I Lewis Carrolls barnebok Alice in Wonderland (1865) ankommer Alice et drømmeaktig eventyrland under jorden gjennom et kaninhull. I oppfølgeren ankommer hun en bakvendt versjon av sin egen verden gjennom et speil på veggen. Den konseptuelle inngangen til Ivan Galuzins eventyrlige, sanselige og delvis underjordiske univers på Norsk Billedhoggerforening er verket Mytologier II, en sirkel av trekubber på gulvet rundt et speil, der man ser både seg selv og en liten afrikansk kvinneskulptur i tre. I utstillingsrommet er kvinneskulpturen plassert opp ned, men i speilet vendes den riktig vei, som en hentydning om at utstillingens alternative logikk kan være mer fornuftig enn den vi er vant med.
Med utgangspunkt i eventyr, mytologi, astronomi og eldre håndverkstradisjoner bygger Galuzin sin alternative virkelighet med håndverksmessig bearbeidet materiale funnet i Norge, Tyskland og fødelandet Russland. Materialbruken og metodikken formidler en skepsis til dagens teknologiske virkelighet som er gjennomgående i utstillingen. Skepsisen kan også spores i utstillingstittelen Seat-of-the-pants, som er et uttrykk fra luftfartens tidlige historie. Å fly ved hjelp av «the-seat-of-the-pants» betyr rett og slett å bruke kroppens kontakt med flykroppen til å navigere, i stedet for instrumenter.
Muligens var mangelen på en slik kroppslig relasjon til verden, og en for stor tiltro til teknologien, foranledningen for scenarioet som skildres i videoen som inngår i verket Making of a universe. Videoen viser to skikkelser i verneutstyr som beveger seg i et skogholt, mellom noe som ser ut som vrakrester av et romskip. Om de to er romvesener strandet på jorden eller mennesker på en fremmed planet, vites ikke. Kanskje er det heller ikke poenget, men de to vesenenes taktile og fremmedgjorte omgang med de nå ubrukelige apparatene.
Filmen er projisert i taket i en håndlagd trekuppel som gir assosiasjoner til Mario Merz’ velkjente iglooer både når det gjelder materiale, form og funksjon. Merz knyttes til kunstretningen «arte povera», som oppsto i Italia på slutten av 1960-tallet som reaksjon mot samtidens teknologiske utvikling og dehumaniserende industri. For ham ble iglooen en metafor for kunstnerens univers, og den alternative inngangen til virkeligheten og hverandre som kunsten muliggjør. Det taktile og drømmeaktige universet Galuzin bygger i og med utstillingen resonnerer åpenbart med Merz’ prosjekt, men konteksten er likevel en annen: en gjennomdigitalisert virkelighet der jeg-ets møte med verden og andre mennesker i stadig større grad formidles via skjermen.
Galuzins opprinnelige tanke var å utvikle domen som rom for fysisk samvær i form av performancer, møter og konserter, men som en følge av covid-19-restriksjoner har ikke det vært mulig. Installasjonen fungerer likevel som et effektivt symbol på et behov for å dele sanseopplevelser som oppleves sterkere etter uker med videomøter. Utstillingens mange referanser til ulike fortellinger om himmellegemer, blir et annet bilde på den forbindelsen felles sanseopplevelser kan skape mellom oss. Den veggmonterte skulpturen Rahu består av et gammelt forvridd trestykke og et messingfat, og baserer seg på den indonesiske mytologiens fortelling om den halshuggete demonen Rahu som jakter solen og månen over himmelhvelvingen. Når solen eller månen formørkes, er det fordi demonen har slukt dem, sies det.
Fortellingen om Rahu gir gjenklang i den norrøne mytologien, som forteller at selve Ragnarok utløses den dagen ulvene Skoll og Hate sluker solen og månen. Den har også en parallell i den sovjetiske forfatteren Kornei Chukovskys populære barnefortelling fra 1927 om krokodillen som stjal solen (Kradenoe solntse), og om bjørnen som vant den tilbake. I utstillingen er Chukovskys fortelling iscenesatt ved hjelp av et stykke forvridd tre, et stativ av sponplater, en halv vektstang og en liten utskåret bjørnefigur.
For Galuzin er kunsten tilsynelatende et rom der man kan knytte an til virkeligheten og hverandre på en produktivt annerledes og mer sanselig måte enn man gjerne gjør i dagens samfunn. Det betyr ikke at han ser for seg en verden uten moderne teknologi, for det er påfallende i hvilken grad utstillingserfaringen forutsetter internettets formidlende teknologi. Uten Youtube-kanalen som supplerer utstillingen ville jeg ikke visst hvilke håndverksmessige grep kunstneren har benyttet, og uten smarttelefonen ville jeg ikke grepet referansene til russisk barnelitteratur og indonesisk mytologi. Ei heller dybden (bokstavelig talt) i et verk bestående av tre lyktestolper som tilsynelatende er nedgravd i jorden utenfor Norsk billedhoggerforening, slik at bare øverste del synes.
Tittelen You blew it up! Ah, damn you! God damn you all to hell! er en referanse til science-fiction-filmen Planet of the Apes (1968), som handler om et romskip som kræsjlander på en ugjestmild ukjent planet styrt av intelligente aper i år 3978. Mot slutten av filmen finner hovedpersonen Taylor – én av astronautene i romskipet – frihetsgudinnen nedgravd i sanden og skjønner at den ukjente planeten han har landet på er jorden, som menneskene har ødelagt med atomkrig.
Som i Galuzins tidligere kunstnerskap, oppleves likevel den politiske underteksten underordnet utforskningen av en sanselig dimensjon. Når de tre gatelysene kommer på om kvelden, er det primært stemningen i den vakre skulpturparken utenfor Billedhoggerforeningen som slår en, og ikke den konseptuelle dimensjonen som filmreferansen åpner opp. Gitt det lave lyset fra de knapt én meter høye lyktestolpene, unngås den typen lysforurensning som visker ut stjernehimmelen i urbane strøk. Og med det gjenfortrylles både hagen og himmelen for øynene våre, og minner oss om hvorfor verden er verd å ta vare på. Kanskje er dét utstillingens kunststykke.
