Etter fjorårets avstikker til nedlagte fabrikklokaler har Kunstakademiet i Tromsø brakt årets avgangsutstilling tilbake til Tromsø Kunstforenings lokaler, som til tross for merkbare renoveringsbehov fortsatt er byens nobleste utstillingsarena. Masterstudentene, som det bare er to av i år, er tildelt hver sin sal i praktbyggets andre etasje. Det kler dem godt, da deres installasjoner glir galant inn i galleriformatet.
Mens Jillian Toshie Suyono er et nytt bekjentskap for meg, har Åsne Kummeneje Mellem gjort seg både sett og hørt i flere kanaler det siste året. Kummeneje Mellem er kvensk, og det er den kvenske kulturen og det kvenske språket som ligger til grunn for hennes praksis. Den unge kunstneren har allerede rukket å bli utstilt og innkjøpt av Nordnorsk kunstmuseum på grunn av sin innsats for å synliggjøre kvensk kultur. Det har hun gjort blant annet som leder for Norsk Kvenforbunds ungdomsorganisasjon Kvenungdommen, fotoprosjektet Kven er kven (2018-2019) og som en av kunstnerne som nå arbeider for å etablere et kvensk kunstnerforbund. Sentralt i verkene hun viser i avgangsutstillingen står håndverket, eller käsityö som kunstnerens opplysningsarbeid tidligere har lært meg at det heter på kvensk.
Riktignok pågår det en form for synliggjøring i I never learned my mother tongue (2021), men verket manifesterer også en påfallende taus kvalitet. Et stykke ulltøy i nyanser av brunt – farget med steinlav – strekker seg som en sti fra gulv til tak. I gulvenden munner tekstilet ut i et inviterende platå. Den store mengder stoff som er lagret i dette platået, avslører at den brune «stien» potensielt kunne strukket seg mye lengre. Litt som den kvenske kulturen i vekst, tenker jeg. Vekst er også beskrivende for det andre verket hennes, Ruto (kvensk for krattskog). Avbarkede greiner liksom «vokser» ut av den skogsgrønne veggen innerst i gallerirommet. Går man nært innpå, ser man møysommelige tægerbindinger på greinene.
I likhet med plantefarging er tægerbinding en tidkrevende teknikk som krever tålmodighet, lange dager med sanking, bearbeiding og masse materialkunnskap. Teknikkene er selvsagt ikke forbeholdt kvenene, men er likevel en vesentlig del av den kvenske kulturarven. Kummeneje Mellem tar på seg ansvaret med å videreføre tradisjonelle teknikker og kunnskap om en minoritetskultur som assimileringen har lagt et slør over. Gjennomgående i Kummeneje Mellems installasjoner er tilliten kunstneren har til teknikkene og materialenes uformidlede tilstedeværelse i gallerirommet. Hun overlater til verkets form å skape en relasjon mellom meg og det kvenske, uten ytterligere forklaringer. Tekstilets monumentale hilsen og krattskogen som trenger inn i rommet, vitner om en tro på at kunsten taler sitt eget språk.
I naborommet beskjeftiger Suyono seg med noe helt annet enn et slikt kulturbæreransvar. Videoinstallasjonen The Sink is Leaving brer seg over alle fire veggene. Jeg plasserer meg mellom to hvite tv-apparater, hvorav den ene er snudd på høykant. Begge viser lydløse loopede videoer av den samme animefiguren som snakker og rynker på brynene. På veggen til venstre projiseres en gnistrende lysflekk, som får det til å se ut som det er en sprekk i veggen. Foran meg ruller en serie fotografier med farger så intense at motivet av og til er ugjenkjennelig. På veggen til høyre dukker det opp korte tekster på en bakgrunn av stadig skiftende farger. I sidesynet oppdager jeg etter hvert at «lyssprekken» i andre enden av rommet har vokst og blitt til en stor, pikselert portal.
Installasjonens lydspor, der blant annet en alarmlignende industriell jamring kommer og går, tilfører ekstra mulm til mørket. Omtrent midtveis skjer et skifte. Lyden blir tikkende, som en klokke. Animerte interiører, tidvis med noen vaglende pingviner, tar over for de mer landlige motivene som har dominert hittil. Det hintes fortsatt til landskap og ytre omgivelser, men da gjennom modeller som ser ut som de er laget i en programvare for landskapsdesign. De absurde tekstbrokkene leses nå opp av datagenererte stemmer, og fremstår enda mer hallusinatoriske og komiske: «This is a whole new modality», «When the singularity comes I want to be a fungal sensation», «Imagine a world where nobody has to go to the bathroom».
Den siste setningen understreker Suyonos vektlegging av forestillingsevnen. Å hoppe inn i portalen hennes er på mange måter en flukt fra alt annet vi vet vi burde bruke tid på – som å lære oss om kvensk kultur. Men Suyonos suggerende installasjon klarer å overbevise om at eskapismen er, eller i alle fall kan være, både produktiv og nødvendig. Den spekulative forestillingsevnen er tross alt grunnleggende for kunsten. Dessuten: Også de mystiske installasjonene som Kummeneje Mellems møysommelige arbeid har resultert i, kan oppleves som eskapistiske, som startpunkter for fantasifulle reiser, tross forankringen i det konkrete håndverket. Suyono og Kummeneje Mellem deler også det at ingen av dem ser seg nødt til å aktivere kunsten sosialt ved å trekke den ut i det offentlige rom, eller lesse den ned med formidling. De skaper tillitsfullt kunst for kunstrommet i streng forstand. Det trenger vi.
