En utstilling som den europeiske biennalen Manifesta er også en sosial hendelse der kunstnere, kuratorer, kritikere, samlere og mange andre møtes. Under åpningsdagene av Manifesta 11 i Zürich fra 9. til 11. juni var nesten 2000 gjester registrert, men kun noen få titalls fra de nordiske landene. Årsaken kan ha vært Berlinbiennalen som åpnet helgen før, og som er en større kunst-hendelse i Nord-Europa.
Manifesta 11 er kuratert av den tyske kunstneren Christian Jankowski og har fått tittelen What People Do for Money – Some Joint Ventures. Den består av to hoveddeler: En gruppe på tretti kunstnere har fått samarbeide med hver sin aktive yrkesutøver i Zürich og presenterer sine arbeider både i to gallerier – Löwenbrau og Helmhaus – og på yrkesutøvernes arbeidsplasser (såkalte satellitter). I tillegg har Jankowski sammen med Francesca Gavin kuratert en historisk avdeling med hundre kunstnere som på ulike vis behandler temaet «arbeid» i sin kunst.
Munch-museets kurator Natalie O´Donnell kom til Zürich fra Berlin, men var hjemom Oslo noen få dager på veien. Kunstkritikk møtte henne på åpningsfesten, en varm, europeisk forsommerkveld.
Hva er ditt inntrykk av Manifesta 11?
Mitt inntrykk er at noen har forsøkt å skape en relevant utstilling. Den er stedsspesifikk, men samtidig universell. Alle har et forhold til disse yrkene; brannmann, prest, lærer, kokk etc. Når det er sagt, så er jeg litt skuffet over satellittene. De er kanskje mer relevant for innbyggerne i Zürich. Uansett er det en opptur fra Berlinbiennalen, som jeg kan oppsummere med ett ord: #firstworldproblems. Utstillingen i Berlin virket navlebeskuende og platt sammenlignet med denne.
Har du sett noe som har interessert deg spesielt?
Jeg liker veldig godt Maurizio Cattelans rullestolbruker som farer over innsjøen her. Men må ta forbehold om at jeg ikke har sett det live ennå. Også Pilvi Takalas verk som hun gjorde på Deloitte i Helsinki i 1998 i den historiske delen i Löwenbrau er høyst relevant, etter min mening. Som ansatt i markedsavdelingen i Deloitte sitter hun og ser ut i luften. Hun driver med hjernearbeid.
Hva synes du generelt om forholdet mellom de nyproduserte og de historiske arbeidene?
Jeg synes det fungerer bra. De historiske arbeidene utgjør en fin kontekstualisering av de nye arbeidene. Dersom man skal være litt pirkete, kan man derimot si at det ikke fungerer like godt motsatt, dvs. at de historiske arbeidene står i fare for å bli litt kontekstløse. De blir representative for en bestemt type arbeider, fremfor å bli presentert på en fullverdig måte. For eksempel Mierle Laderman Ukeles verk Washing fra 1973. Det blir i denne utstillingen en fotnote, og fremstår ikke som det sentrale historiske verket det er.
Du er kurator for det omfattende prosjektet Munchmuseet i bevegelse – hva står på programmet for deg når du kommer hjem fra Zürich?
Jeg jobber nå med siste fase av prosjektet I’m Every Lesbian med den svenske kunstneren Sofia Hultin. Hun har laget en byvandring i Oslo basert på historier fra lokale, lesbiske kvinner. Det blir en fortelling med mange sterke historier som kunstneren gjenforteller i jeg-form. Det er det tittelen viser til. Prosjektet presenteres i Oslo 19. juni.
