Intet nytt fra vestkanten

Høstutstillingen er rotnorsk kultur, et rituelt innslag i vår identitetsbærende almanakk, forutsigbar og harmløs i sin demokratiske fromhet.

Vilde von Krogh, Sjakk Matt, installasjon, 2013. Foto:  Anu Vahtra.
Vilde von Krogh, Sjakk Matt, installasjon, 2013. Foto: Anu Vahtra.

Det er selvsagt intet egentlig nytt å melde fra Høstutstillingen i år heller. I alle fall ikke om man inntar den institusjonskritiske posituren. Da er den årlige forestillingen i funkishuset ved Slottsparken først og fremst et problem: for Norske Billedkunstneres ressursdisponering, for Kunstnernes Hus’ kalender – hvor den opptar en betydelig del av utstillingsflaten – eller for den fagfunderte oppfattelse av samtidskunstens tilstand som sådan.

Men det var ikke alltid sånn. Høstutstillingen var i sin tid avantgarde, omtrent slik impresjonismen var det før den endte opp som plakater på Ikea; en radikal motstand mot det etablerte. Utstillingen var en kunstnerkraft som reiste seg fra «ruinerne af det gamle konservative system, hvor blinde Generaler stod i Spidsen for Kunst i Norge», slik Christian Krohg sa det i 1902. Generalene var faktisk akkurat det; militære embedsmenn som på 1800-tallet satt i Christiania Kunstforening – det daværende etablissementet – sin direksjon. Siden ble Høstutstillingen, som impresjonismen, selv etablissement og dinosaur, og etter hvert utrangert som normgivende tribunal. 1990-tallet var kanskje et absolutt lavmål hva gjelder utstillingens faglige anseelse ­– illustrert ved daværende daglig leder i UKS Jørn Mortensens råd til unge kunstnere om rett og slett å stryke en eventuell deltakelse av CV-en, da denne ville være mer til skade enn til gavn for karrieren.

Ruta Pakarklyte, Brunt søppel, 2010. Foto:  Anu Vahtra.
Ruta Pakarklyte, Brunt søppel, 2010. Foto: Anu Vahtra.

Som tidligere anmelder i dagspressen var det min plikt å karre meg på pressevisning på Huset hvert år i begynnelsen av september. Konklusjonen følte man at like gjerne kunne skrives ut på forhånd: «En ikke veldig engasjerende helhet, men med gode enkeltverker». Sånn er det vel i år også. Under mitt besøk for noen dager siden betraktet jeg noe som vel må være en nyhet i Høstutstillingens 126-årige historie – en serie heldags performancer av danseensemblet Impure Company; en stille, men dramatisk forestilling om Irans «grønne revolusjon» i 2009 fremført i et uttrykksfullt og kaotisk tablå – da en bekjent av mitt utstillingsfølge henvender seg til oss med oppgitt frustrasjon i blikket: – Jeg skjønner ingenting, jeg! Etter at han hadde bivånet et utvalg kryptiske videoer og noen fragmentariske skulpturer med innslag av søppel (Ruta Pakarklytes porselensfigur) og sjokoladekake (Anna Daniells morsomme sammenstilling av biter fra operamarmoren og kake fra Munch-museet), hadde han innsett begrensningen i sitt fortolkningsrepertoar i møte med samtidskunsten. Jeg prøver å trøste ham med at det er vel ingenting å skjønne, egentlig. Dette er ikke Bergen Assembly eller OCAs semesterplan. Høstutstillingen må oppleves, ikke analyseres. Man må åpne opp for assosiativ tankeflukt og se hvert enkelt verk for hva det er, upåvirket av omstendighetene, i den grad det er mulig. Derfor «gode enkeltverker» – den konkluderende redningsplanken for skribenter med stram deadline – og umuligheten i noensinne å se noe godt i helheten.

Kanskje bør utstillingen heller ikke anmeldes. For hvordan skal man egentlig yte rettferdighet til et så stort antall kunstnere (95 i år) og tilfeldig divergerende kunstneriske posisjoner, under en overbygning som fortsatt insisterer på at et «tverrsnitt av norsk billedkunst» er utstillingens kunstfaglige fundament (sitat fra årets katalog). Å analysere sammenhenger og kuratoriske grep som ikke finnes blir for søkt, og enhver opplisting av kunstnernavn og verk, dandert med et utvalg passende adjektiver, blir ganske vilkårlig og tjener egentlig ingen hensikt annet enn at vedkommende kunstnere får et ekstra treff på Google. Man kunne like gjerne anmelde stipendutstillingen, skrev Morgenbladets kritiker Tommy Olsson i 2007, «det gir ingen som helst mening».

Anna Daniell, Marmor og Kake, 2011. Foto: Anu Vahtra.
Anna Daniell, Marmor og Kake, 2011. Foto: Anu Vahtra.

Paradokset er at Høstutstillingens eventuelle relevans ligger nettopp i dens irrelevans. I kuratoriatets, diskursenes og den internasjonale dynamikkens tid, er en nasjonal salong tuftet på juryering og fri innsendelsesrett å anse som noe bortimot uutholdelig utdatert. Men det spiller antakeligvis mindre rolle for de mange kunstnerne som (ennå) ikke slipper inn i de mer velansette institusjonene og galleriene. Slik har også argumentet i Høstutstillingens favør flyttet seg de siste ti-femten årene: Fra å være kroneksemplet på hvor galt det kan gå i et stivnet, kunstnerstyrt system, ser mange nå verdien i å ha en åpen arena for de uetablerte og nyutdannede i Husets strøkne saler. «Verdens mest påkostede debutantutstilling», påpekte tidligere Kunstkritikk-redaktør Jon-Ove Steihaug i bladet Billedkunst i 2007. Maler og forfatter John David Nielsen skriver i Høstutstilling-katalogen 30 år tidligere (1977) at utstillingen vel må regnes som et særnorsk fenomen, på linje med klippfisken, ostehøvelen og bonderosen. Kanskje er det denne kombinasjonen av (skinn)nyhet og gjenkjennelse som garanterer dens aldri sviktende popularitet – Høstutstillingen har like mange besøkende på fire uker som hele Kunstnernes Hus’ utstillingsprogram når i løpet av et helt år, sånn omtrent. Denne etterligningen av den franske Salongen er nemlig å regne som rotnorsk kultur, et rituelt innslag i vår identitetsbærende almanakk, forutsigbar og harmløs som den er i sin demokratiske fromhet. 

Læserindlæg