet er boka som manna fra himmelen.
