Kunst og reklame

Ole Martin Lund Bøs nåværende utstilling på Fotogalleriet har et uttalt analytisk utgangspunkt: reklamens retorikk skal, får vi vite, avkles og stå igjen, naken. I presseskrivet kan vi lese at «symboler som vanligvis fremtrer som kraftfulle og effektive, rekontekstualiseres slik at de blir funksjonsløse». Jeg finner lite spor av denne analysen på utstillingen. Snarere finner jeg en omplassering av reklamens retorikk til en kunstsetting. Og det er jo langt fra meningsløst.

Jeg oppfatter dessuten selve merkevarebyggingen som en nærmere analysegjenstand for Lund-Bø en kritikk av hvordan noe usammenhengende fuges sammen og presenteres som polert og helt. Utstillingen kan betraktes som en generøs og bredpenslet kritikk av denne mekanismen og Lund-Bø beveger seg gjennom et rikholdig register – fra ironi, over lun humor, til en mer saklig kommentarvirksomhet. Den tørreste delen av Strategy Breakdown er nok den mest interessante. Her tar han utgangspunkt i merkevaren som form og arbeider seg mot kunsthistorien og utvalgte merkevarer derfra.

Spesielt utmerker flagget i midten av rommet seg. Ikke bare er det monumentalt, massivt og selvhevdende. I tillegg reflekterer det rundhåndet alt som måtte bevege seg i dets nærhet i den blanke ståloverflaten. Stålflagget er utvilsomt også en kommentar til konstruksjoner a la Richard Serras Shaft (som står utenfor Museet for samtidskunst). I sine buktninger og polerthet ironiserer det over den rustikke, lett pompøse skulpturen. Verket forholder seg smektende og nonsjalant til sin egen tyngde i motsetning til Serras skulptur som, i all sin matte vekt, verner tungsindig om sin form. Stålflagget animeres dessuten av sine omgivelser gjennom sine speilinger: dets utside konstrueres som en serie av portretter av de besøkende snarere enn å slå fast sin egen spesifikke karakter som skulptur. Denne brutte identiteten speiler også dets funksjon som flagg: den er et tomt flagg, den refererer ikke til noe land, noe sted, annet enn det som til enhver tid måtte være dets umiddelbare omgivelser.

Serien av portretter av jazzmusikere, som er appropriasjoner av platecovere, er nok de lystigste verkene på utstillingen. Både John Coltrane, Milt Jackson og Miles Davis er påført stjerneglimt i henholdsvis øye og smil. Dette glimtet av konstruert lykke, som vi kan forestille oss er hentet fra en tannkrem-reklame eller lignende, virker komisk og malplassert. Slik skaper Lund Bø en bruddflate mellom gjenstand og effekt, noe han – saklig og tørt – poengterer ved å påføre det samme glimtet, i en forstørret utgave, på en treplate ved siden av portrettene; som for å gi gallerirommet et eget Colgate-glimt. Glimtet på treplaten isolerer effekten og injiserer den i galleriets reklamefrie og estetisk dominert sfære. Sett adskilt fra portrettene blir glimtet på treplaten en abstrakt komposisjon – som kanskje peker videre på retorikken i kunstrommets egne brandingstrategier. Denne antydningen underbygges ved stabelen av bilder som er plassert ved siden av treplaten. Bildene fremstiller en enkel optisk illusjon som kan stå som bilde på branding som sådan. Nederst i høyre hjørne ser det ut som om papiret krøller seg ut av billedflaten. Ved nærmere ettersyn stemmer ikke dette og verket blir stående som et bilde på at reklame eller branding som forførisk strategi er en illusjon uten egentlig innhold.

Jazzportrettene har forøvrig et politisk innhold som bør nevnes. I en amerikansk sammenheng blir som regel jazzmusikeren og sportsutøveren oppfattet som afro-amerikaneren par excellence. Lund Bø kommentarer også heroiseringen av disse tildelte rollene ved lykkeglimtet. Dette svært begrensede bildet av folkegruppen er utvilsomt like branda og kunstig som reklamen er det, og speiler amerikanerens stereotype fremstilling av afro-amerikaneren. Dette politiske aspektet ved Strategy Breakdown peker utover utstillingens øvrige fokus, men antyder likevel en interessant, strukturell likhet i fremstilling av folkegrupper og reklamens prosedyrer.

De sterkeste verkene på utstillingen er en serie av fem glassplater i ramme som er knust. Kunstneren har selv kastet stein på bildene etter montering. Det knuste glasset, eller den ramponerte ruta, er riktignok noe i nærheten av en floskel, et uttværet bilde på opprør og uformidlet motstand i gallerisammenheng. Likevel blir ødeleggelsen en nesten sørgmodig og nostalgisk affære: steinkastene, den faktiske knusingen, tappes omsorgsfullt, kan vi tenke oss, over i en sjarmerende og poetisk motstandsikonografi hvor den subversive gehalten nødvendigvis overskrives av den estetiske effekten. Disse bildene dreier seg ikke så mye om reklame, ei heller om branding. Her er det poesien og den skjøre hinnen mellom den museale virkelighet og verden utenfor galleriveggen som får siste ordet.

Det minst vellykkede verket på Strategy Breakdown er bunken med postere med påtrykt Z-form på gulvet. Z-formen tegner visstnok opp retningen blikket vårt tar over en gitt flate, og blir slik en serialisering av det fascinerte blikkets bane over reklamebillboardet, kanskje – men ikke så mye mer. Det vil si: dette kunne kanskje holdt, men i sammenhengen blir arbeidet blasst og en illustrasjon som har blitt behandlet bedre andre steder i utstillingen. Verket mangler også en dynamikk, eller en analytisk fortelling, som jazz-portrettene, og en holdbar kunsthistorisk referanse det er interessant å bryne seg mot.

Dette betyr ikke at det ikke finnes kunsthistoriske referanser i bruken av plakatbunker i galleriet. Bruken av masseproduserte plakater er i seg selv en kritikk av kunstgjenstandens eksklusivitet. Ikke bare er produksjonskostnadene lave, slike plakater er også gjerne en gave til publikum og en oppfordring til å ta med seg en suvenir fra galleriet. Lokalt har Faldbakken/Gardar Einarsson brukt kopimaskinen flittig og på populisme-utstillingen for et par år siden konkurrerte de om hvem som fikk opphengt flest plakater av seg selv som zombier i Oslo. Her refererte de til populærkulturens estetikk og ikke minst filmplakaten, som stadig konkurrerer om oppmeksomheten i byrommet. Jeg synes våre hjemlige plakatmakere kan være noe manierte når de bruker Xerox-maskinene sine, men de varierer friskere og friere over formen enn Lund Bø.

Den tydeligste referansen er nok likevel Felix Gonzalez-Torres bunke av plakater med bilde av himmelen. Torres bruker denne low-key formen annerledes enn man skulle forvente seg i sine refleksjoner omkring endelighet og død; ikke minst er kontrakten han inngikk med kjøperne av verkene hans verdt å merke seg. Etter hvert som mengden plakater ble redusert, var nemlig galleristen eller eieren av verket forpliktet til å fylle på. Gonzales-Torres påførte eieren/galleristen en form for Sisyfos-arbeid som grenser mot det hverdagslig, eller profant, sublime. Gonzales-Torres plakater beveger seg langt unna Lund Bø, for så vidt, men det er vanskelig å ikke trekke sammenligningen tilbake til ham når denne formen benyttes.

Men utstillingen er, som helhet, rimelig vellykket syns jeg. Lund Bø leverer aldri den bebudede reklameanalysen sin, men ved å installere reklameretorikken i grensesnitt mellom kunstens brandingsmekanismer og reklamens oppstår likevel et produktivt mellomrom det er verdt å følge videre. Det håper jeg han gjør.