Spørsmålet var jo aldri egentlig om jeg kom til å like arbeidene som Mari Kanstad Johnsen nå stiller ut på Galleri Entrée. Som illustratør er hun i verdensklasse, med en umiskjennelig strek og stil enten hun jobber med maleri, tegning, collage eller trykk, analogt eller digitalt. Gjenkjenneligheten innebærer imidlertid ingen stillstand: Hver gang hun illustrerer en ny bildebok – noe hun gjør omtrent to ganger i året – vet vi at noe nytt er i vente. Humoren hennes, som er både syrlig og sentimental, og menneskeligheten, finner stadig nye former, om det er i voksenfigurenes størrelser, eller dyrefigurenes brede glis.
Spørsmålet måtte snarere bli hva disse verkene er. Altså, rent faktisk, hva viser de, hva består de av? Og utledet av det, hva representerer de i Kanstad Johnsens kunstnerskap? Utstillingen er ikke veldig stor, den teller ti verk (selv om to av dem egentlig er installasjoner av flere), hovedsakelig blyanttegninger med akvarelldetaljer (Inn til mosen 1–7, 2025), men også et stort veggmaleri i akvarell (Fotfeste,2025), en akvarellserie (Skumring 1–9, 2025) på sånt papir som bølger seg ekstra mye når det blir vått og en installasjon med tjue keramikkgjenstander (Rester, 2025). Så vidt jeg kan skjønne er dette hennes debut som keramiker.
Keramikkgjenstandene uttrykker den samme litt urolige lekenheten vi kjenner fra tegningene. Og vi finner igjen kjente motiver som en hånd, hvilende dyr og litt gåtefulle organiske former, fantastiske skapninger som godt kan etterligne virkelige forelegg, men ikke er strengt forbundet med en referensiell virkelighet. På veggen bak disse objektene henger serien med akvareller, som gjennom det bølgende papiret viser en interesse for taktilitet som rimer fint med keramikken. Bildene viser ulike vekster, det ser ut som sopp, tang, lyng, lav og mose, de mest unnselige, men kanskje også mest fascinerende skapningene i floraen. Uttrykket befinner seg mellom impresjonisme og naivisme, men er alltid presist. Rundt på plantene klatrer små tommeliten-figurer, som er tegnet inn med blyant. Noen av dem møter dyr som er like store som, eller større enn dem selv, og inviterer oss slik inn i en eventyrverden hvor det er fristende å si at menneskefigurene er sidestilt med eller underordnet sine omgivelser og medskapninger. Men jeg tror ikke det er helt riktig.
I de store blyanttegningene møter vi igjen de små menneskefigurene på ferd over, inn i og gjennom eventyrlige landskap. Det ene bildet viser noe som ligner en mor og en datter som tar seg over en slette, på vei mot en skog, hvor de passerer en fredelig gorilla, i bakgrunnen reiser en vulkan i utbrudd seg, og studerer en trærne nøye, finner en også omrisset av en kenguru. Om Kanstad Johnsens bildebøker utspiller seg i det produktive spennet mellom det virkelighetsnære og det barnlig fabulerende, står vi her tydelig plassert i fabelen. Disse bildene har helt forlatt de gjenkjennelige kulturmiddelklasseleilighetene som fortellingene hennes ofte tar utgangspunkt i, men fantasien hun introduserer oss for er heller ikke så fremmed, snarere brukes et velkjent eventyrregister som bikkjene i Paw Patrol ville nikket anerkjennende til.
De andre tegningene er imidlertid ikke preget av pastisj, i alle fall ikke på samme måte. Der forlater vi også det overskuelige landskapet som skogen og vulkanen stilte oss overfor og møter heller billedflater satt sammen av en rekke ulike elementer med ulik målestokk, slik at det som ligner en landskapsformasjon i det fjerne egentlig er en bortvendt torso. Soppen er like høy som trærne, og opp blant dem stikker det en blekksprut, og en naken svømmer kaster seg ut i et basseng som egentlig er toppen av et tre, en hundeflokk løper inn i og over i hverandre, og slik fortsetter det. I disse bildene er fortellingen forlatt til fordel for en rekke overlappende syn som sammen danner en rik visuell lyrikk. Kanstad Johnsens sammenveving av det menneskelige og naturen argumenter ikke for en desentrering av mennesket. Det er våre opplevelser og vår fremtid hun fabulerer om, der en ny naturtilstand har oppstått.
Kanstad Johnsens naturfascinasjon er åpenbar og tidsmessig. Vi har jo alle sammen blitt opptatt av alt det som omgir oss, og som er så viktig, men som vi ikke kjenner. Det mangler ikke på kunstneriske forsøk på å formulere økosentriske verdensforståelser, tilnærminger som overskrider natur-kultur-skillet og som kan peke mot nye måter å leve i verden på. Kunstneren har blitt økolog, sies det. Det som blir tydelig idet bildebokkunstneren Kanstad Johnsen inntar den hvite kuben, er at barnekulturen har rommet en rekke slike tilnærminger, jeg hadde nær sagt alltid. Det er jo ikke til å undres over heller, det er vel bare vår egen dødelighet som tydeligere enn barndommen viser sannheten i at vi er natur. Men formulert i barndommens register blir det også tydelig at denne sannheten er mindre radikal enn mange skulle ønske den var.
