Kritikerlagets seminar om kritikken i dagspressen
13. november 2003
En undersøkelse blant amerikanske kunstkritikere viser at kritikere flest mener at leserne mangler en grunnleggende forståelse for kunst. Undersøkelsen viser også at kritikerne legger størst vekt på beskrivelse og lite på å vurdere kunsten.
Den 13. november arrangerte Norsk kritikerlag et seminar om kunstkritikk, med utgangspunkt i en undersøkelse om kunstkritikere i USA. Sosiolog András Szántó, leder ved kulturjournalistutdanningen ved Colombia University i New York, la fram resultater fra den omfattende undersøkelsen The Visual Art Critic. De fire kulturredaktørene Cathrine Sandnes (Dagsavisen), Hege Duckert (Dagbladet), Ole Jacob Hoel (Adresseavisen), og Per Anders Madsen (Aftenposten), snakket deretter om hvilken rolle kritikk spiller i de respektive avisene.
Gjennomsnittskritikeren
Szántó la fram interessante tall fra den bredt anlagte og kvantitative undersøkelsen. Kritikerne hadde svart på spørsmål om utdanning, arbeidsforhold, estetiske, etiske, politiske holdninger og så videre. Svarene fra de 169 kritikerne som deltok i undersøkelsen er interessante, og minner på mange måter om situasjonen i Norge. To av fem kritikere er frilansere. Gjennomsnittsalderen er på 47 år, cirka halvparten er menn, halvparten kvinner, og en overveldende del av kritikerne er hvite. De er høyt utdannet, er for det meste venstrevridd politisk, men har en konservativ kunstsmak: de fleste ønsker helst å skrive om maleri. Nesten 50 % av kritikerne er selv praktiserende kunstnere, og har et sterkt engasjement for kunst.
Opplærende holdning
Det kvanititative grepet er strategisk valgt for å skape debatt rundt faktiske forhold, forklarte Szántó. Og debatt har det blitt. Spesielt har kritikernes oppfatning av lesernes kompetansenivå vakt oppsikt. Et flertall kritikere mener at de skal undervise leserne, som de antar mangler en grunnleggende forståelse for kunst. En arrogant, misjonerende holdning, raste Christopher Knight, The Los Angeles Times´ kunstkritiker overfor sine kolleger som reaksjon på dette. Kunstkritikere fra mindre aviser forsvarte seg med at deres lesere faktisk ikke hadde peiling på kunst, den undervisende rollen var uunngåelig.
Et annet interessant funn er kritikernes holdninger til kritikkens vurderende innhold. Kritikk blir tradisjonelt ansett for å være en vurderende genre, men undersøkelsen viser at de fleste kritikerne legger størst vekt på beskrivelse, og minst vekt på vurdering i kritikkene sine. Forestillingen om kritikken som en vurderende tekstgenre blir dermed motsagt av kritikernes holdninger og praksis. Årsakene knyttes i undersøkelsen til vår postmoderne tid, hvor kriteriene er uklare. Ressurser har også med saken å gjøre: Når det er begrenset plass i avisen, velger man å skrive om gode utstillinger som fortjener spalteplass. Vurderingen ligger allerede i prioriteringen.
Undersøkelsen viser videre at vurderende kritikker forekommer oftere i store aviser, og at positivt vinklede kritikker forekommer oftere i små aviser. Dette kan tolkes som at kritikernes økonomiske situasjon virker inn på vurderingsviljen (store aviser har oftere fulltidsansatte kritikere). Skarpe vurderinger kan blokkere for andre jobboppdrag innen kunstverdenen, og dette kan påvirke kritikerens integritet. Når i tillegg nær 50 % av kritikerne også er praktiserende kunstnere, kan egeninteresser forhindre de skarpe standpunktene.
Uklare etiske grenser
Et annet viktig tema i undersøkelsen er forholdet mellom integritet og egeninteresser. Er det ok å delta i kunstsektoren i forskjellige sammenhenger, for eksempel å skrive av katalogtekster, minge med kunstnere eller kuratere utstillinger? Er det ok for en kunstkritiker å motta rene bestikkelser i form av gaver fra gallerister som takk for skriving? Ettersom det ikke finnes klare etiske retningslinjer for kunstkritikk, er det ifølge Szántó opp til den enkelte å sette og overholde sine egne standarder.
Undersøkelsen viser, ikke overraskende, at godt betalte fulltidskritikere kan koste på seg strenge retningslinjer. Frilansere i mindre aviser er ikke fullt så strenge med seg selv, og tillater seg mer tvilsomme dobbeltroller. Undersøkelsen påpeker at retningslinjene den enkelte setter ikke bare handler om ressurser, men også om holdninger. Å holde seg på en armlengdes avstand fra miljøet gjør at man unngår interessekonflikter og kan påberope seg en form for objektivitet. Andre mener at nærkontakt med kunstmiljøet er en forutsetning for å opparbeide en genuin forståelse for kunst, som igjen kan munne ut i innsiktsfull kritikk.
Redaksjonelle valg
Generelt ser Szántó kritikkens framtid i avisene som positiv. Kultur er viktig for folk som lever i byene. De velutdannede skattebetalerne trekkes mot kunsten. Avisenes dekning av nyhetsstoff blir stadig mindre viktig, kultur og mer resonnerende stoff kan få en viktigere rolle. Som et eksempel nevnte han The Los Angeles Times, som nylig har blitt kjøpt opp av Tribune. Tidligere var det dårlig kulturdekning i avisa. Etter oppkjøpet har kursen blitt lagt om, og kulturedekningen er blitt bredere. Avisen reflekterer i dag i større grad hva som foregår i byen, som er verdenskjent for sin kulturindustri. Men prioritering av kunstkritikk handler om ressurser. Er det entusiasme for feltet, blir det satt av ressurser til kunstkritikk. Det er uavhengig av om avisen er stor eller liten, poengterte Szántó.
Szántós presentasjon var opptakten til fire kulturredaktørers visjoner for kritikken. Selv om det var kritikken, og ikke bare kunstkritikken som skulle diskuteres, kom to av de fire kulturredaktørene i forlegenhet simpelthen fordi kunstkritikken er et forsømt område i deres aviser. Dagsavisen sluttet som kjent med kunstkritikk da Brita Møysted Engseth var kulturredaktør, en linje som Cathrine Sandnes etter påtrykk ovenfra skal fortsette. Adresseavisen har ikke hatt en eneste kunstkritikk siste år. Begge redaktører viste tegn til anger, men synes å mangle tunge argumenter for å innføre en kunstdekning i avisene.
I lomma på kulturindustrien
Det er et tankekors at aviser synes å prioritere kulturfelt ut fra kommersiell appell. Billedkunst og samtidsmusikk er eksempler på to felt som gjerne forsømmes. Årsakene til for eksempel litteraturens brede dekning underbygges gjerne av løse påstander om at ”litteraturen egner seg veldig godt for verbal formidling” og det er ”vanskeligere å formidle ikke-verbale uttrykk” (sitat Duckert). Det hindrer ikke kritikerne i å fylle avissidene med tekster om film, som i stor grad består av bevegelige bilder, og populærmusikk, som i stor grad består av lyd. Er det så vanskelig å innrømme at kraftige lanseringskampanjer og glitrende annonsekroner virker inn på ”hjerter og hjerner”?
Kunstnere som har skiftet beite, har med forbauselse opplevd hvordan oppmerksomheten skifter fra bransje til bransje: ” – Jeg har vært vant til å omgåes komponister og musikere som legger ned en masse åndsarbeid og energi i arbeidet sitt, uten at de dermed får noen plass i det offentlige rom. Da er det veldig pussig å gå over til litteraturen, og se at navnet og boken din blir lagt merke til og får et liv. Det var en ny erfaring, og det gjorde meg veldig depressiv”, sier Jon Øistein Flink, som studerte samtidsmusikk før han skrev sin første bok (Dagsavisen i bokbilag 19. oktober). Til tross for at pengesterke bransjer som litteratur, film, populærmusikk og media er bærebjelkene i Dagbladets kultursatsning, hevdet Duckert at kritikken er en sikring mot å bli bondefanget av kulturindustrien. At kritikken sikrer forbrukerne, synes ikke å hindre at kulturredaktørene lar seg bli bondefanget i sine redaksjonelle avgjørelser i prioriteringer av stoff.
En av tilhørerne i salen kritiserte kulturredaktørene for å være for konforme i sin kulturdekning. I musikken er jazzen og samtidsmusikken førende i dag, hevdet han, likevel er det poulærmusikken som får mest dekning. Redaktørene bør rive seg løs fra tidligere kategoriseringer, og foreta selektive vurderinger ut fra hva det er som er viktig nå.
Daff debatt
Utover dette var kulturredaktørene skjønt enige om at kritikken er en viktig genre. Den meningsbærende journalistikken er viktig, mente Aftenpostens Per Anders Madsen. Vi skal satse mer på kultur og kritikk framover, lovte Adresseavisens Ole Jacob Hoel. Ellers synes trenden å gå mot færre, men lengre, mer analytiske og nyanserte kritikker. Dette gjaldt både Dagsavisen, Adresseavisen og Dagbladet.
Det hadde vært morsomt å møte en representant fra VG i en tilsvarende debatt ved en annen anledning. Med sin brede og folkelige kulturdekning kunne vedkommende fungere som motpol. Avisene som var representert på seminaret syntes å ha for like meninger og for stor respekt for hverandres felt til at det noen sinne kom til en egentlig diskusjon. Debattdelen i seminaret ble heller å likne med en spørretime på Stortinget, hvor maktens representanter stilte seg åpne for hogg.
