Toril Johannessens kunstnerskap har siden hun gikk ut fra Kunstakademiet i Bergen i 2008 beskjeftiget seg med noen helt grunnleggende spørsmål knyttet til synlighet, synliggjøring og persepsjon, og hvilke ulike teknikker, teknologier og infrastrukturer vi benytter når vi får verden til å tre frem for oss. Dette har hun gjort gjennom arbeider som har vært utført i en litt kald og analytisk, men samtidig dypt humoristisk stil som jeg har lyst til å kalle ironisk vitenskapelighet. Verkene er teoretisk informerte, javisst, men hun virker alltid først og fremst interessert i empirien: dvs. virkeligheten der ute og hvordan den fungerer, og hva det kreves av oss å få tilgang til den. Det er lite affekt i Johannessens kunst, men den er full av den menneskeligste av alle innsatsfaktorer: arbeid. I tillegg har hun hatt en utpreget teft for interessante problemstillinger – i alle fall problemstillinger som synes interessante nå. Slik har hun blitt den jeg holder for å være sin generasjons fremste norske kunstner.
Men der Johannessen ellers har vært sylskarpt i forkant av tidens tendenser – ikke så langt foran at det blir uforståelig, og ikke så tett på tendensen til at det har sett anstrengt ut – står vi her overfor en utstilling som oppleves mer tydelig reaktiv enn noe jeg har sett fra henne tidligere. Kunstnerskapet hennes er selvsagt politisk, men den hverdagslige politikken, den vi leser om i avisen, har vært lite synlig. I denne utstillingen står Russlands invasjon av Ukraina som den utløsende hendelsen for kunstverkenes skapelse, eller for en radikalt ny fortolkningssituasjon for dem. Og den sentrale innsikten invasjonen ser ut til å ha avfødt, er at millitæret er en like sentral sosial infrastruktur i våre samfunn som dem Johannessen har undersøkt og avdekket tidligere.
Den store Sal I, som inneholder utstillingens hovedverk, fremviser denne innsikten med all mulig tydelighet. Store filleryer vevd av oppskåret militært overskuddsmatriell som soveposer, uniformer, presenninger osv. dekker hele gulvet, og vi bes ta av oss på beina i rommet ved siden av, slik at vi virkelig kan føle på «den myke delen av forsvaret», som Johannessen uttrykte det i et intervju med Morgenbladet. At Johannessen har valgt å lage hjemlige filleryer av disse militære materialene kunne tolkes som en klassisk kritisk kryssklippende manøver: to forskjellige livsverdener stilles mot hverandre slik at vårt blikk på dem skal stilles skarpere. Her leser jeg det imidlertid annerledes: sammenstillingen er ikke først og fremst paradoksal og kontrasterende, den fungerer heller som en metafor, slik at likheter understrekes og mening overføres. Koblingen mellom forsvar og hjem fortettes av tittelens Avskrekking og beroligelse (2024) – som altså også har fått gi navn til utstillingen. Her innebærer trygghet også muligheten for aggresjon.
Og når vi flytter oppmerksomheten fra gulvet til veggene finner vi serien med fem trykk, Stedsnavn på folkemunne med tilknytning til militær aktivitet (2022/2024). Der har Johannessen gjennom muntlige og skriftlige kilder kartlagt det tittelen benevner i fem landsdeler, fremvist via sedvanlig stilrene kart, utført akkurat så autoritativt en kan vente seg fra Johannessen, men med stedsnavnene håndskrevet. Slik synliggjør hun hvordan militæret gjennom historisk og nåtidig aktivitet i nære og fjerne himmelstrøk er en del av det hjemlige landskapet, av hverdagen, og nettopp ikke er en størrelse som bare hører hjemme på mellomstatlig nivå.
Denne refleksjonen demmer opp for den umiddelbare skuffelsen som kan melde seg i møte med filleryene. Et teppelagt gulv er fint det, et taktilt brudd og alt det der. Men det hadde jo sett mye fetere ut om installasjonen hadde gjort mer ut av seg. Noen steder er ryene fortsatt samlet i ruller, slik at man kan sitte på dem, eller bruke dem som hodepute. Disse rullene kunne fint blitt mer massive og skulpturelle, og gjort rommet til mer av et blikkfang. Men en slik endring ville ført verket i en helt annen, mindre interessant retning. Den menneskelige dimensjonen er et grunnleggende poeng.
Resten av utstillingen består av dokumentasjon av et ikke oppført krigsminnesmerke, og flere kartverk. De fleste er knyttet til områder i Nord, og alle tar opp spørsmål knyttet til synlighet, grenser og sikkerhet. Det mest johannessenske verket er de fem silketrykkene Stedfesting av Nordområdene (2023), hvor kunstneren har gått gjennom norske offisielle dokumenter i ulike perioder, for å finne ut hvordan begrepet «Nordområdene» defineres, og så skravert dette inn på kart over Nordpolen og omkringliggende områder, sammen med en annen skravering av havisutbredelsen i den samme perioden. Her er vi trygt tilbake i et kritisk register! Og det samme kan sies om kartet som sammenstiller Sensorforbudsområder og artsobservasjoner ved Evenes flyplass.
De to språkkartene JEG! og VI! (begge 2022-2023) er derimot mindre åpenbart kritiske intervensjoner, og mer feirende synliggjøringer av språkfellesskapet og språkmangfoldet i Nord. Men også her bruker Johannessens kartets rike muligheter til å kommunisere mange ting samtidig, til å stille språk og natur, og språk og infrastruktur opp mot hverandre på umiddelbare og morsomme måter. Så er det likevel klart at et kart over det nordlige Norge, Sverige, Finland og Russland som ikke fremviser nasjonale grenser fort kan bli både politisk og kritisk. Vittigheten om at et språk er en dialekt med en hær, renner i alle fall meg i hu.
De siste kartene skiller seg imidlertid klart fra Johannessens vanlige uttrykk, siden de er både abstrakte og litt skrikende i fargene. Hun kaller dem Pålitelighetsdiagrammer (2024), og de er en type diagrammer som opptrer på militære kart – av den typen man bruker når man skal bombe en fiende, for eksempel – for å vise hvor pålitelige de enkelte delene av kartet er. Leken med kartenes fremvisning av ulike deler av virkeligheten som Johannessen ellers bedriver, får her en plutselig tyngde.
Ser vi på utstillingen i biografisk perspektiv, er det ikke så overraskende at den russiske invasjonen skulle bli så omkalfatrende for Johannessen. Hun er oppvokst i Harstad, og har i løpet av livet hatt Russland tett på seg. Men ikke bare folk nordfra har latt seg merke av Putins invasjon. Den tidligere Høyrepolitikeren Torbjørn Røe Isaksen er i likhet med Toril Johannessen født i 1978. I fjor ga han ut en bok om hvordan de som fikk sitt politiske verdenssyn formet av Murens fall nå er tvunget til å tenke nytt om sin egen plass i verden, i møte med en ny verdenspolitisk situasjon. Akkurat det har han nok rett i, og Toril Johannessens Festspillutstilling er et eksempel på at det skjer.
