Separatutstillingen med den danske kunstneren Joachim Koester på Bergen Kunsthall er en nær avsondret og sømløst sammenkoblet verden. En monoton palett av gråtoner og mørke preger utstillingen. I det første rommet henger noen merkelige aluminiumtrykk av kamuflerte insekter mot de grå veggene. Det sentrale mediet i utstillingen er likevel film. Mens det første rommet inneholder et verk vist på en kubemonitor, finner man i de andre rommene analoge filmprosjektorer. Belysningen er derfor dempet. I denne skumringsverdenen brukes filmen til å skape en immersiv, holistisk sammenkjeding av biologi, teknologi, historie, nevrovitenskap og dans.
Aluminiumsinsektene vekkes til live i Praying Mantis (2016), der kameraet fanger aktiviteten til knelere innimellom skjelvende blader og gresstrå. Filmens begrensede fargepalett og myke fokus tilfører bildet en viss nostalgi, og klippene sys sammen i en treig og stødig montasje, som en drøm produsert av naturen selv. De andre filmene oversetter naturens små bevninger, reflekser og innfall til ulike registre. I HOWE (2013) benyttes den samme filmiske estetikken som i Praying Mantis. Den består av ekstreme nærbilder av en maskin og viser knøttsmå mekaniske deler i bevegelse. Det konsistente mikrokosmiske perspektivet samt registreringen av små bevegelser, affekter og elektriske signaler antyder at det er de samme energiene og affektene som sirkulerer gjennom både maskinen, den organiske kroppen, plantelivet og filmen.
I Tarantism (2007) ser vi folk, enten alene, i par eller i større grupper, som gjør plutselige og eksplosive bevegelser, som om de fikk elektriske støt. Det mest omfangsrike arbeidet er Maybe this act, this work, this thing (2016). Et stort sjakkrutet brett ligger på gulvet; på skjermen bak projiseres en film der to kvinnelige dansere utkledd i eklektiske, ubestemmelige historiske kostymer, utfører en slags minimal flamenco. Det finnes ingen musikk, kun lyden av tramping, pusting og de uartikulerte utropene som av og til unnslipper danserne. Fargene er dempet. Mot den svarte bakgrunnen minner de delikate bildene om barokkmaleriets chiraoscuro-effekt. Danserne veksler mellom å illudere instinktdrevne dyr, maskiner og mennesker. Filmene ledsages av lydinstallasjoner som alle er variasjoner over en dyp og stødig brumming – en kanalisering av livets og materiens kjas og mas.
I tillegg finnes noen vitriner fylt med bøker og andre «vitenskapelige» objekter, komponert av den franske kuratoren og skribenten Yann Chateigné Tytelman på invitasjon fra kunstneren. Ifølge utstillingsteksten representerer disse vitrinene en spekulativ forlengelse av Koesters verker. Jeg er imidlertid usikker på om de biologiske, filosofiske og litterære referansene som stilles ut her, egentlig gir noe til utstillingsopplevelsen. På meg virket den teoretiske konteksten som vitrinene tilførte, snarere å være på kollisjonskurs med den sirkuleringen av energier, affekter, nervesignaler, ytringer og bevegelser som utstillingen så overbevisende setter i scene.
Vitrinene ga inntrykk av å fryse denne bevegelsen, gjete den inn i fastlåste konsepter i form av antydede påvirkninger og forberedende lesning – dette til tross for at dette materialet ble hevdet å manifestere et tankearbeid inspirert av Koesters verker. Selv om man også kan se disse vitrinene som et forsøk på å inkorporere ideenes verden i Koesters holistiske system, så motvirket utstillingens arrangement en slik inkluderende tolkning. Vitrinenes statiske, tekstuelle innhold badet i skarpt lys, insisterte isteden på å forstås som noe avsondret og isolert. Dette var imidlertid den eneste skuffelsen i en ellers forførende helhetlig utstilling.
