Adjø solidaritet?

At det Jesper Alvær har fått ut av måneder med medlemskap i samtlige av Norges største politiske partier kan konsentreres i sponplater og noen få avstøpninger av norske skulpturer, kan naturligvis betraktes som et politisk statement i seg selv: Som en historie om ugjennomtrengelighet. Kanskje er det det. Jeg er likevel usikker på om det er en slik diskursiv askese kunstneren ønsker å formidle.

Noe forteller meg at Alvær her forsøker å sette sin egen rolle som kunstner i møte med realpolitikken i perspektiv. Ikke minst siden utstillingen på ulike måter dreier oppmerksomheten mot hvordan kunsten fungerer når den flyttes inn i eksplisitte politiske rom, med referanser til både klassiske og mer moderne utsmykninger av lokaliteter hvor det foregår (arbeider)politikk. Inngangen til hele scenariet er for eksempel finurlig: En gipsavstøpning av Ørnulf Basts skulptur Gjennombruddet bretter ut den umiskjennelige grafiske roseformen, der rosens sentrum er erstattet av et kikkehull inn til resten av utstillingen. Originalskulpturen står i Arbeiderpartiets kontor i Oslo, hvor rosen holdes av en rallarskikkelse. Det er noe nærmest vemodig over denne skulpturen der industrialiseringen, arbeiderens muskelkraft og den politiske kampånden kollapser i en og samme figur. Vi kan ikke lenger hugge oss fremover til bedre tider. Det kunne vært en ironisering over daterte idealer, men det oppleves mer som om Alvær bruker sine abstraherte figurer som et barometer for endringer i mentalitet, samfunnsånd og sosiale verdier.

Overordnet er det noe sobert, det er fristende å si protestantisk, over utstillingen. Ren og meditativ som en japansk stenhage. Visuelt formes den av fire-fem skulpturelle elementer laget av sponplater, ikke ulikt de som dekket (og til dels fortsatt dekker) vinduene i regjeringskvartalet, uten at det er noen nødvendig symbolikk i dette. Turen rundt i dette rommet foregår ikke på egen hånd, men styres av lydverket man får utdelt i skranken: og da snakker vi ikke om en fancy liten iPod, men om tunge øreklokker av typen hørselsvern med radio, kort sagt en rekvisitt fra byggeplassen. Den myke og tørre lyden pakker inn en beroligende hørespillstemme, antakelig kunstnerens, som snakker i setninger med påfallende fravær av jeg og subjekt. Det lyder både byråkratisk og siterende. Audioguiden tilfører elementene et kontekstualiserende lim, men gir samtidig løfte om en narrativ struktur som aldri innfris annet enn i helt konkret forstand: Man navigeres rundt ved hjelp av lyskastere i taket, som ved å regulere styrken indikerer hvilket objekt «radiosendingen» kommenterer. Som tilskuer dirigeres man dermed i forutbestemt bane i utstillingen.

Og slik blir man for eksempel oppmerksom på at strukturen midt i rommet, en ansamling treplater som gir inntrykk av å sveve oppå hverandre, refererer til Vanessa Bairds utsmykninger i Helsedepartementet. «Kunstens innhold skal ikke styres politisk», sier fortellerstemmen. «Lettkjøpt enighet… motstand kunne forstås og utforskes… adekvat informasjon». Bruddstykkene av den kinkige konflikten som presenteres her, peker kanskje aller mest på ulike verdisystemer som skaller mot hverandre, og som utfordrer forholdet mellom kunstpolitiske fyndord og handling. I Alværs utstilling er bildet redusert til fargeløse plater – et ufarlig gråbrunt objekt, som om betydningen bare er et malingslag som kan skrapes av.

Man må beundre en norsk kunstner som viser vilje til å gå inn i sin samtid, mens vi lever midt oppe i den, uten den historiske distansens skjerpende linse. I hvilken grad dette baserer seg på Alværs direkte erfaringer som medlem i norske politiske partier fremstår likevel som høyst uklart, og er antakelig bevisst tilbakeholdt som ledd i kunstnerens poetisk essayistiske tilnærming, som befinner seg langt fra det dokumenterende. Det er kanskje her jeg stusser mest: Utstillingen som en kommentar til et aktuelt politisk klimaskifte oppleves relevant, men hva sier den om å drive partipolitikk? Er det partiinterne drakamper vi hører bruddstykker av i høreklokkene, som blander seg med gjenkjennelige mediesitater?

Det er for så vidt velsignet at ikke all kommentar på kulturpolitikkens vegne overlates til Telemarksforskning, og prosjektet er på sitt sterkeste der hvor det prøvende avkler verdisystemene i politikkens egen bruk av kunsten: På et podium ligger et par gjentapede pappesker med «10 Pionerer» hurtig skriblet på med blå sprittusj. Dette er LOs høyeste utmerkelse for hederlig innsats, en miniatyrkopi av Per Palle Storms arbeiderskulptur Pionér som står på Youngstorget (den høye mannen med slegga). De små figurene er ikke synlige, kun representert i disse pakkene, kanskje rappa fra lageret til LO, mens et par av støpeformene ligger slengt ved siden av. Det er en høyst interessant dialog med verden og tiden: En samtidig fetisjisering av arbeiderfiguren, og devaluering av hans masseproduserte karakter. Det fremmede i at en hammer får hedre den direktivinnførende byråkraten, er det en anakronisme eller historisk bevissthet? Den anonymiserte heroismen får et tørt ekko i øreklokkene: «Forkjemper for bedring av arbeidsmiljø», «Pådriver og initiativtaker…». Sitater som flyr løst forbi uten tilsynelatende systematikk, før lampene indikerer at det er dags å rotere mot ett av utstillingens andre elementer. Selv om jeg i utgangspunktet ikke har noe imot å bli regissert, føler jeg meg etter hvert litt kostet rundt med, der jeg haster rundt i lokalet med tiltagende nakkestrekk etter all den vaktsomme speidingen mot takets lyssignalsystem. Jeg famler etter pause-knappen som ikke er der, for å rekke å høre mine egne tanker, som etter hvert er effektivt «mutet» av kunstnerens regi. Instruksjonene på øret risikerer med andre ord å redusere kraften i Alværs objekter ved å lamme betrakterens refleksjonsrom.

Jeg sier ikke at den tilskuerrollen Alvær her produserer ikke er interessant, men jeg savner holdepunkter for å relatere den til hans kritiske prosjekt. Det forblir uklart for meg i hvilken grad den økende utmattelsen og tapet av autonomi som dirigeringen resulterer i er ment som en kommentar til hans egne erfaringer som politisk subjekt i samtidens Norge, på et tidspunkt hvor mistilliten til velferdssamfunnet har blitt eksplisitt. En tid hvor Arbeiderpartiet fortsatt er landets største parti, mens selve arbeideren blir mer og mer usynlig. Utstillingen har fått tittel etter den populære tårepersen Mor, kjære mor fra 1950-tallet, som vi også skal igjennom et par ganger i audioguiden. Visa handler om en fortapt sønn som kommer hjem til mors grav, for sent til å takke henne for alt, og dens umåtelige popularitet på 50- og 60-tallet speiler en moralsk posisjon nesten ingen i nåtidens fremskrittsparti-flyktende arbeiderklasse abonnerer på: takknemligheten.