Kunstpris med forbedringspotensiale

– I dag tidlig hadde jeg 300 kroner på kontoen, sa en beveget Lars Laumann da han onsdag kveld mottok en halv million kroner som vinner av Statoils kunstpris 2009. Så enkelt kan det oppsummeres: En kunstpris som denne kan forandre livet til en fattig kunstner. I hvert fall for en stund.

Men en kunstpris initiert av et av verdens mest profitable selskaper (Statoil er nummer 36 på Fortunes liste for 2009) skal og bør selvfølgelig gjøre noe mer enn å gi en ung kunstner en økonomisk håndsrekning. Den skal ha en positiv effekt for selskapet – her regner vi med at Statoil har full kontroll. Og den skal ha en positiv effekt for kunstlivet. Her er vi mer usikre på om energiselskapet vet hva som skal gjøres.

Seremonien på Kunstnerforbundet i Oslo onsdag kveld var usikker og utnyttet i liten grad muligheten til å gjøre ære på og skape positiv oppmerksomhet rundt kunstnerskapene. Man gikk liksom rett på sak og ga naturligvis en begrunnelse for å tildele prisen til Lars Laumann. Men noen ytterligere presentasjon av de nominerte eller virkelig god ramme rundt arrangementet fantes det liten interesse for å bygge opp. Den manglende entusiasmen kunne man også merke i mediene. Aftenposten nevnte prisen kun med en liten notis.

Utstillingen i seg selv var heller ikke mye å rope hurra for. Overlyssalen på Kunstnerforbundet er altfor liten til å romme en presentasjon av fire kunstnerskap og den parallelle juleutstillingen virket direkte skjemmende på Statoils prisutstilling.

Katalogen var på den annen side svært påkostet. Gode skribenter kan likevel ikke endre dens visse skjebne. Den går til resirkulering ved neste ryddesjau. Sammenstillingen av de fire nominerte – Marius Engh, Ida Ekblad og Anawana Haloba i tillegg til Laumann – er rett og slett ikke interessant nok i seg selv til å gi denne katalogen et veldig langt liv. Men Statoil kan forhåpentligvis bruke den som visittkort i noen måneder.

Dette betyr ikke at juryen (Göran Christensson, Olav Christopher Jenssen (leder), Caroline M. Ugelstad, Øystein Ustvedt og Solveig Øvstebø) har gjort en dårlig jobb. Tvert i mot – nominasjonene er gode og prisvinneren var et sterkt valg. Men en pris som denne trenger den rette oppmerksomhetsrammen for virkelig å kunne blomstre. Den må også posisjoneres i kunstmiljøene og i mediene. Det burde Statoil ha ressurser til å rette på når prisen skal deles ut for tredje gang i 2011.