Ellinor Aurora Aasgaard og Zayne Armstrong, Days, Fotogalleriet, Oslo
TV-skjermer er plassert rundt i en fiktiv bar. Episoder fra såpeserien Days ruller på skjermene. Dramaet som utspiller seg er komisk, men trist. Det gir et blikk på enkeltmenneskets streben i en verden som ikke har så mye å tilby lenger. I deres hermetiserte underbevissthet herjer enkeltindividets aggresjon og usikkerhet. Berlin anno 2020.
Damla Kilickiran, On Sense and Glyphs, Destiny’s, Oslo
Lange tegneark, merkelige linjaler er skapt for å konstruere nye former. Kanskje slik en blekksprut ser på verden? Det hele ender i et fargerikt partitur, skulle gjerne likt å se en komponist bygge sitt verk på disse tegningene. Eller kanskje det er starten på en ny arkitektur? Et nytt språk … Fargene er som bedøvet smågodt i en dunkel kiosk. Liker det.
A K Dolven, Untuned Bell, Oslo
En stor bjelle henger majestetisk og følsom alene over honnørbrygga som en slag introduksjon til Oslo Rådhus. Publikum kan tråkke på en pedal – en Cry Baby-pedal av samme type som brukes av rockegitarister som Jimi Hendrix og andre – som er støpt fast i bakken, dette fører til at bjellen begynner å synge. Deilig at vi alle kan være små klokkekomponister i en pandemisk tidsalder. Less is more tenker jeg. Takk!
– Pernille Mercury Lindstad er teaterregissør, kunstner og forfatter utdannet ved Stockholms Dramatiska Høgskole. Hun har siden 2014 drevet den tverrkunstneriske plattformen Theater F med base i Oslo. I 2019 deltok hun på Henie Onstad kunstsenters The Great Monster Dada Show med verket TVTV, laget i samarbeid med Siri Hjorth. Hennes performative skulptur Odysseen en indre og en ytre reise ble vist i Ekeberg skulpturpark i juli 2020.
For årets øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender, se her.
Læserindlæg