Scenen bestod i hovedsak av en lang scenekant, nemlig kanten rundt bassenget; publikum befant seg nedi, sittende på den fuktige, for anledningen plastkledte, betongen. Det var ganske ukomfortabelt, i hvert fall for de av oss som ikke hadde vært smarte nok til å plukke med en av de fåtallige krakkene som stod foran nedgangen. Vi hadde innfunnet oss her, under stupetårnet på Frognerbadet, for å se Det nye mennesket, en forestilling i regi av billedkunstneren Victoria Pihl Lind.
Pihl Linds arbeider fra de siste årene har tatt form av lett koreograferte fremføringer av gjerne appropriert tekstmateriale, eller ordløse iscenesettelser av skuespilleres kropper, som den komisk-sensuelle New Man (2016), der to menn beveger seg demonstrativt sakte langs og innimellom en bilkø i et havneområde, ute av takt med omgivelsene. Selv om stykkene på mange måter slekter på teater, med sine overdramatiserte rolletolkninger og seige handlinger, har kunstneren presentert dem som video-performancer eller eksperimentelle kortfilmer, ikke live-opptredener. Inntil nå.
Det nye mennesket utspiller seg som en bruddpreget, fireveis samtale mellom Barnet, Filosofen, Den skuffede kunstneren og Moren. Innledningsvis befinner alle bortsett fra Moren seg på hvert sitt stupebrett, skulende ned på publikum. Moren står allerede nede ved bassengkanten, ikledd en hvit badekåpe med noen iøynefallende gule flekker som bidrar til å gi henne en litt labil fremtoning. Alle har forsåvidt badekåpe. Filosofen ligger på tremeteren, utstrakt, med et skjeggete hode støttet tenksomt opp av den ene hånden mens han trommer på kanten av stupebrettet i takt med den muntre ventemusikken. Den arrogant henslengte posituren foregriper argumentene hans: «Kvinner kan enkelt insemineres med sæd fra donorer med høy IQ. Mot betaling selvfølgelig», deklamerer han på et tidspunkt.
Utsagnet referer til etikkforskeren Ole Martin Moens omdiskuterte artikkel «Bright New World» fra 2016, der han foreslår å betale kvinner et vederlag på 1000 amerikanske dollar for å la seg inseminere med sæd fra donorer med IQ over 125, underbygget med et utilitaristisk argument om at en global intelligensøkning ville ha en samfunnsbedrende effekt. Morens bildeskapende, ambivalente svar – «Filosofen har en saks og han vil lage snøfnugg av trusa mi» – indikerer at Det nye mennesket ikke er ute etter å imøtegå Moens tankeeksperiment med rasjonelle motargumenter. Moren, spilt av kunstneren selv, nøyer seg med å kalle ham «en elendig filosof».
Som gjerne er tilfellet med dialoger sydd sammen av appropriert tekst, har Det nye mennesket et goddagmannøkseskaft-aktig preg, der enkeltreplikker sliter seg fra helheten og stikker ut som poetisk fortettede utsagn. Moens er bare én av flere stemmer; Det nye mennesket kanaliserer også Ingeborg Bachmann, Astrid Lindgren, Nathalie Sarraute, Charles Bukowski, og flere til, samtlige respektfullt kreditert på programheftets siste side. Jeg innrømmer at jeg får litt konsentrasjonsvansker når jeg hører slike bruddpregede tekstcollager fremført fra en scene. Men kanskje speiler utålmodigheten min et større samfunnsmessig skifte i hvordan vi forholder oss til språk. Samtidens konneksjonistiske ideal legger et økende press på språket om å fungere som ren kommunikasjon, en materie som lar seg sirkulere uten motstand.
Det nye mennesket handler ikke bare om det nye mennesket, men om dette nye språket. (Ligner ikke de corny abstrakte skulpturene av Anna Daniell som står utplassert på hver sin side av stupetårnet på ører?) Filosofens «transhumanistiske» etikk fremmer en transparent menneskeforståelse. Her er det ikke bruk for poesien, følelsene, historien eller skuffede kunstnere. Pihl Linds siterende skrivemåte er symptomatisk for en post-litterær form, som nærmer seg litteraturen som arkiv. Uansett hvor innstendig og indignert skuespillerne hennes henvender seg, er de komprimerte ekkoer av andre. Hørt med Filosofens usentimentale ører, snakker kobbelet av forfatterstemmer i Pihl Linds tekst et ikke lenger vedkommende språk.