I første halvdel av den måneden i året som gjerne skal feire menneskers evne til empati, tilgivelse og samhold, snurrer årets kanskje mørkeste utstilling i Ebbellsgate i Rekords lokaler. De ti videoene som utgjør Per Teljers retrospektiv «Solidarity Lost» representerer alle en samtid som er på randen av kollaps. En tilværelse hvor mennesker har sluttet å være mennesker, og der de mellommenneskelige relasjoner fortsetter som manipulasjon og maktspill. I Per Teljers filmer møter vi spillet som oppstår mellom mennesker som må fortsette forholde seg til hverandre lenge etter at inderligheten er forsvunnet.
 |
| Per Teljer, Southy of Heaven, 2003. (Videostill) |
Teljer unnskylder ikke skurken og forsvarer ikke offeret. For her er alle tapere. Når jeg sier alle, så mener jeg alle menn. For i disse filmene eksisterer kvinnene kun ved sitt fravær gjennom nostalgiske minner og savn. Det kan med andre ord leses en maskulin kritikk ut av Teljers arbeid, hvor mannen som taper er som en overførbar sykdom som overføres fra generasjon til generasjon,. I Teljers verden synes det som om inderlighet, medfølelse og anger og ikke minst, ønsket om, og evnen til kommunikasjon ikke kan kombineres med det å være maskulin.
Den strukturalistiske kjønnsforskningen har brukt begrepene maskulin/feminin som fruktbare motsetningspar for å se på hvordan mann/kvinne har stått i forhold til hverandre gjennom historien. Innenfor feministisk teori brukes denne dikotomien som utgangspunkt for en rekke motsetningspar hvor den ene (mann) er positiv ladet mens den andre (kvinne) er negativ ladet, type aktiv/passiv, ja/nei, sterk/svak etc. I Per Teljers univers foregår det en total omveltning av dette forholdet. For hver gang disse mennene handler får det et negativt utfall. Og like ille går det når de tier. For uten de «feminine egenskapene» som omsorg og solidaritet forvises mennesket til sin egen elendighet, det være seg på toppen eller bunnen av samfunnet. Folk trenger folk.
Per Teljer er ikke den eneste som på denne måten plasserer den mannlige identiteten i et vakuum. Hos yngre kunstnere som Narve Hovdenakk og Kristian Skylstad har mannen forvillet seg inn i en rotløs søken etter bekreftelse i en inderlig, nærmest hyper-emosjonell estetikk. Litt som i Bram Stokers Dracula der vampyren tolket av Gary Oldman tror han ser sin eneste kjærlighet i den unge Winona Ryders skikkelse, fire hundre år etter hennes død, og blir minnet om den tid hvor livet var liv og ikke et manipulativt spill fylt med smerte. Best skildret i filmen når han jakter på sin tapte kjærlighet i et moderne London, hvor han forsøker å mane frem en ny inderlig relasjon for å gjenopprette orden; Telepatisk i menneskeflokken retter han blikket mot den unge Winona Ryder «See me, see me now».
 |
| Per Teljer, Som det nu var/Solidarity Lost, 2007. (Videostill) |
Men hver gang noen i Per Teljers univers forsøker å gjenopprette orden, eskalerer elendigheten bare til et nytt nivå. I den nyeste videoen Som det nu var/Solidarity Lost (2007) representerer de to personene Elis og Jerker motsetningsparene sosialist/liberalist, fattig og rik, frisk og syk, offer og skurk. Men først og fremst handler det om et forhold mellom far og sønn. Den kyniske forretningsmannen Jerker har brutt all kontakt med sin far, og vi er vitne til deres første møte på mange år, et møte som også blir deres siste. Dødssyke Elis bor på et gamlehjem hvor han mer eller mindre er overlatt til seg selv. På et sparsommelig innredet soverom, hvis eneste veggpryd er et innrammet bildet av Olof Palme, drømmer han om kontakt og nærhet med omverden. På bordet står det to bilder; et av hans avdøde datter og et av hans avdøde kone.
Lenge før Elis oppdager det, ser vi hans sønn stå og se avmålt på sin far. Med avsky i blikket. Slik begynner en hatefull runddans mellom far og sønn, hvor de angriper hverandres livsvalg i smålige undertekster. Som et pauseinnslag i det intense besøket som kun har frembrakt kritikk og bitre spark under beltestedet, avtaler de en siste visitt til familiens feriested før Elis dør, en mulig vei til til en forsoning. Men gjenopprettelsen av orden gjennom nostalgi viser seg å være en naiv illusjon når Jerker sekunder senere får en telefon og kansellerer uten en mine på grunn av en forretningsavtale. Den mulige utveien til lykke som viser seg bare å være tomt prat, tydeliggjør for dem begge hvor miserabel situasjonen de befinner seg i er. De forlater hverandre med et større hat enn hva de møtte hverandre med.
 |
| Per Teljer, Som det nu var/Solidarity Lost, 2007. (Videostill) |
Det kunne vært lett å fortelle disse historiene med en moral i blikket. I stedet har Teljer ved hjelp av dokumentarens objektive stil og en ekstremt realistisk regi av karakterene, gitt betrakteren verktøy til å legge sine vanlige fordommer og antagelser til side og faktisk se på gråtonene. Helter har gjerne urent mel i posen og skurkene har kanskje et motiv for sine handlinger, og heller ikke den stakkarslige trenger å være uskyldig. Det ligger like mye makt i å være offer som i å være skurk. Teljer streber etter å la betrakteren selv avslutte verket med færrest mulige føringer fra ham. Kanskje en umulighet, men ved å bruke hverdagslige situasjoner og kjente problemstillinger og arketyper, slipper han etter min mening unna med det og betrakteren blir nødt til på egen hånd å forholde seg til det håpløse spillet man trer inn i når solidariteten forsvinner.
Bo Krister Wallström, blant annet kjent fra Baktruppen, har satt sammen utstillingen. Wallström er også utgiver for boken som lanseres samtidig med utstillingen, og som inneholder Therese Bjørneboe og Gisli L. Johannessens nærlesninger og analyser av Per Teljers arbeider, samt en DVD med et utvalg av videoene i utstillingen. De to lesningene er gitt den plass som de trenger, og sammen med den generøse DVDen blir dette en bok som gir leseren et meget godt rammeverk til å fordype seg i Teljers verk med.
