I første halvdel av 10-tallet lå flesteparten av Oslos kunstnerdrevne visningssteder i gangavstand fra Grønland T-banestasjon. I takt med at Grønland og Gamlebyen har blitt mer attraktive bostedsadresser, har denne konsentrasjonen forsvunnet. Parallelt med at det har blitt dyrere å bo i Oslo, er visningsstedene som er initiert i senere år mer geografisk spredt, de ligger mindre sentralt og besitter små lokaler, ofte av den typen som tidligere har vært brukt til atelier eller bolig.
Visningsstedet Caravan har eksistert i underkant av ett år og ligger i en nedstrippet leilighet i tredje etasje av en lagerbygning på en industritomt mellom Hasle og Økern. Så langt har de hatt utstillinger med Arild Tveito, Morten Langeland og Ane Kvåle. For tiden vises utstillingen Bunk Beds av italienske Stefano Faoro, med veggbaserte arbeider som ser ut som både malerier og boliginnredning, uten å være noen av delene.
I hovedrommet på Caravan, en liten stue som også er det rommet som ligner mest på en konvensjonell «art space», kan man høre summingen fra trafikken på Ring 3 – en påminnelse om at stedet befinner seg et stykke unna de delene av Oslo som har fått «grønn» oppgradering de siste årene. Faoro har installert to avlange bilder som er laget ved å skjære fra hverandre, strekke ut og spenne opp deler av en oppblåsbar madrass. Bildene, eller kanskje rettere sagt madrassoverflaten, er av børstet bomull, presset eller limt på gummi. Små ujevnheter i den dype blåfargen ligner penselstrøk, men merkene har oppstått når gummimaterialet har blitt strukket, de gangene madrassen har hatt luft i seg. Striper, liggende på bomullsflaten, ikke i den, virker å være plastskjøter – de bidrar til å gi bildene et sobert slektskap til verk av amerikanske colourfield-malere, spesielt Barnett Newman.
I et rom som ser ut som det tidligere har vært brukt til soverom, har Faoro plassert et lignende madrassbilde i grått, med rare runde felt der knappene i madrassen har vært. Måten bildet er installert på – vendt opp mot taket på skinner i knehøyde – får det til å se ut som en seng. Grepet fremstår ambivalent, nesten som et forsøk på å reversere prosessen som har gjort madrassen til et elegant kunstobjekt. Kanskje er verket òg ambivalent til de økonomiske kårene som kommer med et omstreifende kunstnerliv, levd på lånte madrasser.
En liten sopp, laget av fargerik plastelina og visstnok kjøpt i en bruktbutikk, sitter i vinduskarmen, nøyaktig som en gjenglemt leke. I overflaten kan man skimte et fingeravtrykk. Denne sentimentale gjenstanden er enkel å overse, og virker å være en aldri så liten innsigelse til uforutsigbarheten som kommer med å hele tiden måtte flytte på seg. Behovet for å lage et avtrykk i verden, kan være grunn nok til å lage et kunstverk, eller for den saks skyld å starte et visningssted.
