– Kunst er i sin natur en subversiv aktivitet

Kunstnerne bak det omstridte teaterstykket Ways of Seeing dekker rettssaken mot Laila Bertheussen med egenprodusert nett-tv.

Hanan Benammar, Sara Baban og Pia Maria Roll. Foto: Kristian Skylstad.

Det omstridte teaterstykket Ways of Seeing hadde premiere på Black Box teater i Oslo i november 2018. Under forestillingen ble det vist filmopptak av boligene til en rekke aktører i den norske offentligheten som stykkets bakpersoner, Pia Maria Roll, Marius von der Fehr, Sara Baban og Hanan Benammar, hevder er med å bidra til den ekstreme høyresidens vekst. Blant dem er daværende justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara (Fremskrittspartiet).

I en kronikk i avisen VG anklaget Waras samboer, Laila Bertheussen, stykkets regissør Roll for grovt overtramp og politianmeldte henne. I kjølvannet av denne konfrontasjonen fulgte en rekke angrep på eiendommen til Wara og Bertheussen. Husveggen ble tagget ned, de mottok trusselbrev og fikk bilen sin forsøkt påtent. Roll, Benammar og Baban ble aldri etterforsket for hendelsene, og 14. mars 2019 tar politiet ut siktelse mot Bertheussen, som nå mistenkes for selv å stå bak.

Da de fant ut at rettssaken mot Bertheussen skulle starte i september i år, fikk Roll, Baban og Benammar et behov for å ta tilbake kontrollen over et narrativ de mener er konstruert av Bertheussen og mediene. Ved å utvikle to nye plattformer, Ways of Seeing-TV (WOS-TV) og prosjektet Observation Room, føler de seg bedre rustet for det som måtte komme.

– For oss handler det om å prøve å finne og skape våre egne plattformer, basert på våre egne premisser, for å fortelle historiene slik vi vil at de skal fortelles, forklarer Benammar.

Rettssaken er nå i sin fjerde uke. Roll er vitne i saken, og får ikke lov til å observere i retten, men både Baban og Benammar er der hver dag. Baban beskriver det som utmattende og slitsomt, men understreker at hun ikke har kjedet seg et øyeblikk.

Ways of Seeing Collective, Ways of Seeing TV, 2020. Stillbilde fra video.

– Jeg var ikke klar over at det var så mye dyptgående informasjon om meg og Hanan. Det har vært sjokkerende å høre hvilke umenneskelige ting som Bertheussen og nettverket rundt henne har gjort for å henge oss ut, sier hun.

Beredskapskunst

WOS-TV sendes på Youtube og er utviklet i samarbeid med billedkunstner Birgitte Sigmundstad. Kunstnerne ønsket å lage en form som ga mulighet til å tilpasse innholdet underveis. Over ti episoder vil de presentere rapporter fra rettssaken og diskutere kunst med en leken, humoristisk og uformell holdning.

– Det hele er veldig anti-spektakulært sammenlignet med rettssaken som er gjort sensasjonell, sier Benammar.

Roll hevder motivasjonen bak prosjektet også er å være forberedt på det som vil komme av nye angrep, som nye språklige konstruksjoner og konstruksjonen av en annen virkelighet. Hun beskriver WOS-TV som et beredskapskunstprosjekt, en måte å tenke kunstnerisk prosess på, hvor man bare står klar for det som skjer.

– Vi stoler ikke på media, og trengte å tilrettelegge for at flere stemmer, våre stemmer og våre folk, kan komme inn, kommentere og lage ting. Vi ville skape nye måter å se på, kunstnerisk, analytisk og politisk, sier hun.

WOS-TV er støttet av Fritt Ord, men har et lite produksjonsapparat og lavt budsjett. Roll beskriver det som en forberedelse på en fremtid hvor vi er nødt til å undersøke det paradoksale i at vi på den ene siden vil ha mer penger til kunst og kultur, samtidig som vi ser at disse pengene kan skape en form for ufrihet.

– I fremtiden må vi kanskje utvikle en mer «uren» praksis når det gjelder produksjonsløp: store og mindre produksjoner parallelt, med ulike finansieringsmodeller, også for å eksperimentere med det reglementet av kvalitet og legitimitet som følger med når prosjekter er kuratert eller finansiert av visse institusjoner, sier Roll.

Ways of Seeing Collective, Ways of Seeing TV, 2020. Stillbilde fra video.

Overfladisk diskusjon

Baban, Benammar og Roll er nettopp ferdig med Observation Room, som var et samarbeid med Ultima-festivalen. Prosjektet er lagt opp som åtte timelange økter med innspillinger av fremføringer over to kvelder på Blitzhuset. Det ble gjort lydopptak underveis, og et album lanseres høsten 2021.

Første innspillingsøkt, Reports from the trial, startet med en samtale mellom Baban, Benammar og tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, som også spilte i Ways of Seeing, om hva som hadde hendt i retten og hvordan de opplevde det. Da Lund gikk av scenen fremførte Baban og Benammar «Songs from Rojava».

– Med Observation Room vil vi rette fokus tilbake på det originale stykkets premisser, som handlet å fortelle historier og om musikk. For eksempel historien fra Rojava er det nesten ingen som har snakket om, selv om nesten halve stykket er basert på den fortellingen, sier Benammar.

I «Songs from Rojava» forteller Baban om sin reise til Rojava, som er betegnelsen på de kurdisk-dominerte områdene i Syria som i 2013 erklærte seg autonome. Rojava blir presentert som et sekulært demokrati, basert på kvinnefrigjøring, økologi og direkte demokrati. Historien er også grunnen til at de filmet husfasaden til Norges tidligere statsminister Jens Stoltenberg, da han som NATOs generalsekretær offentlig gikk ut og støttet Tyrkias bombing av området.

– Til tross for at stykket har mange lag og historier, har mediene diskutert Ways of Seeing på en veldig overfladisk måte. Derfor er det viktig for oss å trekke frem flere av historiene og ikke la det narrativet som er skapt av Bertheussen og mediene dominere, sier Benammar.

Benammar flyttet til Norge fra Frankrike i 2011, like før det nasjonalistiske partiet Front National (Nasjonal Front), nå kjent som Rassemblement National (Nasjonal samling), gjorde sitt beste valg noensinne. Hun opplevde da hun kom hit hvordan det hun, med referanse til partiets leder Marine Le Pen (datteren til partigrunnlegger, Jean-Marie Le Pen), kaller «Le Pens agenda» hadde slått dype røtter også her. Baban flyktet til Norge fra Saddam Husseins USA-støttede krig mot kurderne på 80-tallet.

– Det vi også viser i Ways of Seeing er at våre erfaringer ikke godtas. Miljøer i tilknytning til ytre høyre vil definere erfaringene til andre, du får ikke lov til å definere dem selv. Og det er i mangelen på anerkjennelse av egen erfaring at latterliggjøringen kommer inn, sier Baban.

Ways of Seeing Collective, Ways of Seeing TV, 2020. Stillbilde fra video.

Gråter på tv

Baban opplever at mediene fra starten har gjenfortalt og tatt for gitt det narrativet som ble skapt av høyremiljøene, og hun mener at mediene har glemt ansvaret de har i et demokrati. Roll sier seg enig og legger til at norske journalister er redde for å konfrontere sentrale skikkelser tilknyttet ytre høyre.

– Det vi har skjønt i denne prosessen er at de norske mediene, og forøvrig hele den norske offentligheten, er lamslåtte av skrekk for Fremskrittspartiet, miljøene rundt og hva de representerer. De har utviklet en svært effektiv kombinasjon av aggresjon og offerrolle, i kombinasjon med et genialt språk som klistrer alt det som kjennetegner dem selv, det polariserende, autoritære, lettkrenkede, til deres motstandere og da spesielt det antirasistiske miljøet. Med dette har de evnet å drive hele offentligheten med kvantesprang mot høyre, sier Roll. Kunstnerne har vært klare på at de alltid forventet reaksjoner på stykket.

– Det vi gjorde med Ways of Seeing var å iscenesette mangelen på frykt for dem, både i teateret og i mediene. Ved å ta et helt banalt grep som det å ligge i hagene til folk, visste vi at det kommer til å ligge en gjennomgående streng av fare i dramaturgien, som en ekstra karakter i stykket. Det er antagonisten. Ikke de menneskene som sitter der, men trusselen som de husene til sammen utgjør. Parallelt brukte vi medieoppmerksomheten til å si det vi mente var det viktigste: de er rasister og vi ler av dem, sier Roll.

Roll mener denne prosessen viser at det i Norge, i likhet med flere andre land i verden, finnes sterke høyreautoritære krefter som alle enes om at fri, eksperimentell kunst skal elimineres.

– Fremskrittspartiet vil fortsatt trenge den offisielle kunsten når de er en del av det ledende statsapparatet – som å stå under gullbuen på Nationaltheateret på 17. mai og feire med borgemesteren som et symbol på sin makt, status og nærhet til de eksisterende elitene. Dette er noe kunst alltid er blitt brukt til. Men ideen om det eksperimentelle har alltid blitt opplevd som truende når samfunnet blir mer autoritært, sier Roll.

– I diskusjonen om Ways of Seeing er det en idé om at det som nå har skjedd er vår feil fordi vi provoserte dem. Det handler om forståelsen av hva kunst er. Kunst er i sin natur en subversiv aktivitet. Kunst har aldri vært for dekorasjonsformål, da er det noe annet, sier Benammar.

Ways of Seeing Collective, Observation Room, 2020. Med Siri Austeen (bildet), Sara Baban, Hanan Benammar, Ali Djabarry, Espen Sommer Eide, Håvve Fjell, Camara Lundestad Joof, Elina Waage Mikalsen, Ketil Lund, Pia Maria Roll, SKÆVV (Harald Fetveit & Thomas Oxem), Farhad Kalantary, Therese-Angelle Khachik, med flere . Foto: Ultimafestivalen 2020 / Signe Fuglesteg Luksengard.

Læserindlæg