Vertikal makt

Sammenhengen mellom maktasymmetri og okkupasjonen av vertikale rom, var blant temaene som ble diskutert på symposiet Technologies of Space på Universitetet i Oslo sist fredag.

Viadukten i Gilo, Vestbredden, 2009. Foto: Stuart Elden.

Det vertikale rommet som omslutter jordens overflate – luftrommet, atmosfæren, eksosfæren – tilbyr dimensjoner som kan okkuperes og brukes til å etablere nye eller styrke eksisterende maktasymmetrier. Dette var hovedpoenget til medie- og infrastrukturforsker ved Massachusetts Institute of Technology Lisa Parks i foredraget hennes Orbital Platforms and Vertical Mediation som hun ga på symposiet Technologies of Space: Verticality, Volume, Infrastructure. Symposiet, som var viet til undersøkelsen av hvordan kombinasjonen av rom og medieteknologier skaper nye komplekse romfenomen og dermed nye maktkonfigurasjoner, fant sted på Helga Engs hus på Blindern sist fredag (3. mars), og var organisert av forskningsgruppen Medieestetikk ved Universitetet i Oslo.

Måten vi kartlegger og bruker rommet over og under oss på er i dynamisk endring som følge av at teknologiske løsninger i større grad inntar luften og undergrunnen. I tillegg påvirker og påvirkes teknologienes tilstedeværelse i disse rommene av geopolitiske og geofysiske forhold. Det er et komplekst terreng man skal navigere i. Fredagens tre foredragsholdere minnet oss på det skrikende behovet for oppdaterte konsepter om rom, om man skal kunne opprettholde en kritisk og produktiv diskusjon, spesielt innenfor humaniora.

Et slående eksempel som både Lisa Parks og Stuart Elden – forsker på politisk teori og geografi ved University of Warwick – tok opp, er forholdet mellom israelsk og palestinsk infrastruktur på Vestbredden. De israelske, folkerettsstridige bosetningene er koblet sammen via motorveier og telefonmaster som er bygget i høyden, høyt over det palestinske veinettet, og via tuneller og kabler under bakken. Ved å utnytte rommet over og under bakken har Israel tatt kontroll over samtlige vertikale rom. Slik Stuart Elden påpekte, med henvisning til Eyal Weizman, illustrerer denne situasjonen hvordan tradisjonelle kartografiske forestillinger om at rom kan representeres i flate plankart er utilstrekkelige. I flere tiår har todimensjonale kart over Vestbredden blitt tegnet, endret, og tegnet på nytt, men hver gang uten å ta høyde for territoriets vertikale dimensjoner.

Eyal Weizman, Hollow Land: Israel’s Architecture of Occupation, Verso, 2012.

I foredraget med tittelen Terrain’s Volume: the Political Materiality of Territory lanserer Elden begrepet «terrain» – altså «terreng». Med terreng mener Elden at man skal snakke om bebyggelse og naturlandskap, hvordan de påvirker hverandre og hvordan statlig politikk inngår i denne gjensidige påvirkningen. Tanken om at terrenget er i prosess, at det er noe som skaper og skapes heller enn at natur og bebyggelse er stabile og evige størrelser, blir særlig relevant om man ser på eksempler som issmelting i Arktis, Sibir og Alaska, elver som endrer retning og innsjøer som tørker ut. Hva skjer med landegrenser når isområder blir til hav, eller når en elv som fungerer som grensen mellom to land endrer kurs? Dette er relevante spørsmål når man tar klimaendringenes akselererende effekter i betraktning, samt det faktum at en tredjedel av verdens landegrenser krysser eller består av elver.

Disse elvene, isområdene og grensene blir nøye overvåket av nettverket av landobservasjonssatellitter som går i bane rundt jorden. Satellitter karakteriseres av Lisa Parks som «meta-infrastruktur»: De deltar aktivt i kritiske prosesser på jorden – fra tele- og radiokommunikasjon til børs og forskning – uten å være på jorden. De synliggjør et dynamisk felt for maktutøvelse og mediasjon. Med mediasjon sikter Parks til teknologiens evne til å benytte det vertikale rommet til å styre eller reagere på materielle prosesser på jorden. Med dette karakteriserer hun kommunikasjonen og bølgene av innflytelse som ruller frem og tilbake i vertikale rom som «vertikal mediasjon». Dette er blitt brukt strategisk av USA etter 9/11 i «kampen mot terror», med et mål om å kontrollere alle dimensjoner av det fysiske rom, inkludert det elektromagnetiske spektrum.

Ved hjelp av satellittenes evne til å motta og omfordele elektromagnetiske signaler, kunne TV-kanaler over hele verden kringkaste satellittbilder fra hendelsen 9/11. Kort tid etter tok USAs militære over den elektromagnetiske spektrumssonen over Irak og Afghanistan for å kontrollere de viktigste radiokanalene. Store fly med antenner på slep ble brukt som mobile radiostasjoner som kringkastet propagandistisk og anti-Talibansk innhold på Pashto og Dari. Til dem som ikke hadde radioutstyr, kunne andre amerikanske fly foreta en såkalt «airdrop», der kasser fulle av radioutstyr ble sluppet med fallskjerm. Tusenvis av brosjyrer med instruksjoner om hvilken radiokanal man skulle lytte til, samt skremselsretorikk rettet mot Taliban, ble også sluppet fra fly. Ifølge Parks er vertikal mediasjon i dette tilfellet en kommunikasjonskorridor ovenfra og ned. Mediasjonen inkluderer alt fra å planlegge og printe brosjyrene, lage radiosendingene, til de konkrete effektene disse handlingene har på bakken. Det kan også, påpeker Parks, karakteriseres som en utøvelse av vertikale former for makt basert på utnyttelsen av eksisterende satellitt- og radio-infrastruktur.

George Edward Pendrays tidskapsel fra 1939.

Om man ser bort fra Parks og Eldens fokus på prosess, var foredragene konsentrert rundt forståelser av rom, romlige faktorer og maktutøvelser i rom. Rom kan ikke skilles fra tid, ifølge mange. Symposiets siste foredrag, Archaeologies of the Future: On Crypts, Capsules and Catastrophe, handlet passende om en vertikal forståelse av tid, og ble presentert av Mark Dorrian, som er professor i arkitektur ved University of Edinburgh. I forbindelse med de amerikanske verdensutstillingene i Queens i 1939 og 1964, fortalte Dorrian at to identiske tidskapsler ble plassert ved siden av hverandre, dypt ned i bakken. En rakettentusiast og science-fiction-forfatter ved navn George Edward Pendray hadde fått oppgaven med å utforme kapselen i 1939, og valgte, basert på egne eksperimenter med prosjektiler, en rakettform som utgangspunkt for designet. Dorrian presenterte dette materialet på en måte som lar en vertikal tidsforståelse ta form. Gangen fra rakett til prosjektil til tidskapsel legger til grunn en slags profeti, ifølge Dorrian: tidskapselen prosjekterer sin egen fremtid som dystopisk. Hvis man planter kapslene i tro om at man 5000 år frem i tid behøver disse kapslene for å finne ut hvordan mennesker levde sine liv i 1939 og 1964, betyr det at man tror jorden og menneskeheten står overfor en immanent katastrofe. Kapslene er designet for å overleve et slik dystopisk fremtidsbilde og for å skyte et bilde av fortiden frem i tid.

Og med det fikk symposiet lagt dommedagsspekulasjoner til den allerede dystre listen av temaer: klimaendringer, terror, Palestinakonflikten. Men alt var ikke beksvart; selv om det nok stemmer at rombegrepet behøver en oppdatering, var spørsmålsrundene bevis på at det fortsatt finner sted en fruktbar meningsutvekslingen mellom forskere fra medievitenskap, geografi og arkitektur.

Læserindlæg