Designteoretikeren Benjamin Bratton lanserte i sin ambisiøse krysning av kritisk teori og spekulativ designmanual, The Stack (MIT Press, 2015), idéen om at internett og dets infrastruktur er å betrakte som en verdensomspennende datamaskin. Mineralene som må til for å produsere dataenheter, de fossile brennstoffene som mater strømnett og de fiberoptiske kablene som transporterer uhåndgripelige mengder informasjon til og fra serverparker er – sammen med alle telefonene, sensorene, bildene og robotene som kommuniserer med hverandre og med mennesker – å regne for et integrert hele, en tilfeldig skapt megastruktur. Denne strukturen, eller «stacken», består av flere mindre stacks som konkurrerer om makten til å dele inn verden. For eksempel påvirker Google, gjennom karttjeneste Google Maps, trafikk- og bevegelsesmønstre og dermed også byplanlegging og lokaløkonomi. Samtidig er Googles tjenester utilgjengelige i Kina, hvor sensurlover og den kinesiske brannmuren legger til rette for den hjemmeutviklede tjenesten Baidu-maps.
Teknologiselskapene kniver om makt og innflytelse, både i det hyperlokale registeret (alle vil de ha sin stemmeassistent i leiligheten din eller sitt operativsystemet i telefonen din) og på det globale nivået, der nasjonalstatenes suverenitet i økende grad utfordres av privateide nettverk og plattformer. Stackens evne til å skape del-privatiserte enklaver i hjemmet og i offentlige rom er omdreiningspunktet i Struktura. Time, et fem måneder langt kunstprogram initiert og organisert av den Oslo-baserte kunstneren Lesia Vasylchenko, som har løpt siden november 2019 og rundes av i begynnelsen av mars 2020. En online-utstilling vises hele perioden, parallelt med utstillinger, foredrag, lesegrupper og screeninger ved visningssteder og institusjoner i Oslo (K4, Akademirommet på Kunstnernes Hus, Podium og Kunsthøgskolen i Oslo). Prosjektet samler bidrag fra kunstnere med base i Oslo, Beirut, London, Berlin, Paris, Philadelphia, Jakarta og Taiwan i tillegg til et knippe akademikere, hovedsakelig tilknyttet Universitetet i Oslo.
Onlinedelen av Struktura en enkel nettside hvor hyperlenker til 11 verk er plassert rundt en animasjon av et bølgende rutenett. Verkene tar form som nettsider, videoer og 3D-modeller som undersøker ulike strata av stackens inndeling av verden. Jakarta-baserte Natasha Tonteys Pest to Power (2019) – også vist på det kunstnerdrevne visningsstedet K4 – er et sammensurium av glorete gifs, 3D-animasjoner, skjermdumper, tekst, video og lyd som hyller den beskjedne kakerlakken. Uttrykket er beslektet med meme-produksjonen på imageboards som 4Chan eller 8Chan. Amerikanske Black Quantum Futurism (Camae Ayewa and Rasheedah Phillips) spinner en tilsvarende informasjonstett, afrosentrisk konspirasjonsteori som hevder at Antikythera-mekanismen, en innretning bygget i den greske antikken for å regne ut posisjonen til himmellegemer, i realiteten tilhørte en hemmelig orden i det som i dag er Tunisia.
Det er enklere å finne nerven i Paris-baserte Tabita Rezaires performative essayvideo Deep Down Tidal (2017), der begrepet «digital kolonialisme» brukes for å beskrive vestlige teknologiselskapers kamp om plattform-hegemoni i raskt urbaniserende afrikanske stater. 3D-animasjon av fiberoptiske undervannskabler og skjermdumper av kart, sys sammen med dronende synth-lyder, tekstfragmenter og dansesekvenser foran grønnskjermer. Karin Keisu og Josse Thuressons Perverse temporalities (2019) er en camp amatøropera der kunstnerne synger utdrag fra en tidsskriftartikkel om queer-temporaliteter. Ved å opptre i separate videovinduer som man fritt kan pause og spole frem og tilbake i, iscenesetter de ideen om ikke-synkron temporalitet. Et eksempel på en slik asynkronisitet fra nevnte artikkel er hvordan Thailand ses som et seksuelt fristed av homofile, europeiske turister, samtidig som den lokale kulturen er langt mindre liberal. Slik kulturelt divergerende, geografisk sameksistens er symptomatisk for stackens produksjon av sosiale enklaver gjennom filtereffektene av apper og sosiale medier.
Kanadisk-iranske
Bahar Noorizadehs After
Scarcity (2018),
som vises online og på Podium i Oslo fra midten av februar til
begynnelsen av mars, er et spekulativt hva-om-scenario basert på
Sovjetunionenss planer om å bygge en nettverkstyrt planøkonomi, «a
socialism on speed», som skulle automatisere det massive byråkratiet
planøkonomier trenger for å samle data. Planene ble skrinlagt på
70-tallet på grunn av interne maktkamper. Lidar-bilder
(tredimensjonale punktlandskap generert ved hjelp av roterende laser)
av steder knyttet til nettverksforskningen i tidligere sovjetstater,
russisk voiceover, undertekster og retrofuturistisk grafisk design
maner frem forestillingen om et planetært nettverk som bruker
sofistikert feedback til å styre produksjonen av varer og
utvinningen av naturresurser. Filmen gir det historiske forelegget
samtidig relevans ved å argumentere for at en
kybernetisk-sosialistisk internasjonal er en egnet respons på
problemer som nasjonalstater sliter med å respondere på, slik som
klimakrisen.
I likhet med de akselarasjonistiske tenkerne Nick Srnicek og Alex Williams, som i boken Inventing the Future (Verso, 2015) hevder at vi står på terskelen til å kunne å automatisere bort manuelt arbeid og bygge borgerlønnsbaserte velferdssystemer, er utstillingen til Noorizadeh i berøring med venstresidens behov for utopisk nyvinning, slik at nettverksteknologienes økonomiske potensiale ikke utelukkende beriker markedsliberale Silicon Valley-investorer. Sentral for Srnieck og Williams er fordringen om at teknologi ikke er deterministisk. Ideologi innvirker på hva slags nettverksteknologi vi ender opp med og hva slags verden teknologiene produserer.
I den mer nærsynte enden av skalaen finnes den Oslo-baserte, danske kunstneren Kim Laybourns installasjon The Significant Other, vist på Podium i januar, men også tilgjengelig i kortversjon på nett. Installasjonen til Laybourn bestod av en skulptur og to romlange, kurvede projeksjoner. Ømfintlige panoreringer med makrokamera i en landskapsmodell laget av organiske komponenter i ferd med å mugne, er satt til lyden av sprakende torden og regn. Bølgende digitale forvrengninger fremhevet bildenes kunstighet og minner om at avansert kamerateknologi gir mennesket tilgang på prosesser og materier som ordinært ikke er tilgjengelig for sanseapparatet vårt.
Foredraget til den Oslo-baserte kulturteoretikeren Bodhisattva Chattopadhyay på KHIO i midten av februar var òg en oppfordring til å tenke stort med utgangspunkt i det som ikke synes så godt. Chattopadhyay la fram en analyse av maurens rolle i sci-fi sjangeren, visstnok ofte redusert til en invaderende, eksistensiell trussel mot mennesket. Han viste det analytiske potensialet i å vende seg vekk fra det antroposentriske fiendebildet i sci-fi , heller for ålære av maurens organisatoriske struktur, for eksempel dens evne til å skape megakolonier som samarbeider på tvers av kontinenter. Implisitt var også en kritikk av aktør-nettverksteoriens tendens til å lokalisere agens i de prosessene som foregår på menneskets skala.
Både Chattopadhyay og Laybourn viser hvordan et blikk på ikke-menneskelig liv kan gi ansporende perspektiver på en verden surret i fiberoptiske kabler. Flertallet av bidragene til Struktura tar imidlertid for seg nettverksinfrastrukturens privatisering av menneskets livsverden, oftest i form av et dypdykk i én spesifikk «case». Polyfonien nuller ikke ut programmets mange kvaliteter, men legger heller ikke opp til å lese det som et helhetlig argument for hva en nettverkssentrisk verden kan eller burde være. Programmet viser i sum at verden-som-datamaskin (eller «the Stack», for å bruke Brattons begrep) er blant vår tids overbyggende narrativer og selve premisset for det geopolitiske maktspillet. Konsekvensene for alt fra byplanlegging til miljøet, hverdagskommunikasjon, krigføring og estetikk er ikke satt i stein. Det pågår en ideologisk kamp om teknologi.
