For nesten akkurat ett år siden – på Arctic Moving Image & Film Festival i Harstad – fikk jeg med meg et utvalg av de uvanlig intrikate filmene til Jon Eirik Kopperud. I flere av filmene til Kopperud blir korte sekvenser av hverdagslige handlinger vist igjen og igjen med klokkelignende presisjon, hver gjentagelse klippet ørlite annerledes, uten noe åpenbart narrativt eller performativt mål. I kinosalen, hvor alt er tilrettelagt for å minimere distraksjoner, var filmene hypnotiske, ikke søvndyssende som andre «kjedelige» filmer slik som Andy Warhols Empire (1964). Likevel mistet jeg fort tak på hvorvidt enkelte sekvenser ble repetert i sin helhet, eller om hver gjentagelse hadde sin unike kombinasjon av klipp. Hvorvidt handlingene i filmene utføres på nytt og på nytt, eller vises på nytt og på nytt er i seg selv uklart – kronologien bryter etter hvert sammen, på tross av et konvensjonelt filmspråk.
I soloutstillingen Swerve på det kunstnerdrevne visningsstedet Caravan i Oslo, har Kopperud tatt materialet fra én av filmene som ble vist i Harstad, Valuta (2019), i en ny retning. På to monitorer i hvert sitt rom vises en 25 minutter lang loop av en kvinne som utfører samme handlinger igjen og igjen. Hun roterer på stedet i presise intervaller på 90 grader for så å miste eller slippe en vannflaske på gulvet. Hun går ut av en pen (men upersonlig) stue og inn på et bad. Hun henter papir, går ut av badet og tørker opp, før hun går tilbake til badet igjen, kaster papiret og fyller vannflasken. Avhengig av når man begynner å se, kan rekkefølgen på klippene tolkes annerledes, og iblant brytes kontinuiteten ved at flasken for eksempel fylles når den allerede burde vært full. Kvinnens ansikt er alltid utenfor bildet, noe som medfører at filmen i det hele oppleves steril, blottet for følelser og varme. Klippene varierer noe, men handlingene forblir de samme: enkelte ganger vises for eksempel kvinnens rotasjon som en halvtotal reflektert i en avslått TV, andre ganger som et nærbilde av skoene hennes. Noen ganger ser man at hun vrir håndtaket på baderomsdøren og går inn på badet, andre ganger er sekvensen effektivisert slik at man kun ser henne vri om håndtaket, før vi igjen ser at hun fyller flasken.
Så langt ganske likt, kanskje til og med identisk med Valuta (2019), én av filmene som ble vist i Harstad. Det som er nytt (foruten friheten til å bare se deler av loopen) er et 3D-rendret mannsbein, ikledd lyse jeans, som utålmodig tapper en overdimensjonert militærstøvel. Beinet svever på filmen av kvinnen som stadig roterer og slipper flasken, slik at den okkuperer omtrent en tredjedel av skjermen. I kinosalen opplevedes Valuta som om den forsøkte å sette meg i arbeid, i Swerve virker tilførselen av det rastløse beinet å motarbeide ethvert forsøk på å konsentrere seg om den intrikate loopen.
Hva er det som gjør denne utstillingen, som virker å ville slite ut betrakteren, tiltalende? Kanskje har det noe å gjøre med at kombinasjonen upersonlig stemning, generisk interiør, fraværet av ansikter og de klokkeverksaktige gjentagelsene bringer assosiasjonene til prosesser som derivat- eller verdipapirhandel, bits og bytes som flyttes mellom banker, meglerhus og børser i en evig og repetitiv runddans med opake innvirkninger på hvordan selve livet er organisert. Kanskje er det også derfor Swerve kjennes som en destillasjon av den dystre stemningen man møter i bøkene til forfattere som Thomas Pynchon, Don DeLillo eller mer nylig Jonas Eika, hvor monolittiske og uhåndgripelige maktstrukturer og tekniske prosesser svelger individet og setter hun eller han ut av spill, maktesløs til å gjøre annet enn å følge strømmen.
Den italienske sosiolog-filosofen Maurizio Lazzarato bruker begrepet «machinic enslavement» for å beskrive hvordan mennesket ikke lengre er «borgere» eller engang nyliberalismens «entreprenører», men tannhjul i finansvirksomhet, medienettverk og velferdsstaten; satt i arbeid som noder i et maskineri som ikke skiller nevneverdig mellom levende og død materie, natur og kultur. Intelligens, minner, affekter og sensasjoner er like mye del av de ovennevnte maskineriene som de er del av et «jeg». Kanskje iscenesetter filmene til Kopperud en slik klokkeverksaktig tilstand, hvor det ikke utgjør noen vesensforskjell hvorvidt man er klar over tannhjulstilværelsen sin eller ikke.
