Vanessa Baird, Go Down With Me, Munchmuseet, Oslo
Vanessa Bairds retrospektiv på Munchmuseet møter oss med en ubønnhørlig ærlighet. Bairds nye pastellfrise, som henspiller på massakren i Gaza, viser hjerteskjærende scener preget av menneskelig ødeleggelse. Arbeidet kan imidlertid ikke reduseres til ren dokumentasjon eller protest. Det fanger en dypere spenning i vår fascinasjon for menneskekroppens skjørhet og en kritikk av kreftene som utnytter de svake. Bairds oppslukende installasjoner utfordrer oss til å granske vår rolle som tilskuere og stiller spørsmålet om vi kun er forbrukere av andres smerte, eller om vi kan ta del i noe langt mer meningsfylt.
Damir Avdagić, Prijenos (Transmission), UKS – Unge Kunstneres Samfund, Oslo
Damir Avdagićs arbeider kan fremstå som enkle, men bærer på en betydelig emosjonell tyngde. Bidragsyterne til utstillingen Prijenos (Transmission) deler sine mødres minner fra det tidligere Jugoslavia. Å lytte til disse historiene forener oss på tvers av generasjoner og knytter bånd mellom dem som opplevde volden og dem som bærer dens ekko. Verket er en kraftfull påminnelse om at minner ikke bare arves, men også stadig tas frem igjen, deles og fornyes. Det oppfordrer oss til å ære historiene som er blitt betrodd oss.
Maia Urstad, Do You Hear That Whistling Sound?, Kunstnernes Hus, Oslo
Maia Urstads installasjon inviterer oss med på en meditativ reise gjennom lyd og stillhet. Det føles som å tre inn i en pågående samtale der stemmer overlapper, flettes sammen og oppløses. I en verden som ofte er fylt av støy, understreker arbeidet hennes at det å lytte kan være et bevisst og radikalt valg. Kunstnerskapet hennes formidler både en følelse av hastverk og trøst, og skaper et rom hvor vi kan knytte oss til rytmene i menneskelig kommunikasjon, samtidig som det minner oss om å lytte nå, ikke senere. Hvert av disse verkene bærer en særegen, men sammenvevd beskjed: De oppfordrer oss til å engasjere oss dypere, føle sterkere og huske mer ansvarlig. I år har kunsten vist sin kraft til både å reflektere verden slik den er og vise oss den verden vi ønsker å skape, og den har forent oss i en felles menneskelig opplevelse.
Ayman Alazraq er en Oslo-basert filmskaper, fotograf og kunstner. Filmene hans har blitt vist på blant annet Kunstnernes Hus i Oslo, National Museum of Cinema i Torino og Cologne International Videoart Festival. Alazraqs arbeider har vært stilt ut en rekke steder, både i Norge og internasjonalt. Hans siste separatutstilling The Lost Tapes of a People’s Tribunal 1982 ble vist på Fotogalleriet i Oslo tidligere i år.
Oversettelse: Marie-Alix Isdahl
Øvrige bidrag til julekalenderen her.
