Fakta, formidling, forbindelse, facesitting

Maria Meinilds The Chairs fremstår som noe så sært som å være genuint godt ment.

Det er meg blitt fortalt, at det er med røttene i vel etablerte øvelser innenfor psykodrama dette her foregår. Selv om jeg har tilnærmet null erfaring med den slags er det ikke veldig vanskelig å følge tankegangen; bli sittende på en stol, vis-a-vis en annen stol, hvor du visualiserer Skybert, sånn omtrent. Mer intrikat og komplisert jo flere stoler du bruker til det, og her er det saktens noen, mer eller mindre drastisk og dynamisk plassert i forhold til hverandre.

I bunn og grunn er det en øvelse i kommunikasjon og empati, for så vidt fascinerende greier i seg selv, men det som interesserer autistiske gamle anarkister som meg er jo i første rekke når ting tar av helt og trekker oppmerksomheten mot psykiske slagmarker hvor ingen har vært før, og ting heller ikke – det ligger jo i sakens natur – er særlig gitt på forhånd. Selv er jeg tross alt i den alderen da man forsiktig stenger ned de fleste kommunikasjonskanalene for å for svarte faen få være i fred, og jeg har fint lite å diskutere med en annen stol. Det er heller ikke særlig gitt at et gjennombrudd av noe slag vil skje bare fordi man møblerer om litt. Men, det gjør det altså her, uten at det har med plasseringen av noe som helst å gjøre, og det er da også grunnen til at jeg sitter her og skriver dette. Stolene er plassert i grupper, som mer eller mindre lar seg forstå som situasjoner man kjenner fra før. Samtaleterapi, seminar, klasserom osv. Eller ikke – stolene er noen ganger mer i fri flyt.

Det er en video som utgjør det vesentlige midtpunktet i Maria Meinilds The Chairs på Babel, og utstillingen ellers forefaller å være målbevisst og litt semi-pedagogisk bygget opp rundt dette sentrale gravitasjonspunktet, med forskjellige illustrerende eksempler. Projisert i den svarte boksen lengst inne i lokalet blir denne videoen, både i lengde, utførelse og plassering – og annerledes kan det ikke være – det som alt annet leder frem til. Å se den er litt som å bikke for langt bakover på stolen sin og falle bakover. Man skjønner fort at lite kan taes for gitt, alt er fullstendig uforutsigbart, og det er en visuelt besnærende trip ned i det ene kaninhullet etter det andre. Selv om det er en god del kunsthistorisk slagg som følger med av bare farten og påvirker resepsjonsapparatet til dem av oss som vet for mye på forhånd. Uunngåelig, tenker jeg, og umulig å få gjort noe med. Stolen har når alt kommer til alt vært et yndlingsobjekt for tørrvittige og teoribesatte konseptkunstnere gjennom flere tiår enn jeg gidder å dobbeltsjekke her og nå – jeg husker uten anstrengelse å ha sett en stol svevende i løse luften, spikret opp på veggen, forklart grundig i tekst, og plassert oppned og holdt på plass nøyaktig i sentrum av rommet, innenfor min livstid. Den type kunstfaglig bagasje som blir fullstendig utenkelig å skulle få til å bortse fra, i noen som helst grad, stilt ovenfor dette, og samtidig er det en dings som det er svært utfordrende å teoretisk makte å frigjøre fra sin opprinnelige funksjon. Det arme møbelet er jo, som det gretne trynet mitt – og for så vidt resten av meg – i første rekke noe som er der for å sitte på. De fleste møblerte hjem har noen stykker, og umøblerte hjem har i det minste noe med samme funksjon, selv om det noen ganger bare er en ølkasse, eller en forbipasserende kunstkritiker.

Det er altså vanskelig, særlig i min grinete og asosiale alder, og med den utslitte ryggen her, å skulle forestille seg en verden hvor det å sette seg ned og hvile litt ikke er et alternativ. Men det er i hovedsak den kunstfaglige førstehåndserfaringen som spøker for meg, fordi det forstyrrer hva det egentlig dreier seg om. Det kommer fra sidelinja, teoriene har sitt fundament et annet sted, og med et annet mål for øye. Meinilds utstilling er både teoretisk og tørrvittig som bare det, men det er ikke den i sammenhengen gjengse vittigheten til en pålest IQ-bølle, hvor poenget ligger utenfor rekkevidde og uansett sjelden er særlig morsomt. Kort sammenfattet; hele prosjektet fremstår som noe så sært som å være genuint godt ment. Og det er det ikke vanlig å skulle fornemme noe sted som helst. Fordi, som nevnt er stolen som objekt blitt kastet rundt i den hvite kuben på alle mulige måter – 1900-tallets ismer har heller rastløst og uten pause prøvd å få gjort en readymade av den, uten særlig hell. Snudd oppned signaliserer den fortsatt det samme, og hengende for seg selv i verdensrommet forsterkes bare et alt mer rasende begjær etter å få lov til å hvile seg et øyeblikk. Stolen er særdeles vrang å skulle frarøve sin opprinnelige funksjon, og ergo ikke mye til readymade slik vi foreløpig forstår begrepet. Det kan være det er fullstendig utilsiktet at disse problemstillingene manifesterer seg som minusgrader i solskinn – det er jeg faktisk tilbøyelig til å tro – men det blir likevel umulig å skulle styre unna. Det kan og, for all del, være at det er fullstendig uten betydning – Skybert gir i hvert fall fullstendig faen i den slags forstyrrende digresjoner. Skybert er helt enveiskjørt og monomant opptatt av den rasende surrealismen som like uventet som plutselig setter krokene i persepsjonen og nekter å gi slipp.

Det viktige her – i utstillingen som helhet, men særlig i det sentrale videoarbeidet – kan se ut som en tilrettelegging for tilfeldigheter, eller en demonstrasjon av hvor umulig det er å skulle orientere seg i verden utelukkende etter på forhånd nedtegnede regler og metoder. Det er underveis en dør, eller flere, som åpnes mot en intern – og ekstern – direktekontakt med det fullstendig umotiverte og kaotiske. Gjennomgående representert av digitale blå sommerfugler, som når som helst, uten annen grunn enn at det er mulig, helt kan ta over og fullstendig føkke opp måten man fortvilt prøver å følge med på det som skjer og det man innbilte seg var korrekt rekkefølge. Eller den forholdsvis enorme autorative hånden i skinnende gull, som og er det bildet som følger med pressemeldingen, og – jeg innrømmer det gjerne – kommer til å følge meg inn i en parallell virkelighet rett som det er. Det gjør det å flytte om og arrangere stolene i forhold til hverandre til noe på linje med magisk praksis. Litt som å vri på den kuben i Hell Raiser; hvis du plasserer stolene riktig åpner du en av helvetets ni porter og all mulig faenskap blir konsekvensen. Det aner meg at man må være uredd og ha et rent hjerte for å drive på med dette her.